I sin artikkel Kjønnsforskning er vitenskap skriver Lars Rune Waage at jeg gyver løs på norsk kjønnsforskning. Dette fordi jeg under overskriften Lyssky kjønnsforskning? stilte en del kritiske spørsmål til kjønnsforskerne.

Men det som er interessant, er ikke om jeg “gyver løs” på noen, om jeg “har funnet fram den store kanonen”, eller om det finnes andre fargerike metaforer som kan brukes for å karakterisere det jeg skrev. Det som er interessant, er om mine spørsmål til kjønnsforskerne er relevante, og Waage har hittil ikke gjort mye for å svekke troen på at det er tilfellet.

Bakgrunn

Bakgrunnen for at jeg i det hele tatt skrev om disse tingene, er at Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa i Dagbladet 17. juni 2003 viste til “kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer”. Dette er en oppsiktsvekkende uttalelse.

Her sies det ikke at man kun er skeptisk til uforsiktig bruk av naturvitenskap, eller noe i den dur. Her gir Berg og Halsaa uttrykk for en generell holdning, som har store konsekvenser dersom man tar den på alvor.

Uttalelsen blir ikke mindre oppsiktsvekkende når man ser hvem som kom med den. Berg er leder for programstyret Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, endring i Norges forskningsråd, mens Halsaa er faglig leder i Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

Vi snakker altså om to sentralt plasserte personer i det norske kjønnsforskningsmiljøet, og de skrev ovenstående i et innlegg som hadde preg av å være et offisielt svar til forskningsjournalist Bjørn Vassnes, som altså startet denne debatten i fjor.

Det er derfor vanskelig å tro at det kun dreier seg om uheldig valgte ord, og at Berg og Halsaa egentlig ikke mente det de skrev. Dette inntrykket forsterkes også av deres oppførsel i fjor høst.

Det hadde tross alt vært en meget enkel sak for dem å moderere seg, dersom de i ettertid skulle ha kommet til at formuleringen var uheldig. De valgte imidlertid ikke å si noe som helst da de ble utfordret på dette punktet. Det er derfor nærliggende å tro at de faktisk mente det de skrev, men at de ikke ønsket en offentlig diskusjon om saken.

Vitenskapsteori

Waage nevner noen historiske eksempler på at biologisk funderte argumenter om kjønn er blitt brukt mot kvinner i arbeidsliv og politikk. Jeg er enig med ham i at dette er et tankekors, men det er likevel et dårlig utgangspunkt for å tenke prinsippielt omkring naturvitenskap.

Problemet illustrerer Waage selv når han i forlengelsen av dette skriver følgende: “Sett i et slikt lys er det ikke så merkverdig at kjønnsforskere gjerne møter (sosio-)biologiske forklaringer med en viss skepsis.”

Her bekrefter Waage (i hvert fall et stykke på vei) det både jeg og andre har tatt opp som et mulig problem med kjønnsforskningen, nemlig at man velger hvilke resultater man betrakter med skepsis, ikke basert på generelle kriterier for å skille god vitenskap fra dårlig, men basert på hvilke svar man ønsker seg i visse spørsmål.

Det hjelper ikke stort at Waage hevder at “skepsisen - og dette er verd å merke seg - retter seg ikke primært mot biologien som grunnleggende, naturvitenskapelig forståelse, men mot mange av de påstander og konklusjoner som presenteres med utgangspunkt i et biologisk kjønn som forklaringsmodell.”

Tvert imot, her har vi ytterligere et utsagn som bekrefter at kjønnsforskernes skepsis baserer seg på uenighet med visse “påstander og konklusjoner”. Fra et vitenskapsteoretisk synspunkt er dette problematisk.

Waage gir altså, slik jeg ser det, ytterligere næring til mistanken om at kjønnsforskerne ikke har en gjennomtenkt og velbegrunnet holdning til naturvitenskap. Dersom denne mistanken mangler grunnlag, bør det være enkelt for kjønnsforskerne å legge hele saken død ved å komme med noen klargjørende uttalelser.

Men siden Waage mer enn antyder at jeg er den av oss som har størst behov for å tenke gjennom mitt forhold til naturvitenskap, så vil jeg gripe fatt i noen av de mest sentrale momentene han trekker frem, og knytte noen kommentarer til dem.

