Rasmus Benestad svarer 10. juni på min kronikk om klimamodeller og deres evne til å gjengi virkeligheten. I sitt svar ønsker Benestad å vise at min kritikk baserer seg på misforståelser fra min side.

La meg først få beklage koblingen mellom Benestads værspådom i norske medier og hans kronikk, da dette tydeligvis skyldes forsinkelser i Forskning.nos rutiner for publisering.

Med det unnagjort vil jeg så prøve å forfølge ballen Benestad spilte ut 24. april, og prøve å sette litt mer farge på den slik at det er lettere å se hva jeg vil med mine argumenter.

Jeg vil starte med det enkleste først, som er spørsmålet om hvorvidt satellittmålinger av temperatur kan brukes til analyse av klimatrender. Å hevde at satellittdata ikke kan brukes til forståelse av klimatrender fordi man kun har målt i 25 år er urimelig.

Meteorologien har en egen definisjon på klima, som er “normalen” i en 30-årsperiode. Siden satellittene kun har målt i 25 år hevder enkelte at de ikke gir et bilde av klimaet enda. Argumentet faller på sin egen urimelighet fordi satellittdataene er verifiserte og de brukes i sammenligning med bakkedata for temperatur i samme måleperiode.

Varigheten av perioden er uten betydning i denne sammenheng. Dersom Benestad mener det er andre sider ved satelittmålingene som gjør dem ubrukelige i klimasammenheng er dette en gylden mulighet til å underbygge påstanden.

Benestad bruker sin kronikk 24. april til å fremstille temperaturmålinger i nedre del av vår atmosfære som en modellering av denne temperaturen. Som følge av dette er målingene fra satellittene beheftet med feilkilder som man må ta høyde for. Dels er dette fysiske feil som skyldes endringer i bane og posisjon, dels er det feil som skyldes variasjoner i målinger fra satellitt til satellitt.

For å takle slike feil må man korrigere både for de fysiske feilkildene og samtidig for den statistiske variasjon i måleresultater. Benestads argument er, med bakgrunn i arbeidet til blant andre Mears et.al, at man her kan komme frem til vidt forskjellige resultater ved å velge forskjellige modeller for korrigering av dataene.

Kontroversen omkring satellittmålingene dreier seg først og fremst om hvilken trend de viser. Den teori klimamodellene hviler på sier at troposfæren skal varmes like raskt som, eller raskere enn, bakken dersom oppvarmingen skyldes økt drivhuseffekt. Bakkemålingene som IPCC som støtter seg på, og som utarbeides ved Hadley Climate Resarch Unit, viser en økning i temperatur siden 1979 på ca. 0,15 grader pr. tiår.

Hurrel og Trenberth var blant de første til å påpeke feilkilder til Christy og Spencer. da de pekte på mangel i overlapp mellom områdene satellittene målte. Det er imidlertid spesielt Remote Sensing Systems (RSS) som har fremmet kritikk mot Christy og Spencers arbeide. De påpekte tidlig at satellittdataene var forskjøvet mot en lavere trend på grunn av endring i satellittbanenes høyde (Wentz, Schabel).

Denne kritikken var godt underbygget, og som god vitenskapelig praksis tilsier ble den undersøkt av Christy og Spencer. De fant det samme som RSS og korrigerte sine data. Men de gjorde mer, for de undersøkte hvilke andre feilkilder som også ville påvirke resultatene.

Satellittene har nemlig en omløpshastighet som gjør at en og samme satellitt vil måle til forskjellig tid for hver passering av ekvator. Dette bidrar til en høyere trend i temperaturene, og forenklet kan det sammenlignes med den effekten du vil få om du først måler klokka 12 hver dag og deretter klokka 13. Effekten av denne korrigeringen er omtrent like stor som den første, men med motsatt fortegn.

Dette er av enkelte blitt tolket slik italienere i dag tolker resultatet mellom Sverige og Danmark i gruppespillet i EM. Arbeidet Christy og Spencer gjorde i denne sammenheng er imidlertid bunnsolid.

Den nyeste utfordringen fra RSS omhandler blant annet valg av statistisk metode for behandling av data. For å underbygge sine egne funn har Mears et.al. brukt simuleringer av klima. Problemet er at ingen av de eksisterende klimamodeller er verifiserte i forhold til observasjoner.

I tillegg hersker det stor usikkerhet omkring nettopp de historiske temperaturdata som Hadley CRU har fremstilt. Forskning.no har 18. juni en meget fyldig og god dekning av nettopp denne problemstillingen.

Det er ingen tvil om at statistisk manipulering av måleresultater kan gi tilnærmet hvilket som helst resultat, og det er heller ingen tvil om at satellittdataene gjennom slik manipulering kan tilpasses slik at de stemmer bedre overens både med de simulerte temperaturdata en klimamodell produserer og de bakkebaserte temperaturmålinger fra Hadley CRU.

