Den svenske heksepanikken startet i Dalarna 1668 og spredte seg raskt til flere områder i Midt- og Nord-Sverige. Under stor ståhei klarte noen representanter for myndighetene å få stoppet massehysteriet da det var i ferd med å spre seg i Stockholm 1676.
Heksejakten i Sverige 1668-1676 har gått inn i historien som en av de verste og mest kjent hekseprosessene i Europa. Nybyggerne i Salem i New England viste til de svenske heksene da de innledet en lignende jakt i 1692. Trolldomssakene fra Sverige kjennetegnes av mange tusen barn som vitnet mot nære slektninger og naboer og dermed sendte dem til halshugging og bålbrenning. Barn og ungdom fortalte sjokkerte foreldre, prester og myndigheter hvordan de med tvang var blitt tatt med gjennom luften til heksesabbat på Blåkulla. På Blåkulla - en slags helvetes forgård inntullet i en mystisk geografi - møtte de Satan og fikk delta i en rekke obskøne aktiviteter.
Det er denne dramatiske hendelsen som ligger til grunn for den siste boka til den svenske suksessforfatteren og journalisten Jan Guillou. Boka er ingen roman, men ei dramatisert beretning om hekseprosessenes tidsalder. Hans historiske reportasje søker å formidle allerede kjent historisk forskning til et større publikum. Som vanlig skriver Guillou usedvanlig godt og klarer å holde oppe en slags pirrende nysgjerrighet hos leseren gjennom den 400 siders lange teksten. Slik sett er hans prosjekt vellykket. Med sin journalistiske form skriver Guillou med bred penn og har noen kjepphester som absolutt skal fram til tide og utide. Dermed blir framstillingen både noe krampaktig og til tider lite nyansert.
Innhold
Reportasjeboka består av 11 kapitler. Guillou går direkte inn i hendelsene fra høsten 1667 da barns eventyrverden blir gjort til virkelighet og etter hvert gir seg utslag i en moralsk panikk med bokstavelig talt livsfarlige konsekvenser.
I løpet av de fire første kapitlene tar forfatteren leseren med på panikkens utbredelse i Sverige samtidig som han gir opplysende avstikkere til europeisk hekselære og rettspraksis i trolldomssaker.
I kapittel to skildres de første massebålene i Mora. Til tross for at kirkens menn hele tiden hadde muligheten til å handle annerledes, framstår fanatiske prester sammen med lokale domsmenn som formidable heksejegere. Guillou presenterer oss for bokas helter - eller heksenes forsvarere - som i denne sammenheng er juridisk skolerte menn. Anders Stiernhöök er navnet på mannen som fra 1675 kom til å underkjenne alle barnevitnene.
De svenske hekseprosessene når sitt brutale klimaks i landsbyen Torsåker i Härnösand - en begivenhet som Guillou malende skildrer på denne måten: “Oppe på retterstedet var det ordnet slik at halshuggingene skulle skje nedenfor bålene for ikke å væte dem med blod slik at det ble vanskelig å få flammene til å blusse opp. Det var i og for seg godt gjennomtenkt, for syttien menneskers blodsprutende halser bør gi drøyt to og en halv hektoliter blod, et par fulle badekar. “(s.88).
Blant de mange barnene treffer vi i disse kapitlene gutten fra Gävle som gjennom sitt vitneprov sendte sin egen mor til bålet, men ble selv, knapt 13 år gammel, hengt da hans historier ble avslørt som løgn og bedrag.
I Stockholm 1676 påfører en kommisjon djevelen det endelige nederlaget, og de svenske hekseprosessene er i Guillous framstilling over. Gjennomgangen av forløpet relateres til diskusjoner om forklaringer og drøfting av hvem de svenske trollkvinnene var.
Balansen mellom journalistisk formidling av historiske fakta og forfatterens egne resonnement fungerer godt gjennom bokas første 150 sider, selv om han noen ganger har en tendens til å karikere visse forskeres synspunkter på hvilke faktorer som lå bak de legale massemordene.
I kapittel fem og seks velger Guillou to andre tema. Her skriver han først om den svenske adelen og landets stormaktsambisjoner på 1600-tallet. Kapitlet er ment å si noe om at samfunnets øverste sjikt brydde seg lite om bøndenes angst for trollfolk. Imidlertid blir kapitlet uinteressant, småkjedelig og hengende i løse luften - det kan med fordel hoppes over ved lesningen.
Deretter følger et kapitel om andre synder mot guddommen og naturen. Svenskenes hyppige seksuelle omgang med dyr - sodomi - blir trukket fram som eksempel på en forbrytelse der mange menn ble brent. På den annen side undrer Guillou seg over i hvor liten grad homofili forekom på 1600- og 1700-tallet og antyder at fenomenet kanskje ikke eksisterte på den tid. Heller ikke dette kapitlet fungerer i boka som helhet - det blir for utvendig i forhold til hovedemnet.
