Forskere varsler sjelden om lovbrudd

Forskere har plikt til å varsle politiet når de får vite om lovbrudd, men gjør det sjelden. Hensynet til forskninga og informantene går foran.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Forskere er flinkere til å huske på taushetsplikten enn varslingsplikten, skal vi tro innleggene på Fafo-frokosten onsdag denne uken. Fra venstre: Arne B. Grønningsæter, Bente G. Alver og Heidi Pape. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Forskere som jobber med utsatte miljøer kommer iblant i kontakt med kriminalitet, overgrep og andre lovbrudd som de etter straffeloven har plikt om å melde til politiet.

Ved å varsle, kan de imidlertid sette seg selv, forskningsprosjektet eller informantene i fare – noen ganger alle tre på en gang.

– Finnes det tilfeller der man skal sette etikken over loven? spurte professor emerita Bente Gullveig Alver fra Universitetet i Bergen retorisk under et frokostmøte i regi av Fafo onsdag denne uka.

Svaret syntes å være et klart ja. Deltagerne på møtet, og innleggene i boka ”Forskeres taushetsplikt og meldeplikt”, som ble lansert der, viste til tilfeller der forskere hadde gått gjennom etiske kvaler, rettssaker og press fra politi og myndigheter, og likevel holdt på taushetsplikten.

Da er det verre å finne eksempler på det motsatte, tilfeller der forskerne selv anerkjenner at loven trumfer forskningsetikken.

– Jeg tror veldig ofte forskere vil sette etikk foran loven for å bevare konfidensialiteten til sine informanter, men kanskje også for å beskytte sin egen forskning, sier Alver til forskning.no.

– Man kan imidlertid komme opp i så fæle situasjoner at man blir nødt til å si ifra. Jeg tror faktisk det er mange som ikke er klar over at varslingsplikt er så streng som den er.

– Taushetsplikten er ikke absolutt

Varslingsplikten er nedfelt i straffeloven, og plikten ble skjerpet etter at det i 2010 kom frem at katolske prester ikke hadde meldt ifra om kollegers seksuelle overgrep mot barn.

Denne innskjerpingen gjelder for alle, også forskere.

Hilde Pape er forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning og nestleder i den forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Hun var invitert til seminaret for å gi noen kommentarer om temaet.

– Mitt generelle inntrykk er at mange forskere tror at taushetsplikten overfor informanter er absolutt, sier hun til forskning.no.

– De er ikke oppmerksomme på varslingsplikten, og de tar ikke den med i betraktning når de planlegger og gjennomfører forskningsprosjekter der tematikken sannsynligvis dukker opp.

Varslet om barnevernsbarn

På møtet onsdag morgen var det bare professor ved Fafo Arne Backer Grønningsæter som fortalte om et tilfelle der han faktisk hadde varslet.

I en spørreundersøkelse fortalte barn ved barnevernsinstitusjoner at de var blitt utsatt for seksuelle og fysiske overgrep på institusjonene.

I arbeid med prostitusjon kan forskere få vite om lovbrudd de etter straffeloven skal si ifra til politiet om. Å gjøre det er likevel vanskelig. (Foto: Colourbox)

Barnehjemsbarna var blitt lovet anonymitet. Er det et løfte man kan holde i møte med så alvorlige mulige overgrep? Kunne det tvert imot hende at barna ønsket at forskeren skulle si ifra – at dette var deres måte å melde ifra?

– Vi diskuterte saken i noen runder, men endte opp med å varsle departementet. De satte i gang tilsyn ved de aktuelle institusjonene, uten at det kom så veldig mye ut av det, fortalte Grønningsæter.

– Lærdommen er likevel at forskere må være beredt, man må være klar over at man kan komme i kontakt med slike problemer, og hva man eventuelt skal gjøre da.

May-Lin Skilbrei, en annen Fafo-forsker som har bidratt til boka, har forsket på prostituerte i Oslo.

Hun forteller i sitt kapittel at hun direkte eller indirekte har fått vite om både vold og mulig menneskehandel gjennom forskningen.

Hun skriver at hun likevel aldri har meldt konkrete forhold videre til politiet.

