Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere

Kronikk:Det er meningsløst å drive kjønnsforskning uten at man forholder seg på en ryddig måte til evolusjonsteorien, skriver Ole Jørgen Anfindsen i denne kronikken, som er et svar til Lars Rune Waage.
26.1 2005 05:00

Kjønnsforsker Lars Rune Waage svarer i sin artikkel Jorda - en apeplanet? på min forrige artikkel Kjønn er viktig. Nye lesere vil forøvrig kunne finne lenker til hele meningsutvekslingen mellom Waage og meg ved å gå til ovennevnte artikler.

Waage bemerker at mitt forrige svar “er relativt langt”. Ja, det stemmer, og grunnen er at jeg forsøkte å være samvittighetsfull og svare på alle viktige spørsmål som var kommet frem.

Waage ønsker imidlertid ikke å skrive like mye, og begrunner dette slik: “jeg kommer derfor av plasshensyn til å konsentrere meg om det jeg anser som mest relevant.”

Dette er i og for seg helt greit, for noen ganger må man fokusere på de sentrale problemstillingene i en debatt, og la de mer perifere ligge. Men jeg synes Waage har utvist dårlig skjønn når han har gjort sine prioriteringer her.

La meg derfor trekke frem fire viktige spørsmål Waage enten har forbigått i stillhet eller besvart på en utilfredsstillende måte. Hans behandling av disse spørsmålene er av en slik karakter at det svekker hans troverdighet.

Vitenskapsfilosofi

For det første ga jeg i min forrige artikkel en kort redegjørelse for mitt vitenskapsfilosofiske ståsted når det gjelder vår mulighet til å vite noe mer eller mindre sikkert om den virkelige verden. Det hele ble oppsummert slik:

“Ovenstående fire punkter anser jeg for å være et svar på den utfordring til meg som ligger implisitt i Waages antydninger om at jeg lider av vitenskapelig overtro. Min utfordring til ham og andre kjønnsforskere er å forklare nøyaktig hvilke av disse punktene de eventuelt har reservasjoner i forhold til.”

Jeg har altså klargjort mitt eget filosofiske ståsted når det gjelder naturvitenskapelig erkjennelse, slik at både kjønnsforskere og andre får bedre mulighet til å bedømme overbevisningskraften i mine argumenter. Samtidig har jeg anmodet om at kjønnsforskerne gjør det samme. Waage har imidlertid hoppet over dette punktet i sitt tilsvar.

Om man skal ta Waage på ordet, må det bety at han ikke anser grunnleggende vitenskapsteori som relevant i forhold til kjønnsforskning, jfr. hans begrunnelse for å skrive kort. Jeg tviler imidlertid på at Waage vil våge å hevde noe slikt. Jeg gjentar derfor min utfordring både til ham og andre kjønnsforskere om å forklare nøyaktig hva det er ved mitt vitenskapsfilosofiske ståsted de eventuelt har reservasjoner i forhold til.

Postmodernisme

For det andre unnlater Waage, til tross for gjentatte oppfordringer, å komme inn på det som har med postmodernisme å gjøre. I min forrige artikkel skrev jeg blant annet følgende:

“Det er vel og bra med ‘systematisk utforskning av spørsmål ved hjelp av metoder og spilleregler’, men det er selvsagt ikke godt nok at de aktuelle metoder og spilleregler er anerkjent innenfor et forskerfellesskap.

Som jeg påpekte i min første artikkel, har Sokal og Brickmont dokumentert i sin bok Intellectual impostures, at dette slett ikke gir noen garanti mot at ting går fullstendig galt. Jeg finner det forøvrig påfallende at Waage behendig har unngått mine spørsmål knyttet til nevnte bok.”

Og nå har altså Waage behendig unngått disse spørsmålene for andre gang. At det skulle være gjort “av plasshensyn”, lyder ikke helt overbevisende. Dette er ikke en hvilken som helst bok, og det tror jeg det norske kjønnsforskningsmiljøet vet utmerket godt. Deres taushet på dette punktet er meget talende.

Forpliktelsen i forhold til den virkelige verden

For det tredje unnlater Waage å kommentere det jeg fremhever som et helt sentralt moment i denne debatten, nemlig det å søke etter sannhet.

