Innvandrerdebattens vokter

Hun har ertet på seg kollegaer fordi hun sier de er lite villige til å ta et oppgjør med egne diskriminerende forestillinger. Og i sommer har hun fått svi for å legge seg ut med en av medieoffentlighetens kjæledegger.
26.8 2002 19:45

Sosialantropolog Marianne Gullestad er en særegen stemme i den norske offentligheten, og en av våre mest profilerte skribenter på den hvite norske selvforståelsen.

De siste årene har hun skrevet om den norske majoriteten, om hvordan politikere, forskere, journalister og andre elitepersoner uttaler seg om landets nye innbyggere. Gullestad snakker om en påfallende mangel på refleksjon over egne forestillinger.

- Eliten legitimerer fordommer

- Den intellektuelle og politiske eliten, inkludert alle dem som ser seg selv som velmenende, bekrefter og legitimerer mange fordommer. På tross av gode intensjoner kan bruken av begreper og bilder bidra til en sementering av grensene mellom “nordmenn” og “innvandrere”, sier Gullestad.

Hun er sosialantropolog, og bruker sin utfoldelse i den norske offentligheten som en del av arbeidsprosessen. Hun publiserer i mange sjangere; fra større monografier til publikasjoner i internasjonale fagtidsskrifter, og artikler i dagspressen - hun har vært spaltist i Aftenposten i årevis.

- Jeg tar en liten bit av det jeg holder på med, og gir det en form som passer i avisen. Men i det siste har aggressiviteten og antiintellektualismen i den norske medievirkeligheten gjort at jeg stiller meg spørrende til i hvilken grad det er mulig - gitt medienes krav til å selge - å føre en saklig og nyansert debatt. Selv om forskere ikke kan bidra med verken gripende personlige erfaringer, eller rappkjeftede one-linere, burde vi kunne ha et viktig bidrag til helheten, nettopp i kraft av en argumenterende og “langsom” stil, som tillater både distansert, kritisk refleksjon og nye nyanser, sier Gullestad.

Tipunktsanalyse av Rhemans rolle

Hun sikter til sommerens meget opphetede debatt som har kretset rundt stand-up komiker og Dagbladet-spalitst Shabana Rheman. Ordhuggeriet startet da Rheman refererte til en artikkel i Morgenbladet hvor religionsforsker Geir Levi Nilsen hevdet at akademikere, antirasister og journalister har fortiet konfliktene i det flerkulturelle Norge. Den profilerte Rheman jublet, og sparte ikke på kruttet i sine karakteristikker av norske (venstre)intellektuelle.

Gullestad, på sin side, svarte med hele sin akademiske tyngde gjennom en tipunktsanalyse av Rhemans rolle i den norske offentligheten - og dermed smalt det. Etter litt over to uker var tallet på debattbidrag i norske aviser kommet opp i litt over 50. Gullestad har måttet tåle mye kritikk fordi hun har snakket om Rhemans medieskygge, og enkelte kollegaer har karakterisert bidraget hennes som “skivebom”. Nå er hun sliten.

- Dessverre gav Aftenposten artikkelen en helt ny og tilspisset overskrift, uten å konferere med meg, i tillegg til en ingress og underoverskrifter som ensidig fokuserte på de kritiske punktene. Det gjorde at alle de positive momentene i min omsorgsfullt oppbygde tekst ble tonet ned. Selv Aftenposten ligger med andre ord under for løssalgspressens fokus på polarisering og konfliktorientering. Jeg ønsker ikke mindre av Shabana Rehmans spalte i Dagbladet, men mer anerkjennelse av dem som tidligere har kjempet mot tvang og omskjæring, og mer av nye temaer og nye stemmer, sier Gullestad.

Hun applauderer at Lubna Jaffery, Hong Pham, Mala Naveen, Tadia Hajik, Athar Akram, Afshan Rafiq, og mange flere har meldt seg på i debatten med viktige innlegg.

