Den store, røde brennmaneten Cyanea capillata herjer langs norskekysten. Men hvem er den egentlig?

Sjøens røde fare

Spør en forsker:

Hvorfor brenner manetene oss?

27.7 2017 04:00

Havet er ikke stort nok for oss begge. Etter nok et ublidt møte med havnebassengets hersker er det fristende å spørre: Hva gjør den egentlig der nede, brennmaneten?

Ligger den bare og venter på å svi noen?

Svaret er både ja og nei. Maneten er et rovdyr som bruker tentaklene til å bedøve byttet – alt fra krepsdyr og fiskelarver til plankton og andre maneter. Da blir det lettere å føre det inn i kjeften, som sitter på undersiden av gelekroppen. For øvrig sammen med kjønnsorganet.

Men den bryr seg lite om oss mennesker, forsikrer Tone Falkenhaug.

Hun er forsker i Flødevigen, Havforskningsinstituttets stasjon på det blide Sørland.

Der ser hun livet flyte forbi, inkludert en god del brennmaneter.

Maneten har ingen hjerne. Alt annet enn byttedyr er uinteressant, men den har ikke evne til å skille mellom det den brenner.

– Om det er et menneske, en brygge eller noe annet den kommer borti spiller ingen rolle for maneten, sier Falkenhaug.

Mennesker til bry

Har du fått svømmeturen ødelagt av å kollidere med en manet, kan det ligge en liten trøst i at misnøyen med all sannsynlighet er gjensidig.

Trolig er vi bare til bry der vi vikler oss inn i trådene.

– Jeg tror egentlig den vil unngå å komme borti oss. Den trives best når den har god plass til å fange byttedyrene sine. Den sprer ut tentaklene nesten som et edderkoppnett og driver gjennom vannmassene.

Brennmaneten tar det den får. Den spiser til og med slektningen glassmanet, om det er mange av dem og de tilfeldigvis havner i nettet.

– Den går ikke aktivt etter byttet. Dette er en passiv predator, sier marinbiologen.

Den norske brennmaneten kan ikke forfølge oss, i motsetning til den langt farligere kubemaneten, som jager byttet sitt. Kubemaneten er ingenting å frykte i Norge, for den holder til i tropiske strøk som Asia og Australia.


Maneten sprer trådene og lammer byttet med gift. (Foto: Derek Keats/flickr.com. CC 2.0)

Viljeløs tilværelse

Vår røde brennmanet, Cyanea capillata, kan svømme, men ikke mot strømmen. Den bruker evnene til å dykke eller komme seg opp til havoverflaten.

Vind og strømmer i vannet bestemmer hvor det viljeløse dyret reiser. Dermed er det definert som plankton, av gresk, «det som svever».

Ofte hoper manetene seg opp i bukter og viker mens de venter på neste havstrøm som kan ta dem med.

Den røde brennmaneten som tråler norske farvann, er den største brennmaneten i verden.

– Tentaklene blir vanvittig lange, sier Falkenhaug.

Skylt i land i Canada ble det funnet en som var hele to meter i diameter. På slike beist kan trådene strekke seg 30 meter utover.

Så stor blir den ikke i Norge. I kaldere farvann vokser den langsommere og lenger.

Vet lite om maneten

Den misliker varmt vann, men vaker likevel i overflaten når badetemperaturen er som best. Hvorfor kan vi ikke være trygge da heller?

– Maneten må jo ha mat, så den søker dit det er mye plankton. Da vil den gå opp til overflaten. Det kommer også an på strømmene og hvor mange maneter som finnes akkurat det året, sier Falkenhaug.

Men hun og kollegene vet lite om manetens liv og virke. Det er ingen som forsker på den i Norge.

Forskerne vet ikke engang hvor mange det finnes. De teller dem fra kaia i Flødevigen, men ettersom vær og vind betyr så mye sier det lite om tilstanden andre steder.

Mengden varierer fra år til år


Maneten bryr seg nok lite om oss mennesker, tror marinbiolog Tone Falkenhaug. (Foto: Havforskningsinstituttet)

Selv om mediene stadig melder om manetår, finnes det altså ikke noen sikre holdepunkter.

Ut fra observasjoner gjennom 20 år, publisert i Marine Ecology Progress Series, kan forskerne konkludere med at forekomsten varierer veldig fra år til år. Det er uklart hvorfor. Klimaendringer kan bidra til oppblomstring av maneter, men i Flødevigen ser det ikke ut til å ha blitt verken flere eller færre maneter over tid.

Hvorfor forsker ingen på et dyr som er vanlig langs hele norskekysten?

Kanskje fordi det er uinteressant for næringslivet, tror Falkenhaug.

I andre land har maneter skapt store problemer både for turisme, kystfart, fiske og oppdrett. De brenner fisken og tetter garnene.

I Norge har vi ikke hatt så mange tilfeller av store oppblomstringer at det har blitt en utfordring, selv om manetene har skadet oppdrettsfisk, blant annet i 2010, ifølge NTB i VG.

