Feil om CO2 og klima og konsekvenser av klimaendringer

Kronikk:- Ut fra vår fysiske erkjennelse, må nødvendigvis en økning i atmosfærisk CO2 føre til en oppvarming, skriver Ketil Isaksen og Rasmus Benestad i dette svaret til Anders Valland.
17.2 2004 14:02

Anders Valland hevder (Solen, CO2 og klimaforandringer) at det ikke finnes noen referanser til at CO2 noen gang har opptrådt som klimadriver, og kan ikke se hvorfor det da skulle skje i dag.


“Ketil Isaksen.”

Ut fra vår fysiske erkjennelse, må nødvendigvis en økning i atmosfærisk CO2 føre til en oppvarming.

Valland viser at han kjenner til drivhusteorien, men insisterer likevel på at CO2 ikke har noen betydning. Han har ikke motbevist sammenhengen mellom CO2 og oppvarming, selv om han kan nevne at flere studier (uten å referere til disse) har påvist at det er en liten korrelasjon mellom CO2 og temperatur.

At atmosfæriske CO2 -konsentrasjoner var høyere for mer enn 20 millioner år siden enn det de er nå (IPCC, 2001, s. 2001), altså på en “geologisk tidsskala” over millioner av år, er et ganske svakt argument. For blant annet tektoniske endringer kan ha spilt en større rolle enn CO2 over slike geologiske epoker. For eksempel hang trolig Afrika og Sør-Amerika sammen for ca 20 millioner år siden, og de har siden da beveget seg fra hverandre.

Under istidene og mellomistidene de siste 400 000 år, ser man derimot en klar korrelasjon mellom mål på temperatur og CO2, der temperaturen i store trekk varierer i takt med atmosfærens innhold av CO2, antageligvis på grunn av en kompleks sammenheng mellom disse to.


“Rasmus Benestad.”

Selv om istidene og mellomistidene i hovedsak er styrt av de systematiske endringer i innstrålingen fra solen på grunn av variasjoner i baneparametrene til jorda, virker de store variasjonene i CO2 som en massiv tilbakekopling i klimasystemet som forsterker solsignalet og dermed påvirker temperaturen på jorda.

Når vi fokuserer mer på 100-års tidshorisonter finnes det flere indikasjoner, i tillegg til den siste IPCC rapporten, som gir en overbevisende forklaringssammenheng mellom CO2 og global oppvarming (for eksempel Walter & Schönwiese, 2003, Theoretical and Applied Climatology, 76, 1-12, og referanser gitt i denne).

Dette synet blir støttet av blant annet FNs klimapanel (IPCC), National Academy of Sciences, American Geophysical Union, og Euopean Meteorological Society.

IPCC (2001) redegjør for de samme opplysningene som Valland angående isbreer (s. 648) og globalt havnivå (s. 663). Disse aspektene er selvsagt tatt med i helhetsvurderingen rundt klimaproblematikken.

Vi tror Valland har misforstått Benestads diskusjon rundt solaktiviteten (Myter om klimaet og Objektivitet rundt klimaproblematikken?). Hovedbudskapet er at det ikke har vært noen vesentlig langtidstrend i kosmisk galaktisk stråling eller de andre kjente solaktivitetsindeksene siden 1950-tallet (Richardson et al., 2002, J. Geophysical Research, vol. 107, A10, og Cicerone 2-2003, s. 19-22), og det er nettopp derfor at oppvarmingen de siste 40 årene ikke kan tilskrives endringer i solen.

Hvordan kan man anta at de satellittbaserte trendestimatene til Christy & Spencer er mer korrekte enn Mears et al. (2003)? Disse ulike beregningene er meget omdiskuterte, noe som også kommer frem i forskning.no (Satellittdata med bakkekontakt).

En interessant side av saken, som ikke kom frem i forskning.no sin artikkel, er hvorfor de ulike estimatene gir så ulik trend. Carl Mears hevder at uoverensstemmelsen stammer fra kalibreringen av instrumentene til NOAA-9-satellitten (Mears et al. (2003), J. Climate, vol 16, s. 3650-3664, en on-line kort-versjon finnes her). For å beregne seg frem til troposfæriske temperaturer ut fra målt mikrobølgestråling i frekvensbåndet 50.2992-57.9499 Ghz, må man ta høyde for feil forbundet med fall i høyde, forskyvning i lokale døgnvariasjoner (øst-vest drift), instrument roll-feil, uoverensstemmelser mellom de ulike satellittene, og korrelasjon mellom målt strålingsvarme og varm kalibreringsmål (instrument body effect, IBE).