Waage skriver blant annet følgende: “Anfindsens objektivitet har her heller klare trekk av fordom, der han selv framstår som forvalteren av Den Store Sannheten”. Om jeg forstår ham riktig, mener Waage at jeg har et naivt syn som går ut på at naturvitenskap er mer eller mindre ufeilbarlig. I så fall tar han feil. Her er noen stikkord om hva jeg mener om de grunnlagsspørsmålene som ligger under nevnte bemerkning.

Jeg tror at det finnes en virkelig verden. Jeg tror at dyr og mennesker (ja, egentlig alt levende), gjennom sine sanser, innhenter informasjon om den virkelige verden. Slik informasjon er imidlertid ikke perfekt. Jeg mener likevel det er god trunn til å tro at den informasjon våre sanser gir oss ikke kan være fullstendig misvisende, for i så fall ville vi neppe ha overlevd særlig lenge i den virkelige verden.

Jeg tror at vi mennesker, gjennom rasjonell tenkning og ved bruk av visse teknikker for å minimalisere ulike feilkilder, inkludert de som skyldes vårt ikke-perfekte sanseapparat, er i stand til å finne frem til kunnskap om den virkelige verden. En slik systematisk fremgangsmåte for å innhente kunnskap kalles (litt upresist) for vitenskapelig metode.

Kunnskap innhentet om den virkelige verden ved hjelp av vitenskapelig metode vil aldri være ufeilbarlig, men den vil i en del tilfeller bli såpass sikker at vi må anse det for å være hevet over enhver rimelig tvil at den er god nok. Med “god nok” mener jeg at den aktuelle kunnskapen gir en beskrivelse av virkeligheten som er tilstrekkelig nær sannheten til at vi kan basere oss på den.

Ovenstående fire punkter anser jeg for å være et svar på den utfordring til meg som ligger implisitt i Waages antydninger om at jeg lider av vitenskapelig overtro. Min utfordring til ham og andre kjønnsforskere er å forklare nøyaktig hvilke av disse punktene de eventuelt har reservasjoner i forhold til.

Mer eller mindre sikker kunnskap

For den som har et slik syn på naturvitenskapelig erkjennelse som det jeg her har skissert, følger det at man må skille mellom sikre og mindre sikre observasjoner og forskningsresultater. Jeg er derfor enig med Waage i at en viss porsjon sunn skepsis er på sin plass når påstander fra “vitenskapen” skal vurderes. Spørsmålet er hva dette innebærer i praksis.

Er det for eksempel rimelig å tvile på at Jorden er rund og at den er en av flere planeter som går i bane rundt Solen? Ikke mange vil hevde det. Er det rimelig å tvile på at Jorden er gammel, og at de livsformer vi ser i dag, er et resultat av utvikling gjennom mange millioner år?

Vel, det finnes noen som vil hevde det, for eksempel en del fundamentalistiske kristne som mener at Bibelen er en ufeilbarlig åpenbaring fra Gud og derfor en sikrere kilde til kunnskap enn naturvitenskap (se for eksempel forskning.no sitt debattforum).

Det er imidlertid en overveldende enighet blant naturvitenskapsfolk om at livet på jorden er et resultat av evolusjon. Det finnes mange uavklarte detaljer når det gjelder evolusjonens mekanismer, men det vil være urimelig å tvile på at en evolusjon faktisk har funnet sted. Mitt spørsmål til Waage er om norske kjønnsforskere er av en annen oppfatning.

Men prinsippet om at vi må skille mellom sikker og mindre sikker erkjennelse, har, dersom det aksepteres, stor betydning for hvordan vi orienterer oss i tilværelsen. En naturlig konsekvens av dette prinsippet er nemlig at erkjennelse fra visse fagområder etablerer rammevilkår som andre fagområder må forholde seg til.

Helt konkret vil jeg hevde at biologien på visse områder har kommet frem til kunnskap som er så sikker at enhver annen vitenskap som beskjeftiger seg med mennesker eller dyr (eller andre organismer), må forholde seg til dette.

Spesielt virker det meningsløst dersom kjønnsforskere mener at de kan komme frem til interessante resultater om hva det vil si å være mann eller kvinne, hvis de driver sin virksomhet uten å føle seg bundet av den fundamentale erkjennelse at vi mennesker er et resultat av evolusjon. Det hadde vært en fordel om norske kjønnsforskere hadde vært villige til å fortelle hva de mener om akkurat dette. Alternativt at de gjør rede for eventuell intern uenighet blant kjønnsforskerne.