Gullestad står ved sine ti punkter

Gullestad virker som en kvinne som nesten er blitt vippet av pinnen av all motstanden hun har fått i sommer, men som har trygghet nok i sitt eget virke til å vite å trekke seg tilbake til sin egen forskerhule og sitt internasjonale forskerengasjement i tide. I høst er hun invitert til å forelese om den norske innvandringsdebatten i både Tyskland, USA og Danmark. Til våren er hun invitert til å oppholde seg en periode ved The Netherlands Institute for Advanced Studies (NIAS).

Hun snakker med en mild, myk og lav stemme mens vi sitter i den solfylte bakgården midt i Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Gullestad er skeptisk i utgangspunktet; nesten avfeiende. Hun har forsvaret oppe. Det første jeg lurer på, er hva som er det mest rasistiske hun har gjort. Det bor jo en liten rasist i alle, er det ikke det man sier? Gullestad får et mistenksomt drag over ansiktet, og synes ikke spørsmålet er noe særlig. Det er tydelig at hun ikke er i det sporty hjørnet.

- Det velger jeg å ikke svare på, sier hun, og fortsetter:

- Skjellsord fremmer bare egen selvfølelse

- Mitt poeng har vært å minne om at rasisme er et sosialt forhold. Det betyr å se bort fra hele det individualiserende spørsmålet om hvem som er rasister, og i stedet spørre i hvilken grad og på hvilke måter mennesker begrunner sine handlinger ut fra ideologier eller biter av ideologier, som direkte eller indirekte medfører et begrep om rangerte “raser” eller uforenlige “kulturer” og religioner, sier forskeren.

Hun mener det er lite rimelig å kalle andre mennesker for rasister, bortsett fra når de selv erklærer seg som det.

- Den typen skjellsord fremmer bare egen selvfølelse og hindrer dialog. De populistiske politiske vindene som feier over Europa - med økende innflytelse på hele det politiske spektrum - gjør samtidig at det nå er viktigere enn på lenge å få til en informert offentlig debatt om trekkene ved dagens talemåter og medfølgende praksis som har en rasistisk logikk, sier Gullestad.

Nye måter å begrunne diskriminering på

- Det er få i Norge, mellom 100 og 250, som er selverklærte rasister. Men innimellom, og uten å tenke over det, gjør vi alle noe som kan sies å være rasistisk ut fra visse analytiske perspektiver, sier forskeren.

- I Europa har den gammeldagse vitenskaplige rasismen blitt diskreditert etter andre verdenskrig, kampen mot apartheid, og den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Men det har oppstått nye, og tilsynelatende mer uskyldige måter å begrunne diskriminering på.

Gullestad skriver begrepene “nordmenn” og “innvandrere” konsekvent i hermetegn, fordi hun er skeptisk til todelingen. Hun viser til bildet av verten og gjestene; tilsynelatende uskyldige kategorier, men med et innebygd maktforhold. Det er verten som kan sette foten ned, hvis gjesten ikke tilpasser seg vertens regler.

- Bildet kan være ytterst vennlig ment, men har likevel ekskluderende konsekvenser når det ikke bare brukes overfor flyktninger og asylsøkere idet de ankommer, men også overfor mennesker som er født her eller som har vært en del av det norske samfunnet i mange år. “Innvandrerne” fremstilles da underforstått som mottakere, og ikke som bidragsytere til norsk kultur og økonomi, sier Gullestad.

Interessert i det lokale

Hun forteller at hun begynte med å gå reallinjen på gymnaset, men droppet realfagene til fordel for fransk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Til slutt var det antropologene som kapret interessen hennes.

- Det virket morsomt, så jeg begynte - og fortsatte fordi jeg så at det var et fag som kunne brukes av det norske samfunnet. Dette var i en periode med politisk oppvåkning, og vi var alle opptatt av å yte en skjerv - også jeg, forklarer Gullestad.

I motsetning til de fleste antropologene, som reiste ut for å studere den tredje verden, fattet Gullestad interesse for lokalsamfunn i Norge. På denne tiden (begynnelsen av 1970-tallet) hadde Gullestad en liten datter, og det var utelukket for henne å gjøre feltarbeid i fjerntliggende strøk.

- Jeg var opptatt av å oppnå kunnskap som kunne være nyttig for sosialt planleggings- og utviklingsarbeid i Norge, sier hun.

