Kommentar: Urfolks rettigheter

Ville undersøke diabetes blant indianere - trues med søksmål på 700 millioner.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Sykdom og ulykker førte til at det for 100 år siden bare fantes 165 havasupai. De levde isolert i ørkenen, 240 kilometer nordvest for Flagstaff, Arizona.

I dag teller denne indianerstammen litt i overkant av 600 sjeler. Men takket være den genetiske flaskehalsen de var gjennom, har de en nokså begrenset genetisk variasjon. En mangel på variasjon som kan være en av forklaringene på at stammen også har verdens høyeste forekomst av type 2-diabetes.

I 1991 var 55 prosent av kvinnene og 38 prosent av mennene i stammen diabetikere.

I tillegg var - eller er - det mistanke om en genetisk forbindelse til schizofreni - en forbindelse som etter sigende skal stamme tilbake til en sjaman på slutten av 1800-tallet.

Dette ville forskere undersøke, med et håp om både å kunne hjelpe indianerne og syke overalt ellers i verden.

Men den slags gjør man ikke ustraffet. Ikke i USA, ikke så lenge forskningen involverer urbefolkning: Forskere og universiteter er nå stevnet, av Havasupai i erstatningssaker med en samlet prislapp på 75 millioner dollar.

Forskningen startet tidlig på 1990-tallet med stammens velsignelse. Stammemedlemmer som ble undersøkt ga skriftlig samtykke til at deres blodprøver og fingeravtrykk ble benyttet i genetiske studier av atferd og sykdom.

Det første som måtte klarlegges, var hvor genetisk isolert stammen virkelig er. I hvilken grad de er innblandet med andre indianere, for ikke å snakke om hvite.

Dette er sensitive saker for Nord-Amerikas urbefolkning, særlig det som berører spørsmålet om hvem som er “mest innfødt”. Detaljer om tidligere migrasjoner etc. kan stammens selvfølelse.

Utover på 1990-tallet møtte forskningen på problemer. Schizofrenisporet ble tidlig lagt dødt, og etter hvert syntes diabetesforbindelsen også å gå kald.

I 2002 kom imidlertid en ny giv. En doktorgradsstudent fra Arizona State University (ASU) tok da i bruk ny teknologi for å studere Havasupais genetiske isolasjon ved hjelp av en type genetiske markører som kalles mikrosatellitter.

Tidlig i 2003 hadde han en artikkel klar for tidsskriftet Genetics, en artikkel som tok for seg det genetiske grunnlag for stammens hyppige forekomst av sukkersyke.

Så, den 4. mars 2003 skulle han holde en prøveforelesning. I salen satt en eldre forsker, en sosialantropolog som i sin tid var medvirkende til å sette hele prosjektet i gang, John Martin, og en av hans informanter, Carletta Tilousi, havasupai.

Tilousi utfordret doktorgradsstudenten, Daniel Garrigan, med hensyn til hans rett til å foreta de undersøkelsene han hadde gjort. Martin anklaget ham for å ha benyttet Martins private resultater, hans intellektuelle eiendom, så å si, uten tillatelse.

Garrigan fant det hele temmelig absurd - men fikk ødelagt doktorgraden.

Hvilket bare var en sped begynnelse.

Nå begynte anklagene å fly, i en stadig mer formell fjærdrakt. Riktig galt gikk det imidlertid ikke før en jurist ble involvert. Han ble betalt av ASU for å undersøke om alle anklagene holdt vann (tidligere undersøkelser fra universitetets egne komiteer hadde nemlig ikke funnet noe som tydet på brudd med forskningsetikk).

Juristen, Stephen Hart, må ha vært et råskinn på skrivemaskin. Rapporten hans kom før jul 2003, i ni bind og med et sammendrag på 150 sider.

Hart klarte imidlertid heller ikke å finne klare tegn på vitenskapelig uredelighet eller uetisk adferd hos forskere eller universitet. Han klarte imidlertid å få Carletta Tilousi til å si at hun var “mentalt voldtatt” av forskningen og at Havasupais rettigheter var krenket.

De påfølgende erstatningssøksmål mot Garrigan, hans overordnete, ASU og - John Martin(!) - kommer, i kjent amerikansk stil og som allerede nevnt, opp i betydelige summer.

Men sakene er ikke rettslig avgjort, og det eneste indianerne har fått ut av saken så langt, er at ingen lenger tør forske på deres sykdommer.

De som har fulgt liknende saker de siste årene, for eksempel saken om Kennewickmannen, har vel for lengst spottet tendensen.

Urfolks rettigheter, del to

Nordmenn, i hvertfall noen, særlig bosatt langs kysten og ofte i nord, har jeg inntrykk av, mener turistene ødelegger fisket for dem.