– Men jeg mener det er viktig å forske på manetene både fordi de spiller en viktig rolle i næringskjeden og fordi de er av stor interesse for folk flest om sommeren, sier forskeren i Flødevigen.

Hennes spesialfelt er dyreplankton, som maneten spiser. Derfor er hun også med og teller maneter.

– Vakre dyr

Dessuten er hun fjetret av det bløte urvesenet.

– De er veldig fascinerende og vakre dyr.

Neslecellene som sitter på tentaklene er spennende, synes hun. De utgjør en overraskende komplisert struktur på en ellers primitiv skapning.

Når de brenner, åpner cellene seg og skyter ut bitte små harpuner med giftstoffer. Disse fortsetter å fyre av selv om tentakelen er løsrevet fra maneten. Selv tørre tråder kan svi. De rammer deg hardest der du har tynn hud, som i ansiktet og på magen. Blir du brent på en stor flate, betyr det mer gift i kroppen.

Å bli rammet av en norsk brennmanet er sjelden alvorlig, men plagsomt nok. I andre deler av verden finnes det maneter som dreper.

Trenger vi maneten?

Tanken trenger seg fram: Hva skal vi egentlig med brennmaneten?

– Det er et filosofisk spørsmål. Vi vet ikke hva som ville skjedd hvis vi utryddet den, sier Falkenhaug.

Den finnes i ulike former overalt i verden. Har sin plass i økosystemet, der den både spiser og blir spist. Maneten er føde for flere fiskearter. Også havskilpadder tar gjerne en jafs. Larvene til hvitting svømmer mellom tentaklene, søker beskyttelse der uten å bli brent.

Den kan føles som en inntrenger. Men det er heller vi mennesker som er den invaderende arten. For manetene var her lenge før oss. Faktisk før dinosaurene.

– De dominerte havene før fiskene fantes og har ikke endret seg noe særlig siden. Det tyder på at dette er en veldig vellykket livsform, forteller Falkenhaug.

Verdensherredømme


Manetens livssyklus: Larver fester seg på bunnen. De blir til en polypp som vokser seg stor før den deler seg opp i skiver - til nye maneter som svømmer av gårde og igjen kan legge egg. (Illustrasjon: Matthias Jacob Schleiden/Wikimedia Commons. Bildet er falt i det fri.)

Manetene vi ser i vannet, er hannmaneter og hunnmaneter. Med jevne mellomrom befrukter hannen hunnens egg. Altså kjønnet formering. Larvene legger seg til rette på havbunnen og vokser opp til å bli en polypp. Der lever den fastspent en stund.

Så, en dag, kloner den seg selv til mange små maneter. Dette kalles ukjønnet formering. Maneten har jammen slått til med to typer reproduksjon. Det gjør den til en evolusjonsmessig vinner.

Dessuten er kroppen en smart tilpasning. Den består stort sett av vann og manetene trenger derfor nesten ikke å spise for å bli større. De vokser fort og reproduserer seg i et høyt tempo.

Maneten har vært seg selv i millioner av år. Den er bra nok som den er.

Kanskje det er vi mennesker som bør vike i badebukta?

Med en slik smart tilpasning og evne til oppblomstring, har maneter mulighet for verdensherredømme – i et godt år?

– Det kan du si. Det er noen forskere som har lurt på hvorfor verden ikke består av bare maneter, humrer Falkenhaug.

– Problemet er at de er såpass skjøre. Hvis det blir mange fysiske forstyrrelser, vil de ikke klare seg så godt. Og det skal jo noe til før de tar over landjorda.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Brent av manet?

Skyll med sjøvann, ikke ferskvann.

Få bort trådene. De tynneste er usynlige, så det kan være lurt å skrape dem bort med f.eks. en barberhøvel. Ikke gni, da det kan frigjøre mer gift og presse den inn i huden.

Varmt vann eller smertestillende salve kan lindre etter at trådene er fjernet.

Dette bør du unngå: Kjerringråd som ammoniakk, yoghurt eller talkum. Eddik gjør vondt verre, unntatt for den tropiske kubemaneten som finnes i blant annet Asia.

Å bli brent av en norsk brennmanet er sjelden alvorlig. Plagene forsvinner som regel etter noen timer. Oppsøk lege ved allergiske reaksjoner, vedvarende intense smerter eller hvis små barn har brent seg over store deler av kroppen.

Kilder: HelsebiblioteketNorsk helseinformatikkTidsskrift for Den norske legeforening.

Brennmaneten

Det er to arter i våre farvann: rød brennmanet er mest vanlig (langs hele norskekysten), blå brennmanet er litt sjeldnere (på Sør- og Vestlandet).

Maneten driver med strømmen, men kan svømme for å regulere dybden.

På brenntrådene til manetene sitter det nesleceller som inneholder en gift som lammer eller dreper byttedyr som plankton og fiskelarver, og som gjør at huden svir dersom mennesker kommer i kontakt med dem.

Kilde: Havforskningsinstituttet