Jeg skrev at vitenskap, for å være interessant, må ha en målsetning om å komme så tett som mulig på sannheten om ett eller annet aspekt av den virkelige verden, og at det ikke er nok å bare følge visse “metoder og spilleregler” som et forskningsmiljø er blitt enige om internt.

Waage bør enten forklare hvorfor disse tingene er uinteressante, eller så bør han kommentere de problemstillingene jeg tok opp på dette punktet. Dersom Waage ikke gjør noen av disse to tingene, er det vanskelig å se hvorfor man skal ta ham alvorlig.

Naturvitenskap som premissleverandør

For det fjerde er Waage uetterrettelig når han gjengir mine utsagn. Han skriver for eksempel at “Det ser ut til at Anfindsen er enig i at ‘kjønn er langt mer enn bare biologi’ og at ‘naturvitenskapen bare er én premissleverandør innenfor likestillings- og kjønnsdebatten’.”

Første del av hans oppsummering er grei, men i andre del snur han ett av mine utsagn fullstendig på hodet. Det jeg skrev, var følgende: “Derfor er ikke naturvitenskapen bare én premissleverandør blant mange andre. Naturvitenskapen står i en særstilling fordi den i visse spørsmål er i stand til å fremskaffe kunnskap som er sikrere enn stort sett alt annet som menneskelig erkjennelse kan uttale seg om med krav på objektivitet.”

Og denne åpenbart feilaktige gjengivelsen av mitt utsagn gjør altså Waage seg skyldig i til tross for at jeg spesielt oppfordret ham til “lese litt nøyere før han svarer neste gang”. Dette er bemerkelsesverdig.

Og han fortsetter i samme dur med å skrive at “Anfindsen opptrer som historieløs når han mener at det ikke skal finnes det minste rom for skepsis i forhold til naturvitenskapen”. Dersom jeg hadde hevdet noe slikt ville jeg nok ha fortjent å bli omtalt som historieløs. Men jeg har ikke skrevet noe som kommer i nærheten engang. Derimot skrev jeg følgende:

“For den som har et slik syn på naturvitenskapelig erkjennelse som det jeg her har skissert, følger det at man må skille mellom sikre og mindre sikre observasjoner og forskningsresultater. Jeg er derfor enig med Waage i at en viss porsjon sunn skepsis er på sin plass når påstander fra vitenskapen skal vurderes. Spørsmålet er hva dette innebærer i praksis.”

Hvordan er det mulig for en som er i ferd med å ta en doktorgrad, og som dessuten opptrer som talsmann for et helt forskningsmiljø, å servere sånt som ovenstående? Dersom dette er en fremgangsmåte som gir anerkjennelse innad i kjønnsforskningsmiljøet, så er jo det en interessant observasjon.

Waages halmstrå i denne forbindelse er vel kanskje at han litt senere i sin artikkel skriver at “(Anfindsens) ønske om å vise fram et nyansert syn på naturvitenskapen undergraves effektivt gjennom hans ukritiske framstilling av evolusjonsteorien.” Men også her er Waage på tynn is. For eksempel skrev jeg følgende:

“Det er imidlertid en overveldende enighet blant naturvitenskapsfolk om at livet på jorden er et resultat av evolusjon. Det finnes mange uavklarte detaljer når det gjelder evolusjonens mekanismer, men det vil være urimelig å tvile på at en evolusjon faktisk har funnet sted.”

Min hovedpåstand om disse tingene er altså ganske enkelt at det er hevet over enhver rimelig tvil at alt liv på jorden har felles avstamming. Det er dette som på engelsk kalles the theory of common descent, og som vi på norsk gjerne kaller evolusjonsteorien. For et mer helhetlig bilde av hva jeg står for på dette området, henviser jeg til mine tidligere artikler om evolusjon i forskning.no, samt det som finnes i denne nettavisens diskusjonsforum.

Jeg kan ikke se at det er dekning for å påstå at jeg har gitt en “ukritiske framstilling av evolusjonsteorien”. Denne anklagen fra Waage kommer dessuten i et underlig lys når han selv skriver om det som for ham er “en annen selvsagthet: evolusjonsteorien”. I motsetning til Waage, har jeg aldri tatt så hardt i.