Enn om noen dør?

Det er kanskje ikke så utenkelig å la etikk trumfe lov dersom informanten din blir satt i fare om du varsler. Ei heller om det er din egen sikkerhet som settes i fare.

Sosiolog Katrine Fangens forskning blant nynazister på 1990-tallet er et klassisk eksempel: En kveld ante hun at miljøet hun studerte planla et angrep på Blitz, men sa ikke ifra – blant annet på grunn av risikoen for å bli sett på som tyster.

Dagen etter kunne hun lese i avisene at angrepet hadde skjedd, og at det blant annet var blitt skutt med hagle.

– Hadde vi vurdert den saken annerledes om noen hadde blitt drept i sammenstøtet mellom nynazistene og Blitz? undret Pape i sin kommentar på seminaret.

Ikke nok å ville beskytte doktorgraden

Pape understreker til forskning.no at det kan være mange gode grunner til at lista for å varsle ligger høyt blant forskere.

– Å bryte et løfte til informanter er i seg selv alvorlig. Det samme er det at varslingen kan sette forskningen i vanry, som kan gjøre det vanskelig å få tilgang til miljøene senere. Derfor ligger lista høyt, men noen ganger kanskje for høyt, sier Pape.

Å varsle politiet vil ofte ha som tilleggskonsekvens at prosjektet må avbrytes. For en som er i ferd med å avlegge doktorgrad, eller for en forsker midt inne i et treårig prosjekt, kan det være vanskelig.

– Hva om varsling betyr at doktorgraden ikke kan gjennomføres, fordi miljøet ikke har tillit på deg lenger? Du må tenke litt på deg selv også, sa Bente Alver under utspørringen på frokostmøtet.

Pape er uenig i det:

– Personlig synes jeg at det at doktorgraden ryker er et veldig svakt argument. Det reiser svære etiske problemstillinger om man skal ta slike hensyn. At også slike elementer i praksis kan bli tatt i betraktningen skal ikke utelukkes, men jeg kjenner ikke til noen tilfeller der det har skjedd, sier hun.

Både Bente Gullveig Alver og Heidi Pape mener forskere med fordel kunne hatt et større henblikk på varslingsplikten når de skal forske på potensielt vanskelige tema. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)

Kan forske på alt, men ikke på alle måter

En del tema er det helt umulig å forske på uten å få vite om lovbrudd du egentlig har plikt til å si ifra om. Det gjelder for eksempel dersom du vil forske på aktiv dødshjelp i land der det er forbudt.

Russel Ogden fra Canada begynte på slike prosjekter i Canada, Nederland og England, men hadde problemer i samtlige land - blant annet på grunn av press fra myndighetene om at han skulle oppgi informatene sine, og uvilje fra universitetene han var tilknyttet mot at han i det hele tatt studerte temaet.

– Er det områder i det norske samfunn forskere rett og slett ikke bør forske på, fordi avveiningen mellom taushetsplikten og meldeplikten ville blitt for vanskelig?

– Jeg synes ikke det skjer noe i det norske samfunn som man ikke kan forske på. Man kan imidlertid diskutere hvordan man skal forske på det, og hvordan man skal formidle det, og til hvem, svarer Bente Gullveig Alver.

Russel Ogden ønsket på et tidspunkt ikke bare å intervjue folk som drev med aktiv dødshjelp, men også å observere selve situasjonen. Det synes Alver er å gå for langt.

– Jeg synes det var veldig dristig, og det er nok en metode det er vanskelig å godkjenne forskningsetisk. Men jeg synes godt han kunne intervjue, sier Alver.

– Man må måle metoden opp mot hvor viktig det er å få kunnskap om et felt, og om forskningen kan gjøres på en måte som ikke setter informanten eller forskeren i fare. Kan man ikke garantere det, så må man ta opp med seg selv om dette er noe man eller tør å forske på.

Les mer:

H. Fossheim og H. Ingierd (red.) Forskeres taushetsplikt og meldeplikt. Forskningsetiske komiteer, publisert 18. september 2013

Forskningsetiske komiteer: Om Katrine Fanges forskningsdilemma

Powered by Labrador CMS