Frykten for at ofre for naturkatastrofer vil forårsake epidemier er oftest grunnløs. Denne frykten kan føre til unødvendig røff behandling av lik, noe som kan gi pårørende ytterligere belastninger.

Det er konklusjonen i det som skal være den første omfattende gjennomgåelsen av litteraturen om dette emnet. Det kan høres litt rart ut, fordi man har trodd at det ofte er epidemier i forbindelse med naturkatastrofer.

Sjelden epidemier

Rapporten hevder at det bare er i få tilfeller dette har skjedd, og i disse tilfellene har det oppstått epidemier av bestemte sykdommer. Dette inkluderer pest, kolera, tyfus, tuberkulose, miltbrann og kopper.

Man kan innvende at dette slett ikke er noen bagatellmessige sykdommer, men rapporten har noen gode argumenter. Slike infeksjoner vil i en naturkatastrofe ikke ha noen større sannsynlighet for å være til stede i ofrene enn i de overlevende. Smitten eksisterte i tilfelle allerede før katastrofen inntraff.

Dessuten vil noen av disse sykdommene ikke kunne overleve særlig lenge når vertskroppen dør. Det er derfor usannsynlig at slike epidemier er resultat av kontakt med et kadaver.

Overlevende en større smittefare

- Det er langt større sannsynlighet for at overlevende vil bli en kilde for utbrudd av sykdom, heter det i artikkelen.

Risikoen for redningsarbeidere som tar seg av de døde er likevel høyere enn for de overlevende etter en katastrofe, men denne risikoen kan begrenses med enkle midler.

Forholdsregler kan være å trene militært personell og andre som kan bistå i slike situasjoner, og å vaksinere slike personer mot hepatitt B og tuberkulose. Man bør bruke likposer og engangshansker, og man bør vaske hendene etter å vært i kontakt med lik. Bårer og kjøretøy som har transportert lik bør desinfiseres.

Her kan det innvendes at en del av disse forholdsreglene kan være vanskelig å få utført i en katastrofesituasjon.

Unødvendige påkjenninger

I følge rapporten kan den overdrevne redselen for smittefare fra katastrofeofre gi pårørende ytterligere og unødvendige påkjenninger. Det kan føre til at man raskt kvitter seg med likene, uten å ha noen plan for arbeidet, og noen ganger uten å ha identifisert ofrene først. Dessuten kan man unødvendig beskytte seg ved å begrave ofrene i klorerte fellesgraver.

Så langt det er mulig bør man heller respektere lokale skikker og regler ved behandlingen av dødsofre. Begravelse er vanligvis den passende formen når det er mange ofre. Det er lite som tyder på at korrekt begravde kropper representerer noen fare for grunnvannet.

Respekt for de døde er en verdi i alle kulturer og religioner. Så hvorfor det likevel tas så mange unødvendige skritt i behandlingen av katastrofeofre er det ulike forklaringer på.

Påfører unødige problemer

Media kan forvirre med uriktige opplysninger om hvor farlige likene er. Offentlige tjenestemenn kan ta unødige forholdsregler som etterlater pårørende i tvil om hva som har skjedd med deres nærmeste.

Er det usikkert hva som har skjedd med for eksempel et familiemedlem, er det også vanskeligere å gjennomleve sorgen ved tapet. Når lik ikke blir identifisert, kan det skape følelsesmessige problemer for de etterlatte.

- Problemet er ikke lenger mangel på kunnskap hos epidemologer og vitenskapsmenn, og det har det kanskje heller aldri vært, konkluderer rapporten.

Rettighetene til de pårørende

- Spørsmålet nå er hvordan slike fagpersoner kan og bør stå i mot presset fra opinionen, og hvordan man skal beskytte rettighetene til de overlevende når frykten for det ukjente vokser hemningsløst, og man søker enkle løsninger for å dempe dette.

Undersøkelsen er publisert i mainummeret av “Revista Panamericana de Salud Publica/Pan American Journal of Public Health” som er det viktigste tidsskriftet til Pan American Health Organisation (PAHO). PAHO har 35 amerikanske medlemsland i tillegg til Frankrike, Nederland og Storbritannia. Dessuten er Puerto Rico assosiert medlem. Spania og Portugal har observatørstatus.

Lenke:

Eurekalert: After natural disasters, the risk of infection, epidemics from dead bodies is negligible