Naturvitenskapens ubestridelige særstilling

Ovenstående fire punkter gir solid belegg for å hevde at Waage nå har plassert seg selv i en vanskelig posisjon, han ville ellers ikke hatt behov for å opptre som han gjør.

La oss gå videre til den beslektede problemstillingen om naturvitenskapens status og posisjon i forhold til andre områder av menneskelig erkjennelse. Jeg mener altså at det ikke er til å komme forbi at naturvitenskap står i en særstilling her, og jeg nevnte noen eksempler som illustrerer dette poenget.

Waage kommenterer dette med å skrive at jeg “kommer så med en utlegning av selvsagtheter som at jorden er rund, at den er en planet, at den går i bane og at den er gammel”. Her gir han, tilsynelatende uten selv å innse det, en sterk bekreftelse på det som var mitt anliggende.

Poenget er jo at det ikke er mulig å finne ut at jorden er en rund og gammel planet som går i bane rundt solen, uten bruk av nettopp naturvitenskap. Og Waages tillit til den naturvitenskapelige erkjennelse på disse områdene er reservasjonsløs, for han omtaler det hele som “selvsagtheter”.

Her har altså en viktig brikke falt på plass, for vi er tydeligvis enige om at naturvitenskap noen ganger gir oss resultater som er såpass sikre at det vil være tåpelig å trekke dem i tvil.

Så hva kan det komme av at naturvitenskap er i stand til å frembringe resultater som har en helt annen grad av sikkerhet knyttet til seg enn det andre vitenskaper kan fremvise? Vel, det er et stort og vanskelig spørsmål, og jeg skal ikke engang forsøke å gi et utfyllende svar. Derimot vil jeg kort antyde én av årsakene til at det forholder seg på denne måten.

Det er nemlig ikke slik at det faktum at naturvitenskap skiller seg ut på dette punktet, er et mysterium som det ikke finnes noen forklaring på. Et viktig moment er at naturvitenskap ofte beskjeftiger seg med problemstillinger som er såpass enkle at det faktisk er mulig å forstå dem.

For eksempel vil det være slik at forskere som skal forsøke å forutsi neste ukes børskurser eller resultatet av neste stortingsvalg, har en vanskeligere oppgave enn forskere som skal gi et værvarsel for kommende syv døgn eller forutsi tidspunktet for neste solformørkelse.

Denne tendensen til å jobbe med modeller som er enkle nok til at de kan håndteres, er både naturvitenskapens styrke og begrensning. Det gir stor forklaringskraft innenfor de områdene der naturvitenskapelige modeller er relevante, men det gjør også at naturvitenskap kommer til kort på andre områder.

Jeg er derfor, som understreket i tidligere artikler, enig i at vi trenger andre typer forskning enn bare de rent naturvitenskapelige. Men det er vanskelig å se hvordan slik forskning kan komme frem til interessante resultater dersom man ikke er villig til å jobbe innenfor de rammer som grunnleggende naturvitenskapelig erkjennelse gir. Og på akkurat dette punktet har kjønnsforskningen et troverdighetsproblem.

Kvinner og menn er et resultat av evolusjon

Waage gjør det altså klart at han aksepterer at mennesket er et resultat av evolusjon, og skriver dessuten følgende: “Nå kan jeg imidlertid berolige (…) med at jeg i kjønnsforskningsmiljøet verken har hørt eller sett noen som benekter evolusjonsteorien.”

Tydeligvis er det altså ikke slik at kjønnsforskerne er i tvil om at en evolusjon har funnet sted. Derimot er det “de historiske og sosiale implikasjonene evolusjonsteorien har hatt” som forårsaker bekymring, hvilket jeg har forståelse for. Men, som jeg påviser nedenfor, den som aksepterer evolusjonsteorien, tvinges også til å akseptere at det er signifikante forskjeller mellom kjønnnene.

Waage understreker forøvrig at “evolusjonsteorien kom ikke til å virke i et verdinøytralt rom slik Anfindsen synes å antyde”. Jeg vet ikke hva jeg har skrevet som kan tolkes slik, men beklager dersom det er tilfellet. La meg derfor understreke at jeg er enig med Waage i at at evolusjonsteorien ikke er verdinøytral. Det er en av grunnene til at den er så interessant.