En rekke enkle (statistiske) modeller blir anvendt for å “fjerne” disse effektene. Modellen som fjerner IBE, er basert på kalibrering av såkalte target factors. Mears brukte alle overlappende data for å estimere disse, i motsetning til Christy & Spencer. Mears hevder videre at den verdien de fikk for target factor for NOAA-9 var vesentlig forskjellig fra den Christy & Spencer fikk (som var en “statistisk slenger”), og at denne forskjellen alene kunne forklare hvorfor de fikk en så ulik trend. Det er derfor ikke fastslått at det ikke har vært noen trend i troposfæren.

Det er mulig at Valland ikke har skjønt mekanismene som driver jetstrømmene i atmosfæren. Den vanlige oppfatningen er at det er fronter og meridionale gradienter (termisk vind) som er drivkraften, ikke den vertikale temperaturprofilen. Vi kan anbefale følgende bøker som gir en innføring om dette: Houghton (1977) The physics of atmospheres, Cambridge og Gill (1982) Atmosphere-Ocean Dynamics, Academic Press.

Vallands påstår videre at “få av de som bor i områder med permafrost ser noen ulempe i at den forsvinner, og få av de som har studert dette fenomenet ser at det skulle medføre noen problemer for vårt globale klima”. En slik påstand er feil.

Tilfellet er at nær 24 prosent av landarealet på den nordlige halvkule har permafrost. I et stort land som Canada har nær 50 prosent av landarealet permafrost. Av Jordens enorme permafrostområder har flere titusener av kvadratkilometer i dag en bakketemperatur som er -2 grader celsius eller varmere, det vi si nær smeltepunktet, og er spesielt følsom for et varmere klima.

Fra permafrostområdene i Sibir, Alaska og Canada rapporteres det at permafrosten varmes opp og at sørgrensen for permafrosten forflytter seg nordover (Osterkamp og Romanovsky, 1999, Permafrost and Periglacial Processes, vol. 10). Oppvarming av bakken skaper da stor ustabilitet i store områder. I Sibir har slik oppvarming allerede medført at en stor del av bygningsmassen er skadet. Fortsetter oppvarmingen, er det antatt at mye av bygningsmassen vil bli helt ødelagt i løpet av noen tiår hvis det ikke gjøres betydelige inngrep i form av ny fundamentering.

Veier, broer, havner, kraftledninger og rørledninger blir også ødelagt når permafrosten smelter. Permafrost som smelter, er faktisk den største geotekniske utfordringen ingeniører står ovenfor i arktiske strøk.

I fjellområder, som for eksempel Alpene, trekker grensen for permafrost seg oppover i høyden. Ved smelting av permafrost i bratt terreng utløses det lett jord- og fjellskred. I Alpene er slike skred i dag et stort problem (Haeberli og Beniston, 1998, Ambio, vol. 27). Videre er iskjernemorener typiske i permafrostområder der det er breer. Innsjøer demt av iskjernemorener som smelter gir en betydelig risiko for katastrofeflommer og truer i dag titusener av mennesker som bor i områdene rundt Himalaya.

Vannføringen i enkelte større elver kan påvirkes dramatisk. Elver og kilder vil kunne forsvinne i enkelte tørre fjellstrøk i sentral Asia hvis permafrosten tiner. Permafrosten fungerer i dag som et impermeabelt lag rett under bakkeoverflaten. Enkelte av disse elvene sørger i dag for vannforsyningen til en rekke større tettsteder og byer i Sentral-Asia.

Det er bundet store mengder gasshydrater (for eksempel metan) og karbondioksid i spesielt fuktige områder og myrer i permafrost. Arktis innholder om lag en tredel av Jordas karbonlager i bakken. Ved smeltende permafrost i disse områdene vil ulike klimagasser skilles ut og kunne bidra betydelig til økende mengder drivhusgasser i atmosfæren.

Barskog i store områder vil også kunne dø ut da jordfuktigheten avtar og grunnvannsnivået synker når permafrosten forsvinner. Det foregår i dag stor forskningsaktivitet på bl.a. å finne svar på hvor stort bidrag smeltende permafrost har på de globale utslippene av klimagasser (se for eksempel Smith et al., 2004, Science, vol. 303).

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord