Elvis lever

Eller var han et todimensjonalt hologram? Nei, han er bare litt kvantesammenfiltret, eller så gjemmer han seg i et supermassivt sort hull.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: (Bildemontasje: forskning.no, basert på NASA-illustrasjon og foto av Ollie Atkins, Wikimedia Commons))

Blipp som glapp


 

Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.

Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.

 

Også denne uken har nyhetskildene våre servert krypterte meldinger. Nei, de er ikke passordbeskyttede. Jeg burde kanskje heller kalle dem kryptiske.

En melding forteller at forskerne strides om universet egentlig er holografisk, og bare har to dimensjoner.

En annen forteller at forskerne har overført kvantedata med kvantesammenfiltrede atomer.

En tredje melding forteller om supermassive svarte hull, også kalt blazarer. Og det er flere.

Oftest avstedkommer disse meldingene flakkende blikk på redaksjonsmøtene: Hvem tar saken? Ålreit, så blir det meg igjen.

Teoretisk tranedans

Jeg interesserer meg for disse eksotiske budskapene. De er som mystiske fugleskrik fra tåkemyrene i erkjennelsens grenseland.

Der ute ser jeg teoriene spankulere forbi som høytidelige tranefugler. På tynne ben framfører de en underlig dans med komplekse og for utenforstående helt uforståelige trinn.

Men hvorfor skal jeg nå forstå alt mulig? Er det kanskje derfor jeg trollbindes: Fordi alt er mulig i disse tåkemyrene?

(Foto: (Illustrasjon: Per Byhring))

Fra en annen galakse

Helt siden jeg var gutt og stakk nesen i bøker om relativt flate mennesker og løpske klokker ved lysets hastighet, har det frydefullt svimlende budskapet vært: Verden er ikke slik du tror.

Problemet for oss lekfolk er bare: Hva skal vi da tro? Når jeg hører forskere fortelle om tusendimensjonale rom, superstrenger og kvantesammenfiltrede atomer, tenker jeg tilbake på den gangen jeg holdt et foredrag i et filosofisk forum.

Etter foredraget fikk jeg visittkortet til en eldre, elskverdig herre som hadde møtt fremmede intelligenser fra en annen galakse. Visittkortet bar til og med symbolet som disse skapningene hadde gitt ham, som et tegn.

Tillitsfull

Skal jeg være helt ærlig, er dette symbolet akkurat like meningsfullt for meg som symbolene kvantemekanikerne og kosmologene bruker for å tegne sine virkelighetsbilder.

Den eneste grunnen til at jeg tillitsfullt godtar de sistnevntes teorier, er at de er offentlig lønnede og til en viss grad kan underbygge teoriene med eksperimenter.

Jeg skriver til en viss grad, for forskerne selv har begynt å bli skeptiske.

Frikoblet fra observasjoner

- Det blir vanskeligere enn før å skille det spekulative fra det veletablerte, sa fysikeren og kosmologen Øyvind Grøn da jeg intervjuet ham i 2010.

Han så en tendens til teoretisering frikoblet fra observasjoner.

Den samme skepsisen har skapt kontroverser rundt bruken av holometeret, et nytt instrument som er under bygging ved Fermilabs i Illinois, USA.

Verden – et hologram

Holometeret skal bli det mest følsomme instrumentet i sitt slag, og kan ifølge laboratoriet brukes til å avsløre at virkeligheten i seg selv er støyende og uskarp. Dette kalles holografiske fluktueringer i tidrommet.

Tripp, tripp, trane.

Ifølge tidsskriftet Science sier en av opphavsmennene (ja, de er nesten alltid menn) til det holografiske prinsippet at eksperimentet ikke har noe å gjøre med hans hjernebarn.

Andre sier at eksperimentet vil gi kvantegravitasjonseksperimenter et dårlig rykte.

Uansett er det fascinerende å tenke på at det vi oppfatter som et tredimensjonalt rom, kanskje bare er kodet inn på en lyslignende todimensjonal grense.

Tripp tripp. Kriaa! Kriaa! Surkle.

Sammenfiltret over gata

I Tyskland er forskerne imidlertid fortsatt eksperimenterende praktikere. Der har Max Planck-instituttet for kvanteoptikk laget to kvantesammenfiltrede atomer.