Det er likevel slik at vitenskapen stiller krav til at enhver modell skal kunne verifiseres av observasjoner, og i tilfellet med satellittene har man altså målinger av temperatur i troposfæren ved værballonger som direkte observasjon. Det stemmer derfor ikke, som Benestad hevder, at man har en usikkerhet omkring valg av statistisk metode.

Virkeligheten gir grunnlaget for å velge den metode som gir den beste tilpasning til observasjonene. Når Christy og Spencers data viser en temperaturutvikling som både i form og størrelse er lik den observerte (avviket er i størrelsesorden 1/100 grad) da vet man at de har funnet en meget god tilpasning.

Kontroversen omkring satellitt- vs. bakkemålinger av temperatur gir tre muligheter:

• Man kan forkaste satellittmålingene.
• Man kan forkaste bakkemålingene.
• Eller man kan forkaste begge.

Å forkaste satellittdataene betyr at man slipper å korrigere klimamodeller og CRU-kurven. I tillegg betyr det at IPCC slipper et troverdighetsproblem dersom det skulle vise seg at satellittene gir et riktig bilde. Dette er åpenbart årsaken til at satellittdataene er blitt utsatt for en så grundig og omfattende gjennomgang. De har likevel kommet styrket ut av denne kritikken, slik at man ikke har et vitenskapelig grunnlag for å forkaste de data Christy og Spencer har produsert.

Å forkaste bakkemålingene vil være smertefullt for IPCC, all den tid de har basert sine konklusjoner på disse. Likevel vil det kunne bety at selve basisteorien klimamodellene bygger på er korrekt.

Skulle man derimot velge å forkaste begge, og det er faktisk foreslått, vil det bety at man står naken igjen. Konsekvensen av et slikt valg vil nemlig være at vårt klima styres av en faktor vi hverken har observert eller kan beskrive teoretisk. Dette siste alternativet er derfor hverken fristende eller særlig sannsynlig.

Det er muligens på denne bakgrunn at Benestad ønsker å fremføre Mears et.al. sine påstander om at ballongdata ikke er helt til å stole på, og så tvil om gyldigheten av overenstemmelsen mellom Christy og pencers datasett og ballongdataene. Dersom man kan så tilstrekkelig tvil om værballongdata vil man jo kunne avvise satellittdataene i denne sammenheng.

Det er ganske klart at også værballongdata må underlegges en kritisk gjennomgang for å sikre at man har det riktige grunnlaget. Imidlertid kan det ikke være særlig tvil om at det datasett som har det mest skrikende behov for en slik gjennomgang er CRUs bakkedata.

Det er klart at en klimaforsker skal være skeptisk til nye resultater, og satellittdata kan muligens anses å være nye i denne sammenheng. Det påhviler imidlertid enhver vitenskapsperson å være fundamentalt kritisk også til den aksepterte sannhet.

I lys av dette er det underlig at Benestad med flere så ensidig fokuserer på å diskreditere resultatene fra Christy og Spencer, og samtidig blankt aksepterer påstanden i IPCC Third Assessment Report (TAR, 2001), Summary for PolicyMakers (SPM), hvor det hevdes at syntesen av bakkemålte temperaturer er korrigert for alle feilkilder.

Jeg stilte i min kronikk 7. juni spørsmål omkring hva som kreves av temperaturmålinger for at de skal kunne brukes i klimasammenheng. Benestad har ikke besvart dette spørsmålet, uvisst av hvilken grunn. Jeg vil likevel få gjenta det her:

I lys av de nye studier som sår tvil om kvaliteten på de bakkebaserte målingene ville det være meget interessant å få en klimaforskers beskrivelse av kravene til en meteorologisk måleserie for at den skal kunne brukes i klimasammenheng.

Videre kritiserte jeg Benestads påstand om at klimamodeller gir et godt bilde av virkeligheten. Min påstand er at klimamodeller spriker i alle retninger når det gjelder evne til å beskrive det historiske klimaet. Benestad viser til side 58 i IPCC TAR 2001, det vil si en figur i Summary for Policy Makers (SPM). Denne figuren er hentet fra kapittel 12 i “The Scientific Basis”, nærmere bestemt kapittel 12.2.3.3, side 710.

Kapittel 12.2.3.4 omhandler klimarespons fra antropogent pådriv, og det er verdt å legge merke til at man der uttaler at

“despite the qualitative consistency of these general features (antropogene pådriv, min anm.), there is considerable variation from model to model.” (IPCC TAR 2001, 12.2.3.4, s. 712).

Dette er nok et eksempel på at man ikke kan bruke SPM i en debatt, for fakta fra den vitenskapelige hovedrapporten er i urovekkende mange tilfeller ikke konsistent med det politiske budskapet i SPM.