Noen av Waages utsagn

Waage kommer med flere bemerkninger som forundrer meg, fordi det skapes inntrykk av at jeg skulle ha gitt uttrykk for synspunkter jeg ikke har. La meg derfor kort kommentere de viktigste tingene.

Waage skriver: “Kjønn manifesterer seg som ulike praksiser blant menn og kvinner - ulike måter å ordne livet på. Kjønn er langt mer enn bare biologi.” Jeg er helt enig.

Videre skriver han: “Slik er naturvitenskapen bare én av flere premissleverandører innenfor likestillings- og kjønnsdebatten, men det er til gjengjeld en premissleverandør som ofte presenterer sine argumenter og funn med en skråsikkerhet vi godt kunne vært foruten.” Vel, det gjelder å være omtrent så sikker som de foreliggende forskningsresultater gir grunnlag for, verken mer eller mindre.

Og på visse områder har vi jo faktisk grunn til å være ganske sikre, for eksempel når det gjelder dette at vi er et resultat av evolusjon, som er et sentralt premiss i denne sammenheng (se for eksempel Evolusjonsteoriens troverdighet).

Derfor er ikke naturvitenskapen bare én premissleverandør blant mange andre. Naturvitenskapen står i en særstilling fordi den i visse spørsmål er i stand til å fremskaffe kunnskap som er sikrere enn stort sett alt annet som menneskelig erkjennelse kan uttale seg om med krav på objektivitet.

Waage skriver dessuten: “Det norske kjønnsforskningsmiljøet vil nok - også etter Anfindsens bredside - fortsette arbeidet med å undersøke og diskutere hva som ligger i begrepet kjønn”. Javisst, dette er jo helt åpenbart et meget interessant forskningsområde, og jeg har i utgangspunktet ingenting i mot kjønnsforskning. Det er jeg er skeptisk til, er enhver form for forskning som drives uten at man har en klar forpliktelse til å søke etter sannferdige beskrivelser av virkeligheten.

Og han fortsetter: “og mange av oss vil nok enda en stund komme til å holde fast på filosofien om at ens egen og andres forståelse av hva som ligger i begrepet kjønn, er med på å forme våre politiske, sosiale liv og materielle liv.” Ja, det er nettopp det som er poenget. Det er derfor jeg bryr meg.

Disse tingene er nemlig altfor viktige til at kjønnsforskerne skal få arbeide uten å bli møtt med kritiske spørsmål. Som ethvert annet forskningsmiljø trenger også disse hele tiden å måtte begrunne og forsvare det dere holder på med. Det gjorde de ikke på noen spesielt god måte i fjor, og jeg er ikke imponert hittil i år heller.

Det store ubesvarte spørsmålet

For selv om Waage skriver mye interessant, har hans artikkel den store svakhet at han unnlater å komme inn på de sentrale problemstillingene jeg har mistenkt at kjønnsforskerne har problemer med å svare ordentlig på. Han bør for øvrig bli litt flinkere til å skille mellom kritiske spørsmål og kritikk. De er ikke synonyme begreper.

Og ikke minst bør Waage lese litt nøyere før han svarer neste gang. Han spør retorisk: “Hva er det kjønnsforskerne har sagt som han reagerer på?” Vel, jeg trodde det var ganske så klart at jeg reagerte på utsagnet om “kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer”. Han spør dessuten: “Hvem er disse udugelige kjønnsforskerne?”. Jeg omtalte ingen som udugelige, men spørsmålet virker en smule malplassert gitt at jeg konkret viste til Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa.

Waage, Berg, Halsaa og andre kjønnsforskere bør nå demonstrere klart og tydelig at man tar følgende grunnleggende spørsmål på alvor: Har man veldefinerte kriterier for hva som aksepteres som god vitenskap, eller har man det ikke? Hvis ja, legg disse kriteriene frem. Hvis nei, innrøm det. For hva slags forskningsmiljø er det som kan klare seg uten slike kriterier?