Reportasjen tar seg opp igjen i kapittel syv som handler om heksesaker i andre nordiske land og i de baltiske statene. Den dansk-norske kongen Christian Kvart møter vi i kapittel åtte sammen med bødler, demonologer og andre pådrivere i heksejakten.
Guillou har et godt poeng når han peker på at personligheten er av stor viktighet for hvilken retning de ulike lands trolldomsprosesser tok (s.274). I det hele tatt argumenterer han godt for den individuelle faktors avgjørende betydning for gjennomføring og avslutning av hekseprosesser.
Først i kapittel ni og ti trer heksenes forsvarer i egen person med klarhet fram for leseren. Kapitlene handler om den spanske inkvisisjonen undersøkelse av hekseinvasjonen i Baskerland og om hvordan inkvisitoren Alonso de Salazar gjennom systematisk skepsis klarte å redde flere tusen menneskeliv fra henrettelse. Med innlevelse og drivende god fortellerkunst får Guillou fram et hendelsesforløp som dirrer av spenning. Dette er så desidert bokas høydepunkt og viser Guillous penn på sitt beste.
Det siste kapitlet på 45 sider beskriver aktuelle hendelser som, ifølge Guillou, har kulturelle likhetstrekk med 1600-tallets trolldomshysteri. Han fokuserer på en rekke incestsaker og forestillingen om satanistiske pedofilisekter i flere land på 1980- og 1990-åra.
Sentralt står den norske Bjugn-saken fra første halvdel av 1990-åra. Psykologer, terapeuter og en del forhørsledere får gjennomgå for sin tiltro til løgnaktige og morderiske foretellinger fra barn. Gjennom sin behandling får spesialistene fram minner hos barn om noe som aldri har hendt, heter det. Religionsviteren Eva Lundgren og tidligere barneombud Trond-Viggo Torgersen er norske personer som avlegges en kritisk visitt for sin tvilsomme rolle i slike saker.
Forfatteren har også en kritisk gjennomgang av det svenske rettsvesenets behandling av Thomas Quick-saken og hevder at de fleste “bevisene” om seriemord ikke vil holde overfor en høyere domstol. I forhold til hva Guillou skriver om slike saker kan det selvsagt hevdes at faren for at overgripere går fri er større, enn at uskyldige blir tatt og dømt. Allikevel får han fram en skremmende likhet mellom for eksempel den norske Bjugn-saken og heksejakten i Sverige på 1600-tallet.
Heksebok for nybegynnere
Som perspektivrik innføring i deler av Sveriges og Europas trolldomsprosesser skulle jeg tro at Heksenes forsvarere fungerer aller best for lesere som ikke kjenner emnet på forhånd. Det er lite å utsette på form og innhold.
Problemet ligger i at Guillou med sin journalistiske bakgrunn har en stygg tendens til å konstruere forklaringer og teorier før han så triumferende avfeier dem, slik det blant annet kommer fram i hans arrogante avvisning av kjønnsperspektivet som relevant for hekseforskningen.
Den forskning som i dag gjøres på de historiske hekseprosessene er atskillig mer nyansert, spennende og rikholdig enn hva Guillou vil innrømme. Det har nok sammenheng med at han har tatt seg litt for liten tid til å oppdatere seg på nyere forskning på området.
Enkelte ganger kommer dette fram gjennom manglende faktakunnskap. De europeiske hekseprosessene var like ille innenfor katolske som innenfor protestantiske områder, og samene utgjorde et betydelig mindretall av de mange trolldomsdømte i Nord-Norge, for å nevne et par faktafeil. Gjennom samarbeid med den svenske historikeren Bengt Ankarloo har Guillou dog fått luket bort de groveste feilslutninger.
Jeg vil likevel peke på en slående avstand mellom bokas tittel og innhold. Ideen med å skrive om heksenes forsvarere midt under hekseprosessenes tidsalder er god og original. Derfor kommer det både som et tankekors og skuffelse når Guillou bare streifer innom noen av disse fornuftens menn og bruker atskillig mer spalteplass på historiske og moderne heksejegere.
Oversetteren Henning Kolstad har gjort en utmerket jobb gjennom å bevare Guillous frodige språkbruk i den norske utgaven. Men å oversette det svenske Blåkulla til Bloksberg blir veldig galt og gir uheldige assosiasjoner. Som et av heksevesenets mystiske lokaliteter burde ikke benevnelsen vært oversatt på denne krampaktige måten. I motsetning til Bloksberg er Blåkulla kjent også fra norske rettsakter og sagntradisjon på 1600-tallet.
Jan Guillou
Heksenes forsvarere - En historisk reportasje
(oversatt til norsk av Henning Kolstad)
J.W Cappelens Forlag a.s 2002
400 sider
kr. 349,-
ISBN 82-02-22109-9
