Et kræsj-kurs i popularisering

Kommentar:Vil du skrive slik at folk leser det? Her følger noen enkle tips.
26.11 2005 05:00

Alt kan ikke populariseres. Alt trenger ikke populariseres. Men det er utrolig hvor mye du kan få til, dersom du følger noen enkle regler.

Det viktigste er å finne historien. Jo mer du graver deg ned i et fagfelt - det være seg kvantefysikk eller religionshistorie - jo vanskeligere er det å fortelle andre om det.

En av grunnene er at du vet for mye, og glemmer at tilhøreren ikke gjør det samme. Første bud er derfor: Kjenn din leser. Du må vite hva leseren vet, og hva leseren trenger å få vite, for å forstå det du har tenkt å fortelle ham.

Kjenn din leser

Et eksempel fra dagliglivet: Du er på jobb, og en vilt fremmed person kommer bort til deg og spør om veien til kopimaskinen. Hvordan svarer du? Jo, du sier noe ala: “Ser du den døra der borte? Utafor der er det en trapp. Ta den ned til etasjen under. Når du kommer ut av? Osv”.

Men, hadde det vært en av dine kolleger som spurte (selv om det kanskje er vanskelig å forestille seg en kollega som ikke har oppdaget hvor kopimaskinen er plassert, men la oss si han har vært borte i to dager og at maskinen ble flyttet i mellomtida?), hadde du svart: “Den står utenfor kontoret til professor Hansen i tredje”.

Du har altså vurdert hvor mye mottakeren vet, og følgelig hva han trenger å vite.

Vit hvorfor du skriver

Det neste du må vite, er hvorfor du skriver.

Det er himmelvid forskjell på å skrive et vitenskapelig paper for Nature og en kort orientering for forskning.no. Den første skal være pinlig nøyaktig, den andre skal være korrekt, men også tilgjengelig for utenforstående.

Hvis du altså skriver for forskning.no, Dagbladet eller lokalavisa, må du oppføre deg deretter. Du må oppgi enkelte krav til detalj og perfeksjon, og heller trøste deg med at - i dette tilfellet - er bedre at veldig mange vet litt, enn av ingen forstår veldig mye.

Du kan velge mellom å kommunisere med fem personer, eller 50 000. Dersom du vil kommunisere med professor Hansen i tredje, gå over gangen, bank på døra og snakk med ham. Dersom du vil kommunisere med oss 49 999 andre, skriv for avisa - eller still opp til et intervju, når journalisten ringer.

Grunn til å være redd?

Dette siste er særlig skremmende. Journalister er onde og dumme, de misforstår og forvrenger alt du sier, ikke sant?

Etter et par forsøk, vil du forhåpentlig ha erfart at de aller, aller fleste journalister er minst like interessert som deg i å få ut en god og korrekt historie. Forskjellen på dere, er ofte at journalisten har mer trening i å fortelle.

Historien

Derfor, det kanskje aller viktigste: Finn historien.

Alle saker, alle forskningsprosjekter, alle litteraturstudier, - alt - har en historie, og kan fortelles!

Hvis du ikke klarer å finne historien, prøv følgende:

Forestill deg at du kommer hjem fra jobb, setter deg ned med familien for å spise, og tiåringen spør deg, “Pappa, hva jobber du egentlig med?” Det spørsmålet klarer du å svare på.

Og har du ikke barn og familie, prøv denne: Du står i en bar, og verdens vakreste dame, eller kanskje verdens kjekkeste fyr, spør deg, “Hva jobber du med, da?” Jeg tror du klarer å svare på den, også?

Det er dette svaret du skal gi journalisten - det er denne historien du skal bygge artikkelen din rundt.

Når du så starter selve skrivingen, skriv det viktigste først, og deretter kan du fylle på med mindre viktige opplysninger. Bruk korte setninger, og unngå fremmedord. I tillegg blir historien lettere å lese, dersom du deler den opp med mange avsnitt. Hvis du deretter krydrer det hele med mellomtitler, sånn cirka mellom hvert tredje eller fjerde avsnitt, er sjansene store for at nokså mange kommer til å lese hele saken, fra begynnelse til slutt.

Abstract

  • Bruk korte setninger og mange avsnitt, unngå fremmedord. Tenk deg godt om; Hva er det jeg skal fortelle?
  • Neste skritt: Fortell det! Og får du ikke setningene ned på papiret, snakk høyt til deg selv! Da hører du hvordan det lyder - og leses.
  • Skriv deretter resultatet ned, nokså fort. Få alle poengene på papiret, du kan heller finslipe dem etterpå!
  • Og til slutt, det kanskje viktigste: Slutt i tide. Du skal ikke skrive en bok.
forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.