Jeg kan ikke nekte for at jeg til tider har dratt litt på smilebåndet når jeg har sett dem på tv:

- Alle tyskerne og svenskene - i bobiler - tømmer fjorden - svart hav!

Men smil er som kjent noe vi er utstyrt med for å kunne tørke dem av oss. En ny amerikansk undersøkelse synes å kunne gi dem rett - hobbyfisket kan virkelig bidra til å redusere fiskebestandene.

Fagfolk har tidligere fnyst av slike påstander: Med fangster i samlet størrelsesorden på rundt to prosent av det vi totalt tar opp av havet, har du og jeg med fiskestanga stort sett fått gå i fred.

Men kan det være mulig at hobbyfiskerne bare tar to prosent av fangsten? spurte Felicia Coleman ved Florida State University, Tallahassee seg - 50 millioner amerikanere slenger jo tross alt ut snøret minst en gang i året?

Hun så nærmere på saken, og resultatene ble referert i Science 25. august: For første gang er tallene på hobbyfiske analysert for hele USA, over et tidsrom på 22 år. Og bildet som kommer fram er noe annerledes enn det vi har sett tidligere.

Hobbyfiskerne tar fem prosent av totalen, konkluderer hun, men dette er ikke alt. De har nemlig en tendens til å gå etter truede arter, som rød snapper og rødhavgjørs, og de fisker gjerne etter topp-predatorene. Dette gjør fisket deres spesielt skadelig.

Huske dette neste gang du ligger bak en tysk bobil!

Botanisk imperialisme?

The Royal Botanical Gardens i Kew, London har vært på tur til de fjernere deler av Kameruns høyland. Tre nye arter kaffe, en ny art ibenholt og en ny flittiglise var blant skattene botanikerne tok med seg hjem.

Tannproblemer

Franske forskere var på tur til Tsjad for et par tre fire år siden, og oppdaget den sju millioner år gamle Sahelanthropus tcadensis - vår aller eldste slektning.

Funnet vekket en viss kontrovers den gang - slik fossile mennesker gjerne gjør. Noen sa det var verdens eldste menneske, andre at det var en ape.

Nå er spørsmålet om funnet er i ferd med å entre en litt mer eksklusiv klubb av kontroversielle forfedre - de som har mottatt ansiktsløfting, post mortem? Eller ser vi konturene av politisk misunnelse?

Tsjad ligger politisk ufint langt unna de stedene i verden våre eldste slektninger forventes og delvis forlanges å bli funnet: Kenya og Sør-Afrika. I april i år trykket det sørafrikanske tidsskriftet South African Journal of Science en artikkel der en fransk geograf og en tannlegevenn av ham (løselig forbundet med teamet som opprinnelig beskrev Sahelanthropus) hevder at en av de fossile tennene befinner seg på feil sted i kjeven!

Har noen fikset på funnet for å forbedre bevisstyrken?

De to fikk mye oppmerksomhet den gang (Uten at vi klarte å fange det opp i “Siden sist” - vi rødmer!), men nå kommer svarene: Mannen som i april vurderte artikkelen før publisering ber nå om unnskyldning, mannen som ledet ekspedisjonen står på sitt - med sterke faglige argumenter - og to dusin av verdens fremste paleoantropologer har skrevet støtteerklæringer.

Men også våre venner geografen og tannlegen står på sitt - og siste ord er garantert ikke sagt?

Små planeter - sterke følelser

Jeg ble sjokkert! Det er skandaløst!

Slik reagerte amerikanske astronomer etter at europeiske kolleger sist uke gikk ut i offentligheten og fortalte at de hadde observert den hittil minste planeten utenfor vårt solsystem.

Grunnen var at de hadde en tilsvarende oppdagelse å fortelle verden om - opprinnelig planlagt til en gang midt i september. Denne planeten var observert for en god tid siden og artikkelen ville vært gjennomgått etter alle kunstens regler - fagfellevurdert osv.

Europeernes planet - som undertegnede rapporterte om fra Stockholm sist uke - ble imidlertid observert kun få dager før offentliggjøringer. Forskerne publiserte dermed ikke-vurderte data, noe som anses som nokså ufint og på grensen til det vitenskapelig uredelige.

For meg som var til stede på pressekonferansen var det imidlertid lærerikt. Så har jeg altså opplevd å bli brukt, misbrukt i europeiske forskeres kamp for å være først og størst. Og jeg tenkte ikke en gang tanken på å spørre om alt var slik det burde være.

Man lærer så lenge man lever?

Det faktum at flere av astronomene som gikk ut i Stockholm sist uke også er forfattere på den amerikanske artikkelen, gir saken en ekstra, litt forvirrende vri.

Powered by Labrador CMS