Hvor er medieforskerne når pasienten er døende?

Kommentar:En bransje i krise trenger all den hjelpen den kan få. Da må medieforskerne ut av seminarrommene. Og mediefolket må bli mer nysgjerrig på hva forskerne holder på med.  
29.4 2014 05:00


 

- Vi vil ikke se virkelig nyskapning i mediebransjen før krisen er total, ble det tvitret fra et strategikurs for medieledere denne uken. Nærmest som en bønn om å få slippe å pines lengre.

Samtidig, men et helt annet sted i Oslo, var en ikke ubetydelig gruppe medieforskere samlet til et internasjonalt seminar om - nettopp medieinnovasjon.

- For å endre ting, må du være i feltet der det gjøres ting, uttalte Beathe Due, dekan ved avdeling for informasjonsteknologi på Høgskolen i Østfold.

Snakk om å treffe spikeren på hodet. For det begynner å lukte blod nå. Til og med de unge journalistene begynnerå få bekymringsrynker i panna og snakker nå om at “det er alvor”. Inntektene svikter, mediehusene sliter med å få betalingsløsningene til å virke, globale aktører som Facebook og Google stikker av med annonsemillionene og studentene rømmer fra journaliststudiet.

Fra 2010 til 2013 har antallet som har journalistikk som førstevalg gått ned med 25 prosent, ifølge Aftenposten.

Rop om krisehjelp

En bransje i krise, der kravet hele tiden er å yte mer, kutte mer og jobbe mer, trenger all den hjelpen den kan få.

Men hvor er hjelpen når man trenger den som mest? Hvor er kunnskapen? Innovasjonen? Hvor er alle medieforskerne? Og de som styrer forskningsmidlene?

Det har gått hele 12 år siden Forskningsrådet sist lyste ut et omfattende forskningsprogram om teknologiens betydning for mediesektoren. I 2007 kom sluttrapporten, som blant annet konkluderer med at det også i fremtiden vil bli behov for journalistikk, både på nett og papir, men at kvalitetsjournalistikken er under press. Vi har hørt det før.

Samme år ertet Morgenbladets journalist Håkon Gundersen på seg landets medieforskere i en artikkel med tittelen Mikke Mus-faget.

I etterkant blåste det opp til et temperamentsfullt ordskifte.

- Folk på gaten og ansatte i redaksjonene vet hvilke medietrender som gjelder. Medieforskere er dessverre ikke blant disse, uttalte daværende ansvarlige redaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen.

Medieforskningen spenner bredt. Slik bør det være. Her er plass til alt fra analyser om dataspilldebatten etter 22. juli og pressens dekning av minoriteter til avhandlinger om sjangerutvikling, brukerinvolvering og digitalstrategier.

Men det er nok også riktig når mediebransjens egne folk sier at de ikke kjenner seg igjen i møtet med akademia, og at medieforskerne opererer fjernt fra dagens medievirkelighet.

Prisgitt egen prøving og feiling

Når medienes eksistens handler om rammevilkår, mediepolitikk og strukturendringer - hvorfor er det ikke mer forskning på dette? Om media som industri og økonomi - ikke bare som sosial institusjon.

I flere år har redaktører flydd på seminar etter seminar for å høre hva andre gjør. Det eksisterer nemlig lite systematisk forskning på hva som fungerer og ikke, og ikke all kunnskap fra utlandet er overførbart til norske forhold. Bransjen er i stor grad prisgitt sin egen prøving og feiling. Og vi ser jo hvordan det går.

Dessuten utvikler medievaner og trender seg så fort at mye av forskningen blir foreldet i det den når ut i offentligheten. Det føles selvsagt frustrerende for dem forskningen gjelder, men det ligger i forskningens natur at den ikke kan levere like raskt som en digitaljournalist. Sånn er det bare. Spørsmålet er bare om de som sitter på pengesekken - det vil si Forskningsrådet og departementene, og som legger føringer for den anvendte forskningen, har vært fremsynte nok.

Fra 2007 hadde disse aktørene hatt mulighet til å bygge opp kunnskap over tid, på tvers av fagdisipliner, men istedet har man latt bransjen og medieforskningen seile sin egen sjø.

Medieforskere i innovasjonsmodus

Nå vet vi hvordan det har gått med bransjen. Det er krise.

Men i medieforskningen skjer det spennende ting. Mikke Mus-faget står kanskje foran sin mest interessante og betydningsfulle epoke. Og flere forskere har grepet mulighetene. Til og med Forskningsrådet har skjønt at noe må gjøres.

For to år siden ble den internasjonale møteplassen for medieinnovasjon etablert, under navnet Centre for research on media innovation. Det ble også opprettet et eget tidsskrift for mer praksisrelevant og mindre teoriorientert forskning (Journal of media innovations). Neste nummer er da også i sin helhet viet temaet “Innovations in the news room”.

Forrige uke ble Senter for tverrfaglig medieforskning lansert, og før påske kom nyheten om at Forskningsrådet i løpet av året skal utlyse de første av totalt 78 millioner kroner til et eget forskningsprogram for kultur- og mediesektoren.

Det er neppe tilfeldig at dette skjer omtrent samtidig. Målet for både senteret og Forskningsrådets program er at det skal forskes mer på rammevilkårene til mediebransjen – hvordan politikken virker, hvordan etablerte verdikjeder og forretningsmodeller endrer seg, hvilke konsekvenser digitaliseringen har og hvilket grunnlag for finansiering sektoren har. Altså ikke et minutt for tidlig.

Her bør både psykologer, økonomer, teknologer, statsvitere og sosiologer kjenne sin besøkelsestid.

Ifølge primus motor og leder av det nye tverrfaglige senteret for medieforskning, Arne Krumsvik, kan årsaken til at det ikke har vært forsket mer på forholdet mellom politikk og medieutvikling tidligere, være at myndighetene har vært drevet av et ideal om å ha en armlengdes avstand til redaksjonene, og dermed bevilges det ikke penger til denne typen forskning.

Det kan også handle om manglende interesse, handlingslammelse eller vilje.

Uansett - det kan da ikke skade med kunnskap, som Krumsvik selv sier.

Hva venter vi på?

Det innebærer at både forskere såvel som journalister og medieledere tør å bevege seg utenfor boksen, utfordre komfortsonen og se etter det vi kanskje ikke liker.

- Du må være steder du møter folk som tenker annerledes enn deg, sier Beathe Due.

Hun nevner for eksempel at både journalistikken og forskningen i USA er basert på private pengebidrag. - Det blir ikke sett på som et problem der, sier hun.

I tiden som kommer ønsker jeg medieforskerne hjertelig velkommen til debatt og formidling i offentligheten. Suget og interessen er nemlig enorm.

Men det er ikke bare forskerne som må ta ansvar for å bevege seg ut av seminarrommene. Folk i medieindustrien må også være mer villige til å følge med på hva forskerne holder på med.

Det foregår nemlig vel så mye innovasjon i akademia som ute i mediehusene, særlig innenfor teknologiområdet. Men så viser det seg at nye metoder å gjøre ting på gjerne dør i møtet med redaksjonell konservatisme.

For eksempel, da et nederlandsk prosjekt i fjor lanserte en ny app som kan søke opp og tilby leseren bakgrunnsinnhold i komplekse saker, den såkalte reading-radar-appen, var mottakelsen fra mediene heller kjølig. De mente den ville endre måten journalister jobber på.

Istedet sitter man altså og venter på at krisen skal bli total. Men hva med å være i forkant? Her har både forskere og mediefolk en jobb å gjøre.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.