Dette kommer tydelig frem i Bjørn Vassnes’ nylig utgitte bok Livets dans - om kjønn, krig og kjærlighet. Riktignok er denne boken blitt slaktet av Morten Falck i Aftenposten, men kritikken som fremsettes der, er åpenbart urimelig. Og Falck unnlater påfallende nok å nevne enkelte fundamentale forhold (se nedenfor) han som forskningsjournalist burde kjenne til.

På toppen av det hele viser det seg at Aftenposten, til tross for flere henvendelser med påpeking av det kritikkverdige i situasjonen, har nektet alle som har skrevet innlegg i sakens anledning, i å slippe til med motforestillinger i avisens spalter. Hvordan kan redaksjonen i det som ønsker å være landets ledende, seriøse avis forsvare noe slikt?

Det er ikke vanskelig å forstå at Vassnes lar sin dype frustrasjon få utløp i kommentarartikkelen Angsten for kunnskap. Aftenposten bør etter min mening ta en intern evaluering av det hele. Og det er ennå ikke for sent å snu.

Saken er nemlig av stor prinsippiell betydning, for den er utvilsomt bare ett eksempel blant mange som viser hvordan synspunkter som går på tvers av det politisk korrekte, gjennom mange år er blitt sensurert, latterliggjort og marginalisert. “Fagfolk” som er avhengige av denne typen beskyttelse fra medias side, kan ikke ha stort å fare med.

For ikke bare foreligger det en stor mengde empirisk forskning som viser eksistensen av kjønnsforskjeller, slik Vassnes dokumenterer i sin bok. Dette er også noe i nærheten av en analytisk sannhet. Forklaringen på dette kan kort skisseres som følger.

Som de fleste vil være klar over, er det betydelige forskjeller mellom kjønnene hos nesten alle arter av pattedyr (det samme gjelder stort sett alle slags dyr). Og den som vil forsøke å oppdra unger av temmede dyr, la oss si f.eks. hunder eller sjimpanser, på en slik måte at de voksne individene ikke utviser kjønnsforskjeller, vil ha en umulig oppgave foran seg.

Grunnen til at et slik prosjekt er dømt til å mislykkes, er at de aktuelle dyrene er født med arveanlegg som programmerer dem til å bli forskjellige. At miljøet kan modifisere sluttresultatet noe, endrer ikke dette grunnleggende faktum. Sannsynligheten for at vi mennesker skulle skille oss radikalt ut på nevnte punkt, er mikroskopisk.

Dette resonnementet bygger ikke på biologisme eller andre ekstreme holdninger. Det forutsetter ikke engang et gen-sentrisk syn på evolusjon, slik noen kortslutter seg til. Det baserer seg bare på at alle levende organsimer gis visse rammebetingelser ved hjelp av gener og andre informasjonsbærende strukturer som, helt eller delvis, arves av neste generasjon.

Vi kan selvsagt diskutere hvor omfattende kjønnsforskjellene er, og Vassnes’ bok er et viktig innlegg i den debatten. Men at betydelige forskjeller virkelig finnes, er hevet over enhver rimelig tvil.

Og dette er altså grunnen til at det blir meningsløst å drive kjønnsforskning uten at man forholder seg på en ryddig måte til evolusjonsteorien. Den utopiske forestillingen om at det egentlig ikke finnes signifikante forskjeller mellom kjønnene, som så mange av oss ble indoktrinert med på 1970-tallet, blir torpedert av en nøktern analyse av evolusjonens konsekvenser.

At det finnes eksempler på biologer og andre fagfolk som burde ha visst bedre, men som likevel har gitt etter for ønsketenkning eller presset om å ha de riktige meningene, endrer overhode ikke på dette. Og dersom forskere argumenterer for at kjønn hovedsakelig er en sosial konstruksjon, alternativt bruker dette som en arbeidshypotese, da er resultatene deres dømt til å bli kvasivitenskap.

Slik kvasivitenskap har alt for lenge fått prege samfunnsutviklingen og den offentlige debatten, og det er på høy tid at det tas et oppgjør med det hele. Det er, for å vri på et uttrykk fra Aftenpostens kommentator Kathrine Aspaas, på tide at både samfunnet og forskningsmiljøene blir kjønnsmodne.