Livet i en gammel bydel

Hennes første antropologiske arbeid var Livet i en gammel bydel (1975), en magistergradsavhandling som senere ble omarbeidet til bok i 1979, og som formidler kunnskap om levesett og tankemønster som befant seg bare en ti minutters spasertur fra universitetet, i et eldre sentralt boligstrøk i Bergen.

- Da jeg skulle begynne på magistergraden, var jeg i kontakt med Generalplanavdelingen i Bergen kommune. De hadde planer om å sanere et helt område; Verftet og Nøstet på Nordnes, og spurte meg om jeg kunne finne ut om det var noe mer som kom til å forsvinne om de rev ned alt, forteller Gullestad. I kjent antropologstil fant hun seg et sted å bo i området. Gullestad ble der i åtte måneder, og oppdaget det hun kaller et rikt sosialt liv:

- De hadde tradisjoner for hvordan gaten skulle kostes, og mengder av historier om de som hadde bodd i husene gjennom tidene, forteller hun.

Resultatet var en synliggjøring av de sosiale nettverkene og de lokale tradisjonene i boligstrøket, og et forslag til hvordan strøket kunne rehabiliteres på en måte som sikret at beboerne ikke ble tvunget til å flytte ut, mens folk med bedre økonomi flyttet inn. Gullestad ville gjøre forskningsmaterialet tilgjengelig for folk i bydelen, og skrev om avhandlingen til en illustrert bok med forslag til sosial planlegging. Ideene i boken ble brukt i flere debatter om byfornyelse.

Kitchen Table Society

Etter denne analysen, skjønte den unge antropologen at hun måtte bli byplanlegger eller politiker om hun virkelig ville involvere seg i byfornyelsen. Hun måtte altså velge mellom politikerrollen og forskerrollen. Hun valgte forskningen, med en sterk selvpålagt forpliktelse til å publisere - ikke bare for andre forskere, men også for folk flest.

Hun fattet interesse for feministiske studier, og satte i gang et prosjekt om unge kvinner med barn, med fokus på lønnet og ulønnet arbeid. I tillegg ville Gullestad ut av det å ha ett enkelt boligstrøk som ramme, så på slutten av 1970-tallet valgte hun seg vennskap som ledetråd.

- Det ble som en snøball, jeg oppsøkte unge kvinner; deres venninner og venninners veninner, til jeg satt med et nettverk av unge kvinner. Jeg deltok i mange aktiviterer, men det viktigste var kjøkkenbordsamtalene, forteller Gullestad. De skulle bli hennes doktoravhandling, også utgitt som boken Kitchen Table Society (1984).

Denne ble for noen år siden kåret til en av favorittbøkene de siste 25 årene av tidsskriftet Contemporary Sociology. Det handler om praten rundt respatexbordene blant hjemmeværende husmødre i drabantbyer utenfor Bergen. Under arbeidet endret fokuset seg, og resultatet ble en detajert etnografi av den moralske tankegangen i venninners kjøkkenbordssamtaler. To opplag er utsolgt. Et tredje opplag er nettopp trykt opp i Universitetsforlagets klassikerserie, med et nytt forord av den britiske sosialantropologen Daniel Miller.

Analyserte sentrale verdibegreper

Etter disse to feltarbeidene, bestod Gullestads neste bøker av refleksjoner over sentrale verdibegreper i Norge. Hun har analysert begreper som fred og ro, likhet, selvstendighet, trygghet, helhet, hjemmet og naturen. Istedenfor å studere mennesker i aksjon, har Gullestad i sine siste prosjekter vendt seg mot teksten som analyseobjekt. I 1996 kom boken Hverdagsfilosofer; en analyse av fire selvbiografier skrevet av såkalte vanlige norske mennesker.

- Sammen med en kollega ba jeg den norske befolkning om å skrive sine selvbiografier i en konkurranse. Vi fikk inn over 630 livshistorier. Vinnerpremien i konkurransen var en tur til Hellas for to personer, men hun som vant ville heller ha en tur med Hurtigruta, og det fikk hun, forteller Gullestad.

Hun skrev boken på bakgrunn av fire bidrag, plukket ut slik at de skulle være mest mulig forskjellige. Et av argumentene i boken er at folk flest reflekterer over sine liv, og at det er sammenheng, og ikke noe skarpt brudd, mellom deres refleksjoner og samfunnsfaglige teorier.

Over til makten og innflytelsen

De siste årene har Gullestad skiftet beite, og beveget seg fra å se på hverdagsmenneskene, til å studere mennesker med mer makt og innflytelse i samfunnet - nærmere bestemt de som deltar i den offentlige debatten om integrering av “innvandrere”.

I fire år har Gullestad studert og analysert den norske innvandringsdebatten ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Forskningen er avsluttet nå, men hun arbeider fremdeles med å publisere resultatene i internasjonale tidsskrifter. Her hjemme ble boken Det norske sett med nye øyne lagt merke til da den kom i januar i år.

- Jeg bestemte meg for å studere innvandringsdebatten da den tok en vending som gjorde at jeg tenkte: Det trengs flere stemmer. Jeg mente kunnskapen jeg hadde ervervet om det norske samfunnet og nordmenns tenkemåter kunne bidra til å sette diskusjonen i et mer realistisk perspektiv, sier Gullestad.

I boken tar hun for seg av bidragene i den norske innvandringsdebatten. Bidragene kommer fra intellektuelle, fra journalister, fra Kongen, statsministeren og fra hennes egne forskerkollegaer. Det er taler, brev, bøker, debattinnlegg og akademiske artikler. Gullestads konklusjon er at store deler av eliten opererer med lignende underliggende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet og hverdagsrasisten.

- Fra mitt ståsted

- Tekstene er lest med utgangspunkt i mine erfaringer, for å se hva de forteller om “oss” når vi snakker om “dem”. Forestillingene og tenkemåtene representerer en form for hegemoni. Men boken representerer refleksjoner fra et bestemt ståsted. Jeg ser noen ting skarpt, mens andre ting faller utenfor synsvinkelen, sier Gullestad, og vi er tilbake ved sommerens debatt.

Gullestad har blitt anklaget for å være en av dem som feier problemer under teppet, når hun velger å fokusere på den norske majoritetens rasisme. Hun er ikke villig til å ta tyren ved hornene innenfor innvandrernes egne miljøer, mener kritikerne.

Men det er et modig prosjekt Gullestad har gitt seg ut på. Hun har blant annet gått i sømmene på sine egne, og noen av dem hun har plukket fra hverandre mest, har nå meldt seg som hennes fremste kritikere. Sommerens debatt har vært ildsprutende, og langt fra fri for sinte ord og personlige karakteristikker. Det er ikke vanskelig å skjønne at det på mange måter har vært vondt til tider.

- Minoritetene er selv fanget i den rådende tolkningsrammen

Også de som har følt rasismen på kroppen hele livet, er preget av klimaet i den norske innvandringsdebatten, mener Gullestad. Det store monsteret hun vil til livs er skillet mellom “oss” og “dem”. Blant annet har sosialantropologen studert tekstene i antologien Svart på hvitt, som er en samling selvbiografiske tekster fra unge mennesker med minoritetsbakgrunn.

- Det bastante skillet mellom “oss” og “dem” innebærer ofte at saker som angår de to kategoriene diskuteres hver for seg, og dermed en mer eller mindre utilsiktet dobbel standard, som virker inn på hvordan hendelser presenteres, diskuteres og vurderes. Dette gjelder både i mediene og rundt kaffebordene i de tusen hjem. Spissformulert går den doble standarden ut på at når en såkalt nordmann begår en forbrytelse, sees det som et resultat av spesielle psykososiale forhold, men når en såkalt innvandrer gjør det samme, sees forbrytelsen gjerne som utrykk for noe typisk, og da gjerne etnisk kultur eller religion, sier Gullestad.

- For de unge forfatterne i Svart på hvitt, er den hegemoniske tolkningsrammen dels en ureflektert selvfølge, og dels noe de yter aktiv motstand mot. De yter motstand mot den diskriminering og manglende bekreftelse de ofte blir møtt med, og tar samtidig langt på vei for gitt det mentale landskapet, og måten identiteter og selvbilder vanligvis defineres på i vår del av verden - gjennom en bestemt forståelse av historie, slekt og sted. Også de er fanget i den rådende tolkningsrammen, fortsetter hun.