Helt spesielt bør Waage føle seg forpliktet til å svare på akkurat dette, for han satte følgende utsagn som overskrift på sin artikkel: “Kjønnsforskning er vitenskap”. Det er interessant at han på denne måten indikerer at han ønsker at kjønnsforskning skal være med i det gode selskap av vitenskaper, sammen med for eksempel fysikk, kjemi, geologi og biologi. Det må jo bety at han har høye tanker om disse fagdisiplinene. Fint, men kan han definere hva han legger i begrepet vitenskap?

Og han bør i så fall tenke seg godt om før han velger å sitere Berg og Halsaa. De skrev nemlig følgende i den Dagbladet-artikkelen jeg gjentatte ganger har sitert fra: “Har kvinne- og kjønnsforskningen forlatt den virkelige verden og flyktet inn i det okkulte? På ingen måte, dersom vitenskap er systematisk utforskning av spørsmål ved hjelp av metoder og spilleregler som er anerkjent innenfor et forskerfellesskap.”

Det er vel og bra med “systematisk utforskning av spørsmål ved hjelp av metoder og spilleregler”, men det er selvsagt ikke godt nok at de aktuelle metoder og spilleregler er “anerkjent innenfor et forskerfellesskap”. Som jeg påpekte i min forrige artikkel, har Sokal og Brickmont dokumentert i sin bok “Intellectual impostures”, at dette slett ikke gir noen garanti mot at ting går fullstendig galt. Jeg finner det forøvrig påfallende at Waage behendig har unngått mine spørsmål knyttet til nevnte bok.

Det som mangler i Berg og Halsaas definisjon av vitenskap, er nettopp en forankring i den virkelige verden (selv om de forsøker å skape inntrykk av dette er med). Vitenskap må, for å være interessant, ha en målsetning om å komme så tett som mulig på sannheten om ett eller annet aspekt av den virkelige verden. Det er denne knytningen til den virkelige verden som ser ut til å mangle hos kjønnsforskerne, og det er derfor deres forskningsresultater betraktes med skepsis av mange.

For hvorfor skal vi egentlig ta kjønnsforskningens resultater på alvor? Dersom denne forskningen bare presenterer resultater som er i overensstemmelse med de “metoder og spilleregler” som kjønnsforskerne er blitt enige om seg imellom, da er det vel nokså innlysende at det vil være mulig for dem å produsere akkurat de resultater de selv ønsker seg. Det er jo bare et spørsmål om å finne de “riktige” spillereglene.

Det er dette som er det springende punktet, og det er dette vi nå bør få klart svar på. Er dere forpliktet på å komme så nær som mulig til sannheten i visse spørsmål, eller nøyer dere dere med å spille et spill som har visse spilleregler?

Til slutt

Waages artikkel inneholder en del bemerkninger om kjønnsroller og synet på disse. La meg derfor berolige ham med noen få bemerkninger om denslags. Jeg tok med glede permisjon fra jobben da mine barn ble født, og jeg er vel kjent med bleieskift og barnevogntrilling. Og jeg er overbevist om at det beste for barn er å få emosjonell kontakt såvel som fysisk nærhet og ømhet ikke bare med sine mødre, men også med sine fedre. For øvrig er jeg spesielt takknemlig og glad for at menn i mye større grad enn før, kan få lov å vise følelser.

Videre tror jeg det er godt at menn ikke lenger blir presset inn i trange macho-roller, og det er flott at kvinner nå har mye bedre muligheter til å få brukt sine evner og anlegg.

Men det er altså ikke det denne debatten primært handler om. Dette er en debatt om kjønnsforskningens metoder og verdensbilde, og i det lange løp vil både menn og kvinner tape (og sannsynligvis tape stort) dersom vi ikke kan snakke sant om forskjellene mellom oss.

Ikke mange spørsmål er mer fundamentale når det gjelder å forstå hva det vil si å være menneske, enn de som har å gjøre med kjønn. Derfor er det så viktig at kjønnsforskning drives på en vitenskapelig måte, og der er det fremdeles mange spørsmål som står ubesvarte.

Waage skriver, med adresse til meg: “Skal han heve seg over nivået han her har lagt seg på, bør han utfordre til en mer konkret debatt”. Jeg synes innspillene i min forrige artikkel var ganske så konkrete, men får jo bare håpe at jeg har lykkes bedre denne gangen. Kunne Waage, Berg, Halsaa eller andre nå tenke seg å ta disse spørsmålene på alvor?