Kreasjonisme versus kjønnsforskning

Waage har funnet min gamle web-side om forholdet mellom tro og vitenskap, og gjør et poeng ut av at jeg ikke alltid har vært evolusjonist. Han skriver blant annet: “Det forundrer derfor at han i så sterk grad lar seg opprøre av andres ‘skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer’. (…) Hvor er logikken i dette Anfindsen?”

Vel, logikken i dette er ikke så vanskelig å forklare. Jeg vokste opp i et kristent miljø som ga meg mange positive impulser, men som også var preget av anti-intellektuelle holdninger på en del områder, særlig kreasjonisme. Det vil si, de fleste av oss trodde fullt og fast at vi var rasjonelle, for vi ble opplært til å tro at nettopp naturvitenskapelige årsaksforklaringer tilsa at evolusjonsteorien var humbug.

En av de forfatterne som for ca ti år siden fikk meg til å skjønne at jeg nok var blitt lurt på dette punktet, var vitenskapsfilosofen Michael Ruse. I sin bok Darwinism defended, skriver han følgende på side 303 (min oversettelse):

“Dere vet selvfølgelig hvor dere har meg, men la meg likevel være kategorisk. Jeg tror kreasjonismen er feil: totalt, fullstendig og absolutt feil. Ja, jeg vil gå lengre enn det. Det finnes grader av å ta feil. Kreasjonistene er på bunnen av den skalaen. De benytter ethvert tenkelig triks for å forsvare sine standpunkter. Ja, noen ganger beveger de seg over til det uærlige. Kreasjonismen er ikke bare feil: den er latterlig usannsynlig. Den er en grotesk parodi på menneskelig tankevirksomhet og loddrett misbruk av menneskelig intelligens.”

Jeg har respekt og forståelse for at folk forkaster evolusjonsteorien basert på en religiøs overbevisning, og jeg har for eksempel ønsket at den respekten skal skinne igjennom overfor mine kreasjonistiske meningsmotstandere i den debatten jeg, sammen med to andre evolusjonister, var med på i avisen Dagen i fjor.

Men det vil føre galt avsted om vi lar slik religiøs overbevisning inngå i naturfagsundervisning i skolen. Og jeg mener det er uakseptabelt at en tilsvarende ideologisk og/eller religiøs overbevsning om at det ikke finnes forskjeller mellom kjønnene, skal bli brukt til å indoktrinere barn og skoleungdommer.

For ikke å snakke om at noe slikt skal få danne grunnlag for offentlig finansiert forskning, hvis resultater så i sin tur skal bli brukt som beslutningsunderlag av godtroende politikere og byråkrater. Et samfunn som holder på slik, er i trøbbel.

Og siden Waage først har valgt å trekke inn det som står på ovennevnte, gamle web-side (jeg tar forøvrig selvkritikk på at siden har blitt liggende så å si uendret siden 1999 - det vil nå bli rettet opp), kan det kanskje være på sin plass å trekke en parallell mellom kreasjonisme og kjønnsforskning.

La oss for et øyeblikk glemme Waage, Berg og Halsaa, og i stedet se på den form for kjønnsforskning som Kjetil Rolness viser til i sin bok Sex, løgn og videofilm eller den Richard Dawkins presenterer i artikkelen Postmodernism disrobed. Hva er det egentlig som skiller dem fra de kreasjonistene som Ruse kritiserer? Ikke stort, så langt jeg kan bedømme.

I begge tilfeller er det ønsketenkning og idealisme som ligger bak virkelighetsfluken, og viljen til kritisk etterprøving av egne standpunkter svikter totalt.

Kritikken fra Ruse ser ut til å være like relevant for store deler av internasjonal kjønnsforskning som den er for ung-jord kreasjonismen (som er den formen for kreasjonisme Ruse drøfter i sin bok). Vi har åpenbart å gjøre med to kvasivitenskapelige bevegelser, og minst en av dem er intellektuelt bankerott.

Mitt håp i denne debatten har vært at det norske kjønnsforskningsmiljøet ville markere avstand til den postmodernistiske svadaforkynnelsen, men hittil virker det som om man nøler. Jeg tror dette er en uklok strategi, for her står vi overfor en intellektuell strømning som har fremtiden bak seg.

