Det er mørk og stormfull oktober. Ute river vinden i tuntreets døende løv, og noen ribbede kvister krafser mot ruta. Plutselig knaker det i ytterdøra, og et gufs av kald høstluft fyller rommet. Jeg aner hva som er kommet. I det jeg virvler rundt, blir mine mistanker bekreftet: Spøkelse!
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Boka, altså. Sykkelbudet har nettopp ankommet med leseeksemplaret av Velle Espelands nye bok “Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie”. Det dreier seg ikke, som man kanskje skulle tro, om en spøkelseshistorie, men derimot om spøkelsenes historie.
Espeland er folklorist, og har kulturfenomenet gjengangere under lupa. Om skrømtene finnes eller ikke, er han ikke så opptatt av.
Serie om overnaturlige skikkelser
Spøkelse! er den første boka i Humanistforlagets nye serie om overnaturlige vesener. Og gjenferd er selvskrevne innledere. De blir nevnt i verdens aller eldste skrifter, og det er ikke umulig at de er stamfedrene til alle overnaturlige vesener, forteller Espeland.
- Forestillinger om spøkelser finnes i de aller fleste kulturer, og mens nisser og alver falmer i skinnet fra moderne lysstoffrør, holder gjenferdene stand. I USA viser nye undersøkelser at en økende andel av befolkningen tror de finnes, forteller Espeland til forskning.no.
Kulturhistorie
I boka tar han for seg spøkelsenes lange og grufulle kulturhistorie, fra skrattende skrømt i det gamle Egypt, til nåtidens skrøpelige gjenferd. En betydelig del av boka går også med på å gjøre rede for hva skrømtene driver med. Både spøkelsenes bedrifter og deres forunderlige standhaftighet forteller nok mye om hva slags betydning de har for menneskene, mener forfatteren.
- Det spesielle med spøkelsene, er at de er knyttet til døden, forteller Espeland, og den er vi stadig like opptatt av. Gjenferdene fungerer som vitnesbyrd om at noe i oss, kanskje sjelen, består etter at vi er døde.
Skrømt i utvikling
Og budskapene fra den andre siden av grava forandrer seg ettersom forestillingene i samfunnet endrer seg. Spøkelsene fra senmiddelalderen dukket ofte opp med ildtungene fra skjærsilden flakkende rundt beina. De ba ofte etterlatte om å forkorte oppholdet i grillen, for eksempel ved å holde sjelemesser for den avdøde.
- Da reformasjonen kom på 1500-tallet ble det derimot fort slutt på beskjedene fra skjærsilden, og skrømtene ble i stedet opptatt av å ordne opp i arveoppgjør, og annen urett, sier Espeland.
Gjengangerforskning
For å danne seg et bilde av ulike tiders spøkelser, har forfatteren pløyd igjennom utallige spøkelseshistorier.
- Jeg må si jeg hadde stor glede av å lese parapsykologiske skrifter fra 1880-årene, sier Espeland. På den tiden hadde interessen for gjenferd og ånder blusset opp, og mange briter og amerikanere var overbeviste om at vitenskapen kunne avsløre vesenenes sanne natur.
Det finnes en hel masse litteratur fra 1970-tallet også, men det aller mest av det kommer fra troende forfattere, og det er ganske vrient å få tak i virkelig objektive kilder. Det vesentlige er altså menneskenes forestillinger om spøkelser, ikke om de finnes eller ei.
- Jeg er en sånn som har opplevd spøkelser, men som ikke tror på dem likevel, gliser Espeland. En gang jeg var på seminar overnattet jeg i en gammel ‘hjemsøkt’ prestegård. Da jeg skulle legge meg åpnet døra til naborommet seg plutselig av seg selv, og ett øyeblikk trodde jeg nok det var spøkelseskapellanen som kom. I dagslyset noen timer etterpå kom jeg til at det må ha vært bevegelsene i det gamle tregulvet som fikk døra til å gli opp.
Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie Av Velle Espeland Humanist 2002 206 sider ISBN 82-90425-57-0
