Rasmus Benestad skrev en artikkel 24. april hvor han diskuterte godheten av klimamodeller. Påstanden hans er at klimamodellene gir en god, om enn ikke nøyaktig, gjengivelse av virkeligheten.
Det hans artikkel imidlertid egentlig handler om er å forsvare klimamodellene mot påstanden om at de ikke henger på greip i forhold til observerte data, og da særlig de observasjoner som er gjort med satellittmåling av temperatur i troposfæren siden 1979. Det er jo som kjent slik at modeller skal bekreftes av observasjoner, og ikke omvendt.
I sin forsvarstale for klimamodellene bruker Benestad flere argumentasjoner som dels er motstridende og dels er ulogiske. Hans første forsøk er å argumentere med at satellittmålingene egentlig ikke er måling av temperatur, men en modell for måling av temperatur.
Benestad prøver å gjøre et poeng av dette ved å si at siden temperaturmåling ved registrering av oksygenmolekylers mikrobølgestråling er en modell, så må den behandles likt med en klimamodell. Dersom man godtar denne påstanden kan man så begynne å betvile satellittmålingene.
Det Benestad gjør her er å ta en meget enkel modell med et begrenset sett variable og kilder til usikkerhet, og sammenholde denne med en uhyre kompleks modell som består av elementer hvor man ikke engang kjenner omfanget av usikkerhetene - og hvor mange elementer med mulig avgjørende betydning ikke engang er tatt med.
Argumentet om at satellittmålinger er modeller på lik linje med klimamodeller faller dermed på sin egen urimelighet. Skulle man likevel ta Benestad på alvor her, innebærer det at man også må diskutere gyldigheten av flere andre modeller for måling av temperatur, hvor blant annet bruk av volumendring av kvikksølv er blant de mer kjente. Det vil imidlertid være åpenbart for de fleste at man dermed beveger seg ut i det meningsløse.
Sammenhengen mellom temperaturen til et oksygensatom og dets mikrobølgestråling er kjent. De største usikkerhetsmomentene for målinger tatt fra satellitter knytter seg til kalibrering av instrumentene, mulige instrumentfeil og banekorreksjoner for satelittene. Feilkildene er avdekket og tatt høyde for i de beregninger Christy og Spencer har gjort, og alt er tilgjengelig og dokumentert for den som er interessert (se blant annet her). Den modellen de benytter er dermed godt dokumentert og kilder til feil er kjente, både i antall og effekt.
Benestad kaster videre ut en påstand hvor han stiller spørsmålstegn ved om satellittmålinger kan brukes til studier av langtidstrender. Grunnen er at disse målingene har som hensikt å benyttes til værvarsling. En av årsakene til at satellittmålinger kan være uegnet til å angi langtidstrender kan være den korte tid de har vært i drift. Meteorologene bruker som kjent 30-årsperioder i sine betraktninger av været (normalverdier er basert på disse), og satelittenes 25 år med målinger blir i korteste laget i den sammenheng. Men det er vanskelig å se at dette skulle være en grunn, all den tid det kun er et spørsmål om tid før man har lange nok tidsserier til å gjøre interessante studier.
Det disse 25 år med måling har gjort er å gi et bakgrunnsteppe for de målinger IPCC setter sin lit til, nemlig de som er gjort ved meteorologiske bakkestasjoner. Og det er her Benestads kommentar begynner å bli interessant.
Det er nemlig en kjensgjerning at de bakkebaserte temperatur-observasjoner som er gjort de siste 150 år er gjort nettopp med tanke på værvarsling. Dersom satellittbaserte målinger for værvarsling ikke skal kunne brukes for langtidstrending, hvorfor kan da tilsvarende bakkemålinger bli brukt på denne måten? Her er det en logisk brist ute og går.
Det kunne vært meget interessant om Benestad kunne beskrive hvorfor meteorologiske bakkeobservasjoner av temperatur er egnet til å beskrive klimaendringer, hvilke krav man må stille til målinger slik at de kan brukes til langtidstrending og hvordan de instrumentelle bakkemålingene oppfyller disse kravene.
Benestad bruker resten av sin artikkel på å argumentere for hvorfor Christy og Spencer tar feil når de regner ut temperatur i troposfæren basert på satellittmålinger, og hvorfor Ralph Mears m.fl. har rett i sin påstand om at Christy og Spencer tar feil. Det som likevel står som en kjensgjerning er at Christy og Spencers temperaturkurve for troposfæren bekreftes på en hundredels grad av målinger gjort med værballonger.