Jorden - en apeplanet?

I siste del av sin artikkel trekker Waage frem flere viktige problemstillinger. Han skriver blant annet: “Å måtte forklare alle forskjeller med et utgangspunkt i evolusjonslæren og biologien, fortoner seg fra mitt ståsted som lite hensiktsmessig.”

Det har jeg forståelse for. Derimot synes jeg kjønnsforskerne bør akseptere at alle kjønnsforskjeller må forklares og forstås innenfor de rammer som evolusjonsteorien og biologien gir, hvilket ikke er helt det samme.

Waage skriver dessuten: “Det kunne vært spennende å vite hva Anfindsen mener at et menneske er: Er vi en stor populasjon styrt av biologiske atferdslover (altså aper), eller finnes det faktorer som gjør en slik sammenlikning urimelig?”

Dette er et både viktig og vanskelig spørsmål, som ikke lar seg besvare tilfredsstillende innenfor rammene av denne artikkelen. La meg likevel dele noen tanker om disse tingene med leserne. Om vi anlegger et rendyrket biologisk perspektiv, er det ikke lett å se noen fundamental forskjell på oss og aper, hvilket er blitt understreket av mange evolusjonister.

For å forstå hvorfor vi likevel er så radikalt forskjellige fra (de andre) apene, trenger vi, etter min vurdering, et komplementerende perspektiv. Noe av det mest lovende på akkurat dette området, er etter min mening mem-perspektivet som ble gjort kjent av Richard Dawkins i hans bok The Selfish Gene, og som særlig Susan Blackmore har videreutviklet og argumentert godt for i sin bok The Meme Machine (finnes også i norsk oversettelse med tittelen Memesket).

En annen sentral forfatter når det gjelder memetikk, er filosofen Daniel Dennett, som i sin bok Darwin’s dangerous idea har gitt stor oppmerksomhet til dette emnet. Ellers har de norske biologene Jarl Giske og Per Jakobsen viet noe plass til emnet i sin bok Evolusjon og økologi.

For artikler som gir både negativ og positiv omtale av memetikken, henviser jeg til Bjørn Vassnes, Odd Magnus Grimeland, Erik Tunstad, Jarl Giske og Bård Eskeland.

Poenget er kort og godt følgende: Dersom vi kun fokuserer på de replikatorer og informasjonsbærende strukturene som finnes i våre DNA-molekyler, er det enkelte forhold ved oss mennesker som blir vanskelige å forklare.

Men dersom vi postulerer at vi også har å gjøre med en replikator nummer to, nemlig memene som operer på det mentale nivå, da er det en rekke brikker som faller på plass, når det gjelder å forstå hvorfor vi mennesker er som vi er. Ikke minst gir memtikken en god forklaringsmodell på hvorfor våre hjerner, betraktet fra et rendyrket biologisk perspektiv, er overdimensjonerte.

Dersom memetikken trekkes inn blir det heller ikke så vanskelig å argumentere for at vi kanskje ikke bare er “styrt av biologiske atferdslover”, selv om vi nok gjør klokt i å innse at vi i stor grad er styrt av slike lover også. I hvor stor grad? Det er det vel bare empirisk forskning som kan gi oss svaret på.

Waage skriver dessuten følgende: “Som mennesker eksisterer vi innenfor et samfunn - en kultur. Innenfor denne er det fullt mulig å diskutere hva det vil si å være en mann eller en kvinne, hvilke roller vi har i hvilke situasjoner. Biologien kan ikke forklare alle kulturelle forskjeller. For å forstå disse trengs det humanistiske vitenskaper.”

Jeg er hjertens enig! Humanistiske vitenskaper er viktige, og nettopp derfor er det er så tragisk at noen av dem har tatt opp i seg strømninger som er svermeriske og livsfjerne.

Det er min overbevisning at så å si enhver form for virkelighetsfornektelse i det lange løp vil føre til et mindre menneskevennlig, og dermed også mindre kvinnevennlig, samfunn. Derfor engasjerer jeg meg mot troen på at det knapt finnes forskjeller mellom kvinner og menn. Jeg tror det er et av vår tids største bedrag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.