Utstyrt med et batteri av lasere, speil og annet presisjonsutstyr fikk de et atom til å sende ut en lyspartikkel som reiste gjennom en 60 meter lang optisk fiber, og overførte kvanteinformasjonen sin til et annet atom i et laboratorium tvers over gata.

Slik ble de to atomene bærere av samme kvanteinformasjon. De var kvantesammenfiltret.

I prinsippet kan de to atomene være lengre unna hverandre enn tvers over gata. De kan være tvers over galaksen. Eller kanskje til og med tvers over universet.

Likevel kan du vite noe om det ene atomet ved å studere det andre. Med andre ord: Overføre informasjon.

Øverst: I et vanlig dataminne lagres enten et ett-tall eller en null. Under: I en qbit kan flere tilstander av en og null lagres samtidig. (Illustrasjon: JB Waldner, GNU Free Documentation License, bearbeidet av forskning.no)

Eller ikke? Ifølge ikke-kommunikasjonsteoremet kan nemlig ikke kvantesammenfiltring brukes til å sann kommunikasjon. Kvantesammenfiltringen gjør det bare mulig å se den samme begivenheten samtidig på to steder.

Likevel, slik sammenfiltring kan brukes til å fordele kodenøkler i en kryptering som ikke kan knekkes. Kryptisk.

Pene sorte hull

Kriaa! De store fuglene letter, og flyr hver sin vei inn i tåken. Det surkler. Jeg synker ned i grumsete tanker.

Er det et svart hull langt der nede i myra? Suger det svarte hullet meg ned?

Første gang jeg fikk høre om svarte hull, het de av en eller annen uutgrunnelig årsak sorte hull. De var på en måte litt pene i tøyet. Da grøsset jeg frydefullt ved tanken på å suges inn mot en slik stivpresset stjerne.

Nå har jeg lest så mange meldinger om supermassive svarte hull, mini-svarte hull eller bare helt ordinære svarte hull, at jeg har blitt helt blasert. Eller kanskje blazert.

Blazert om blazarer

For NASA kan fortelle at det infrarøde romteleskopet WISE har oppdaget mer enn 200 supermassive svarte hull, såkalte blazarer. Håpet er å finne flere tusen til. Gjesp. Ikke flere?

Kan de ikke like godt finne massetrillion blazarer i googolplex antall galakser, når de først er i siget?

Blazarene suger støv og gass fra rommet rundt seg.  Energien som frigjøres, blåses delvis ut igjen i form av jetstråler nær lysets hastighet. Noen av disse peker rett mot jorda. Hva så?

Noen ganger blir jeg lei meg når jeg opplever min egen dumhet og avstumpethet, satt opp mot alle de iherdige og lidenskapelige forsøkene på å forstå virkeligheten, virkelig dypt. Men er det egentlig noen som forstår? Virkelig forstår?

Løpsk motor

Fysikeren Lee Smolin har skrevet boka ”The Trouble With Physics”. Den er merkelig lesning. Dels er den et oppgjør med kvantemekanikken, en teoretisk motor som er i ferd med å løpe løpsk i mangel på eksperimentell motstand.

Dels er den et tappert forsøk på å innvie lekmannen i det teoretiske rammeverket som ennå til en viss grad holder den løpske motoren på plass.

Elvis lever

Det sørgelige er at det blir med forsøket. Smolins personlige opplevelse av faglig krise er interessant.

Hans forsøk på å forklare hva krisen består i, kunne like gjerne vært framført av den eldre, elskverdige herren med visittkortet fra en annerledes tenkende galakse.

Han var pen i tøyet, med pressede bukser og blazer. Eller kanskje var det en blazar? Hvilket svart hull hadde han sugd seg inn i?

Hvordan ville det vært å nærme seg en blazar? Hvordan ville det oppleves å bli trukket ut til en sytråd av materie i det kledelig differensierte tyngdefeltet innenfor eventhorisonten, for så noen millisekunder senere å oppleve at tiden stanset, samtidig som den ikke fantes, samtidig som …

Og tenk om jeg faktisk fikk møte Elvis der inne? Til pass for meg.

Powered by Labrador CMS