Mears et.al har ikke gjort tilsvarende øvelse. Deres forsvar består i at en klimamodell viser bedre overenstemmelse med deres resultater. Og da er man tilbake til det grunnleggende prinsipp igjen. Observasjoner kan bekrefte modeller, men ikke omvendt!
Benestad bruker et slitt argument for hvorfor værballongene ikke er et så godt bevis likevel. Argumentet er at Christy et.al. valgte ut et sett av målinger, i stedet for å bruke alle. Underforstått at de valgte de som passet dem best. Dette er imidlertid langt fra sannheten, årsaken til å velge ut det settet de gjorde var at disse kom fra de mest pålitelige kildene til slike målinger. Det er altså gjort for å minimere de feil slike observasjoner er beheftet med, noe som er i tråd med gode vitenskapelige prinsipper.
Det datasett som Christy og Spencer har presentert har vært utsatt for en rekke gjennomganger og regelrette angrep fra ledende klimaforskere. Til dags dato er det ingen som har kommet med en troverdig forklaring på hvorfor deres data skulle være gale.
Det siste i rekken av slike angrep fant sted i Nature (Nature, 429, 55-58) nå nettopp, hvor Fu et. al. prøver å vise at målingene satellittene gjør er unøyaktige fordi det eksisterer en overlapp av måleområdet mellom troposfæren og stratosfæren. Måten satelittene måler denne strålingen på gjør at de nødvendigvis må dekke en utstrekning i dybden av troposfæren.
For å få dette til opererer man med flere kanaler som hver måler sin del av dybden. En av disse kanalene, kanal 2, måler i grenseområdet mellom troposfæren og stratosfæren, og siden sistnevnte er inne i en markant nedkjøling er det fare for at måledataene fra denne kanalen innfører et falskt nedkjølings-signal i datasettet for troposfæren. Fu et.al. forsøker å løse dette ved å vekte målingene i kanal 2 for å fjerne dette avkjølingssignalet, og konkluderer med at dette øker oppvarmingstrenden i troposfæren.
Roy Spencer har gitt en fyldig kommentar til Fu et.al. hvor han forklarer at han og Christy gjorde akkurat den samme øvelsen med dataene for 13 år siden (se her). De fant at metoden ikke gir en riktig fjerning av den stratosfæriske nedkjølingen. dette skjedde altså for over 13 år siden, og likevel slipper et slikt paper gjennom Natures fagfellevurdering.
Man kan spørre seg hvor lenge klimaforskere skal fortsette å angripe Christy og Spencer fremfor å gjøre det vitenskapen krever, nemlig å endre modellene for å få en bedre tilpasning til virkeligheten.
Klimamodellene spriker i alle retninger når det gjelder å beskrive historisk klima. De kan tilpasses observerte data for å gjengi disse innenfor snevre områder eller korte tidsperioder, men de klarer ikke å gjengi bildet godt uten utstrakt brukt av “empiriske faktorer” som det heter på fint.
De beskriver ikke utviklingen i Arktis riktig, de beskriver ikke utviklingen i Antarktis riktig. Disse områdene skal - ifølge modellene - se den største påvirkning av våre CO2-utslipp. Og disse effektene burde allerede være målbare. Ifølge en artikkel i EOS (Vol 85, nr. 20, 18 mai 2004, s. 200) observerer man en oppvarming av Arktis i perioden sommer/høst, og meget liten endring vinter/vår. Klimamodellene sier at oppvarmingen skal skje om vinteren…. Arktis er forøvrig omtrent like varm nå som i 1930-40.
Nok en logisk brist i Benestads argument er at han på den ene side sier at klimamodeller er gode, men på den annen side at de ikke er gode på skyer, sjøis, nedbør, hav og landprosesser (hva annet er der?). Og det han glemmer å nevne i farten, er at de bruker CO2 som en klimapådriver, men ikke metan, NOx og andre gasser.
Dessuten, den grunnleggende teorien bak modellene bygger på antagelsen om at en økning i CO2 gir en liten oppvarming, men at denne forsterkes gjennom økning av den viktigste “klimagass” - vanndamp. Hvordan klimamodellene da kan være gode, når man ikke forstår hva vanndamp og skyer betyr for klimaet vårt, er vanskelig å se.
Det var forøvrig interessant å observere at Benestads innlegg kom samtidig med at han kommenterte den varme starten på mai og opptrådte som vær-spåmann i norske medier.
