Vesten i våre fienders øyne

"Oksidentalismen" er tanken om at moderne vestlige samfunn er degenerte og uten sjel. Dette tankegodset er en fellesnevner mellom nazister, ekstreme islamister og venstreradikale. Ian Buruma og Avishai Margalit har skrevet en bok som sporer ideens historie. Det er blitt en bok som både opplyser og overrasker.
27.11 2005 05:00

Vestlige mennesker er fæle. Vi bor i byer der vi velter oss i syndige forlystelser, i stedet for å leve et ekte liv i pakt med naturen på landet. Vi eier verken idealer eller heltemot, men dyrker penger og materielle goder. Vi er bare opptatt av økonomi, og har ingen forståelse for ånd. Man kan nesten si vi er onde.

Summen av alle fordommer

Dette er vanlige påstander når Vesten skal kritiseres. Det er ikke alltid de er like overtydelige (det er ikke alltid vesterlendinger beskyldes for å være onde!) men de underliggende strukturene kan ofte kjennes igjen.

Vi kjenner selvfølgelig påstandene igjen i ekstreme islamisters bilde av oss vantro europeere, men også fra andre ekstremister. Det tyske nazipartiets propaganda boltret seg i skildringer av det dekadente og jødeinfiserte Berlin, og russiske romantikere ville ha seg frabedt innflytelse fra Vesten. Og så videre.

Man trenger ikke være så veldig ekstrem for å forfekte slike standpunkter heller. Jeg kjenner igjen mine egne fordommer mot folk fra Los Angeles, for å si det slik.

Poenget er at dette settet med mer eller mindre usaklige påstander henger såpass godt sammen at det er snakk om en idé. Og hvis det er snakk om en idé, har ideen en historie. Slik har i hvert fall forfatterne og professorene Ian Buruma og Avishai Margalit tenkt før de begynte å nøste seg gjennom historien. Resultatet er blitt boken Occidentalism.

Orientalismen snudd på hodet

Bokens navn er ikke tatt ut av luften, men henspiller på bok som er blitt en moderne klassiker: Orientalism av Edvard Said. Edvard Said var palestiner, og kritiserte vestlige oppfatninger av mennesker fra Østen i sitt mest berømte verk, som kom i 1978.

Said mente at det i Europa er en lang tradisjon for å se folk fra andre kulturer enn vår egen som grunnleggende annerledes enn “oss”. Sjablonger har fått utbre seg hemningsløst. Noen ganger fremstilles Orientens folk som primitive barbarer, andre ganger som verdensfjerne (og barnslige) mystikere. Begge deler har like lite med virkeligheten å gjøre.

Som tilfellet gjerne er når man gjør mennesker umenneskelige, enten man gjør dem til svarte djevler eller fargerike kosedyr, ligger det politiske føringer bak. Sjablongversjonene av Orientens folk passet, og passer, fint med vestlige interesser.

Men man trenger ikke kunne mye om verden for å se at slike ting ofte går to veier, og at det ikke bare er folk fra Orienten som blir dratt over en kam av andre. Derfor virker tiden overmoden for en bok som Buruma og Margalits Occidentalism.

Vestens dekadente byer

Forfatterne tar med kapitelet “The Occidental City” fatt der oksidentalismen gjerne begynner, nemlig ved det moderne urbane samfunnet.

Siden Bibelens skildringer av Babylon har det vært vanlig å se på byen som en kunstig og livsfremmed måte å leve på. Mens folk på landet lever i kontakt med jorden og hverandre, de ekte verdiene, er byene ensbetydende med gudløshet, materialisme og synd. I siste konsekvens er byen det samme som Babels tårn i Babylon: En utfordring mot Gud.

Dermed er det ikke upassende at Buruma og Margalit bruker en del plass på terrorangrepet mot World Trade Center 11. september. Dette er av mange av Vestens fiender blitt tolket som et symbolsk angrep på den vestlige byen.

Men, understreker Buruma og Margalit, angrepet på WTC var ikke den mørke middelalderen som angriper den moderne verden. Mohammed Atta, en av selvmordspilotene, hadde skrevet en universitetsgrad om modernisme og tradisjoner i byplanlegging fra Hamburg. Osama Bin Laden er selv sivilingeniør. “Tårnenes ødeleggelse ble klekket ut av deres egne”, konstaterer forfatterne.

Helter og kjøpmenn

Det blir, forståelig nok, en god del “vesten mot resten” i Occidentalism. Boken er på sitt beste her.

I kapitelet “Heroes and Merchants” siteres en ung Taliban-soldat som blir intervjuet av en britisk avis rett før krigen i Afghanistan. Den unge kjemperen forklarer hvorfor amerikanerne er nødt til å tape: “De elsker Pepsi-Cola, men vi elsker døden”.

Det er selvfølgelig ikke Pepsi mot døden det er snakk om her, men om to motstridende idealer. De dekadente amerikanerne er bare er interessert i materiell komfort, mens Taliban-soldatene forstår behovet for å ofre seg for et høyere ideal.

Denne sjablongen er ikke unik for Taliban. De samme holdningene fant man blant de japanske pilotene som bombet amerikanske skip i Pearl Harbor.

Ian Buruma har skrevet flere bøker om Japan tidligere, og noe av det beste i Occidentalism er hans analyser av keiserdyrkingen og statsshintoismen i Japan i forkant av annen verdenskrig. Resultatet var en aggressiv og ekstrem ekspansjon, og mot slutten av krigen møtte vi forløperne til dagens selvmordsbombere: Kamikazepiloter som lastet flyene med sprengstoff og styrtet inn i allierte skip, eller ble menneskelige torpedoer.

Men samme hvor mye Japans statsmakt snakket om samuraienes Bushido-kodeks eller påberopte seg Nippons ærerike fortid, var dette et moderne opplegg. Statsshintoismen var en moderne oppfinnelse, ironisk nok basert på en forfeilet analyse av europeisk middelalder. Japan var, etter Meiji-restaurasjonen da landet ble sjokkbehandlet inn i moderniteten, det mest moderne i Asia.

Tyskerne har skylda

Det samme hyklerske omgangen med moderniteten ser vi da Røde Khmer-regimet brukte vestlig marxisme (en moderne oppfinnelse) til å rense Kambodsja for vestlig innflytelse og skru kalenderen tilbake til år 0. Vi ser det samme i Baath-bevegelsen, som ga oss partiene som inntil nylig styrte Irak og fremdeles styrer Syria.

Så hvor kommer dette tankegodset fra?

Her er vi ved kjernepoenget i Occidentalism: Kritikken av det moderne Vesten er både moderne og vestlig. Ikke minst er den påvirket av tysk romantikk, og den tyske romantikkens reaksjon mot fransk og britisk opplysning, vitenskap, teknologi, lovverk og frihandelstenkning. Den tyske romantikken og dens pangermanisme har vært inspirasjon både for navlebeskuende nasjonalister og bredere prosjekter som vil samle “broderfolk” under samme banner. Som panarabismen.

Man skulle forvente at Occidentalism er, avhengig av ens politiske ståsted, enten en behagelig motvekt mot dem som mener at Vesten har skyld i alt som er vondt i verden, eller en svartmaling av dem som våger å stille spørsmåltegn ved amerikansk utenrikspolitikk.

Heldigvis er Occidentalism ingen av delene.

Sivilisasjonskrigen avlyst?

Buruma og Margalit kjøper ikke Samuel Huntingtons tese om “The Clash of Civilizations”. Oksidentalismen er ikke snakk om resten mot Vesten, ettersom Vestens bitreste kritikere gjerne har gjort det fra hjertet av det de kritiserer.

Vesten er ikke i krig med islam, mener Buruma og Margalit. Det er i den islamske verden at de hardeste slagene vil bli utkjempet, for den ekstreme islamismen truer muslimer mer enn vesten. Dessuten er mange av Vestens bitreste fiender sekulære.

Et annet pent tegn fra forfatterne er at de ikke skyver under teppet at mange “oksidentalister” har gode grunner til å være forbannede på oss vesterlendinger. Vestens synderegister er langt. Men Buruma og Margalit har en velsignet evne til å holde mer enn én tanke i hodet samtidig.

Vesten har ikke all skylda

Dette får dem til å skrive følgende: “Å legge skylden for barbariske ikke-vestlige diktatorer eller religiøse revolusjoner med suicidal villskap på amerikansk imperialisme, global kapitalisme eller israelsk ekspansjonisme er ikke bare å bomme. Det er nettopp en orientalistisk form for nedlatenhet, som sier at bare vestlige mennesker er voksne nok til å være moralsk ansvarlige for det de gjør”.

Litt pirk til slutt. Occidentalism er egentlig en utvidet versjon av et essay publisert i New York Times Review of Books i 2002. Det bærer boken dessverre en smule preg av; den er til tider litt rotete disponert og gjentar seg selv litt for mye.

Occidentalism kan også beskyldes for å være for overfladisk, noe som må forklares med at den er veldig kort. Men den beskjedne lengden er også en av bokens sterke kort. Occidentalism er en bok du kan lese på en kveld.

Det er en måte å bruke en kveld på, som herved anbefales på det sterkeste.

Bok Occidentalism - A Short History of Anti-Westernism
Ian Buruma og Avishai Margalit
Atlantic Books, 2004
208 sider
ISBN: 1843542870

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse

Østenfor sol...

Orienten

“Orienten” betyr “der hvor solen står opp”, og er simpelthen et litt staselig og gammeldags ord for “Østen”. Altså rundt regnet alt som ligger øst for Bosporosstredet. Ordet brukes fremdeles, selv om det har vært utsatt for mye kritikk.

Oksidenten

Orientens motsats er oksidenten. Det er ikke et ord som brukes særlig mye i Norge. Ordet kommer fra latin og betyr omtrent noe slikt som “den nedstigende solens land” (“aftenlandet” er en annen tolkning).
 

Emneord

Disse vesenene var blant de aller første dyreartene og dominerte  verdenshavene i sin storhetstid. 

Få menn blir sykepleiere. Men de som gjør det skaffer seg rom til å være mann, samtidig som de vil gi omsorg og hjelpe.