- Det handler om maktforhold

- Jeg vil fremheve hvor viktig det er, i den norske offentligheten, å finne en måte å snakke om brudd på menneskeretter på, uten å la dramatiske enkelttilfeller karakterisere hele grupper. Det handler om et maktforhold. Ta for eksempel 1970-tallets feminisme, som jeg selv var en del av. Nyere internasjonal feminisme sier at vi på 1970-tallet var litt for ensidig opptatt av de hvite middelklassekvinnenes problemer. Det har kommet flere stemmer til i etterkant, som har modifisert dette, sier antropologen.

Hun mener det er viktig at vi har flere briller på samtidig, og sier både og, heller enn enten eller.

- Både det kulturradikale og det feministiske opprøret rettet seg mot institusjoner med stor samfunnsmakt. Selv om imamene herser med kvinnene sine, representerer de en liten samfunnsgruppe, med liten makt i Norge. Det er forskjell på å sparke oppover og å sparke nedover, sier Gullestad, og mener derfor det er viktig å se kjønnsundertrykking i forhold til både klassseundertrykking og majoritets-minoritetsforholdet.

Nordmenns velutviklede ideer om egen overlegenhet

- All kriminalitet må selvfølgelig straffes, men vi må vokte oss i måten vi omtaler dette på. Mediene tar tak i dramatiske enkelttilfeller, og øker polariseringen og stereotypiene. Verken kvinner eller barn er tjent med at hele grupper stigmatiseres, fortsetter hun, og mener stigmatiseringen bidrar til å øke nordmenns allerede meget velutviklede ideer om egen overlegnehet.

- Forestillinger om overlegenhet kan nemlig brukes - og blir brukt - som grunnlag for diskriminering. Majoritetenes etnisk-nasjonale overlegenhet er en av de ideene som nå lister seg på tå over hele Europa, og ubemerket er blitt selvfølgelig og naturlig for mange, både til høyre og til venstre i det politiske landskapet, sier Gullestad.

Den norske offentligheten er opptatt av innvandrerspørsmål, men det er en skjevhet i fremstillingen; både når det gjelder temaer og presentasjon, hevder hun.

- Medienes har et stort ansvar

- Lindstad og Fjeldstad viste i sin rapport Innvandrere, fremmedfrykt og norske medier, at innvandrere blir nevnt mest i forbindelse med kriminalitet. De viste også at de ekstreme rasistene kom oftere til orde enn antirasistene, refererer Gullestad.

- I tillegg mangler de hverdagslige stemmene. Mediene har et stort ansvar for hvordan sosiale konflikter kan utspille seg på en mest mulig konstruktiv måte. Mens kriminalitet, tvangsekteskap og omskjæring har vært mye omtalt i det siste, er den mer hverdagslige diskrimineringen på arbeidsmarkedet og boligmarkedet lite omtalt, sier Gullestad. Hun mener det er viktig - spesielt for de unge - å få en bedre balanse.

- Det er ikke godt å vokse opp og føle at ens egen bakgrunn blir sett på som mindreverdig, og å bli tvunget til å skamme seg over sine egne foreldre. Den delen av identiteten som angripes mest, blir gjerne den viktigste for den enkelte, noe som på lengre sikt kan være en medvirkende årsak til både gjengdannelser og fundamentalisme. Det handler om verdighet, sier Gullestad.

Kommer snart tilbake

For de som trodde det blir lenge til neste gang vi hører fra henne: Gullestad har ikke tenkt å gi seg, men beveger seg over på følsomt materiale også i det hun håper blir hennes neste forskningsprosjekt.

- I misjonsarkivet i Stavanger finnes det 20 000 bilder som Norske misjonærer har tatt i Nord-Kamerun fra 1925 og fram til i dag. Dette er misjonærenes bilde av afrikanerne. Jeg ser frem til å gå i dybden på hva disse bildene kan fortelle om norske forestillinger om Afrika i denne perioden, røper Gullestad.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse