En stor pedofilisak rulles opp. Barn har blitt krenket på det groveste, og de voksne som er villige til å krenke barna, blir siktet.

Svært få av de som blir utsatt for seksuelle overgrep, forteller om det. Så hvordan skal vi voksne snakke med et barn hvis vi lurer på om det har opplevd overgrep?

Det er viktig å gi barn og ungdom anledninger til å snakke om det som plager dem, ifølge Åse Langballe ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold om traumatisk stress.

– En mor eller far kan spørre: «Jeg ser at du strever med noe. Er det noe som ikke er bra?»

– Hvis vi sitter der og har lagt bort avisen og ipad-en, så kommer gjerne barna og inviterer oss inn i noe.

Langballe har forsket på politiets avhør med barn der det er mistanke om seksuelle overgrep. Hun har også sett på hvordan slike samtaler foregår i barnevernstjenesten og er selv spesialpedagog.

Læreren kan fange opp

Lærere jobber tett med barn, og hvis de har en følelse av at noe ikke er som det skal, må også de stille de vanskelige spørsmålene.

 Til lærere pleier Langballe å si at det ofte er to innganger til en slik samtale:

– Den ene er der et barn sier noe, for eksempel: «Det er ingen som er glad i meg hjemme» eller «jeg vil ikke gå hjem.»

Da er det opp til læreren å følge opp det barnet sier, for eksempel ved å vise til det barnet har sagt.

– Da kan læreren følge opp med: «Du sa i sted at du ikke har lyst til å gå hjem, eller du sa at du ikke har lyst til å være med den personen på hyttetur – det vil jeg gjerne høre om.»

– Da har du en knagg. Spørsmålet du stiller, er undrende og viser interesse, og du viser at du er klar til å lytte og at du tåler å snakke om det.

Spør åpent

Det kan også hende at barnet ikke har sagt noe, men læreren ser at noe har endret seg. Kanskje virker barnet trist, det har blitt mindre sosialt aktivt eller skoleprestasjonene går ned.

– Da kan en mulig måte for læreren å spørre på være å si: «Jeg har lyst til å snakke med deg. Jeg lurer på hvordan det er å være deg for tiden? Jeg ser at du leker mindre med de andre». Da kan det hende at barnet ser på deg med et knallklart barneblikk og spør: Vil du vite det?

Slike spørsmål åpner opp og viser at du er interessert, ifølge Langballe. Samtidig gjør du ikke antakelser som kan slå feil ut i samtalen.

– I første omgang er det viktig å ikke komme med antakelser, men gi tid. Ellers kan man bomme skikkelig, mener hun.

Det kan hende at det som er galt, er noe helt annet enn det du tror. Spørsmål kan bli for direkte og gi barnet et behov for å trekke seg.

– All forskning viser at de fleste barn ikke uten videre forteller om overgrepene de har blitt utsatt for. Det kan komme frem i voksen alder. Vi skal ikke buse på, forklarer Langballe.

Vær forsiktig samtidig som du tør å spørre

Ledende spørsmål bør vi unngå, mener forskeren.

Hvis barnet har fått ledende spørsmål som «Har faren din tatt deg på tissen?», kan det svekke barnets fortelling og dermed ødelegge for både politianmeldelser og den videre rettsprosessen. Igjen er de åpne spørsmål de beste, ifølge Langballe.

«Er det noen som gjør noe med deg, som gjør deg redd?», «Er det voksne som gjør ting med deg som voksne ikke skal gjøre?», er gode spørsmål å stille, ifølge forskeren.

Men vi må tørre å spørre og hjelpe barnet til å fortelle når det er god grunn til å tro at noe skjer.

– En måte å spørre på er å si: «Med mange barn skjer det at noen tar på tissen eller gjør noe med rumpa, og jeg lurer på om noe sånt har skjedd med deg?», forklarer forskeren.

Noe spørsmål kan få barnet til å lukke seg

Etter å ha analysert politiavhør av barn og samtaler som barnevernet har gjort med barn, ser Langballe hva slags spørsmål som kan få et barn til å lukke seg – til ikke å fortelle.

Hun gir et eksempel som kan finne sted i samtale mellom et barn og en barnevernsansatt:

Hvis barnet åpner seg og forteller at pappa klatrer opp i senga deres og lukter av øl når de er på hytta, kan den voksne reagere spontant og si noe som: «Huff, sånt skal ikke voksne gjøre – det må vi få slutt på.»

En slik kommentar kan bli et uheldig brudd i samtalen, selv om den sikkert var godt ment.

– Vi voksne vil kanskje komme for raskt med løsninger og glemmer å høre etter. Vi dreier over til det vi voksne tenker på og klarer å ta imot. Men det var ikke der barnet var i fortellingen sin, forklarer Langballe.

• Les også: Hva får en pedofil til å begå overgrep?

Hva skal vi være oppmerksomme på?

15 prosent av norske menn og kvinner oppgir å ha vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før fylte 18 år, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Vi må altså regne med at en del voksne og barn i møter eller har møtt, har opplevd dette.

Men hvilke signaler gir barn som har vært utsatte for seksuelle overgrep, som vi kan fange opp?

Barna viser sjelden sikre tegn på dette, ifølge klinisk spesialist i barne- og ungdomspsykologi, Dag Øystein Nordanger ved Uni Research Helse, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Vest.

Men problemene de har, kan komme til uttrykk likevel.

– Særlig de yngre barna kan være urolige og krevende, eller har problemer med å konsentrere seg. En del barn kan reagere på en måte som kan forveksles med atferdsproblemer, sier han.

Barn i ulike aldersgrupper reagerer gjerne forskjellig på seksuelle overgrep, ifølge Nordanger. 

De minste barna kan vise tegn til det forskerne kaller sosial tilbaketrekning. De blir innadvendte og vil delta mindre i lek og andre former for sosialt samspill. Sosial tilbaketrekning kan man se i alle aldre, men små barn er i utgangspunktet veldig sosialt orienterte.

– Hvis de lukker seg inn i seg selv, kan det handle om at det er den eneste måten de har å beskytte seg på, forklarer Nordanger.

Eldre barn som opplever overgrep, kan i stedet utagere hvis de har en uro inni seg.

Spør hvis du stusser ved noe

– Det er viktig i at vi ikke blir overmistenksomme heller. Overgrepssaken som er kommet fram, er en stor sak, men heldigvis er det ikke veldig mange barn som blir utsatte for overgrep, sier Nordanger.

Det handler om å følge opp der du selv undrer deg. Han presiserer at mange av atferdstegnene han har nevnt, med sosial tilbaketrekking og utagering hos ungdommer, ikke trenger være noe å bekymre seg for.

Mange barn spør og graver om kroppen og hvordan de ble til. Det er normalt. Men voksne bør være særlig oppmerksomme hvis et barn viser det man kaller seksualisert atferd, mener Nordanger.

– Det kan være at de vet ting om seksualitet som barn vanligvis ikke kjenner til, eller som du som voksen stusser ved at de vet.

Hvis de kjenner til ting som har med voksen seksualitet å gjøre, som detaljer ved kjønnsorganer og ulike former for sex, da bør voksne vise en normal nysgjerrighet og spørre, ifølge Nordanger.

Dette kan også komme til uttrykk gjennom lek eller tegninger.

– En tommelfingerregel at med en gang de kommer med noe som får deg til å lure på hvor de har fra, da bør du spørre åpent: Hvor har du hørt om det? Hvor har du lært dette eller hvor har du sett det? Det kan bli det lille vinduet for barnet til å fortelle.

Barn kan gi oss små signaler

– Så lenge det ikke er noen enkeltstående sikre tegn på at barn er utsatt for overgrep, må vi ha et åpent blikk og sinn, og at vår evne til å utforske og snakke med barn blir det viktigste, sier Nordanger.

Han mener denne åpenheten og utforskende holdningen til barns opplevelser er særlig viktig fordi barn sjelden forteller direkte om hva de har opplevd.

– Det kan være fordi de ikke har ord for det, fordi de er truet til å tie, eller utifra lojalitet til den som er overgriper. Men ofte går de med et trykk inni seg, et behov for å si det til noen.

– Da kan det ofte komme til uttrykk som små «prøveballonger, små forsnakkelser eller at de «drypper» små utsagn om seksuelle handlinger for å se hvordan voksne reagerer, som for eksempel at «det kommer melk ut av tissen til mannen», sier Nordanger til forskning.no.