Katarina Pajchel kom fra Polen til Bergen som niåring, og har med årene endt opp som stipendiat i eksperimentell partikkelfysikk ved Universitetet i Oslo.

Etter at arbeidsdagen er over, forsvinner de fleste likheter mellom Pajchel og andre forskere. For da reiser Pajchel hjem til Katarinahjemmet, et kloster på Majorstua i Oslo. Pajchel har nemlig avlagt “de evige løfter” i Dominikanerordenen. I klartekst: Katarina Pajchel er nonne.

Ingen selvmotsigelse

Til daglig arbeider Pajchel, sammen med et tusentall forskere i 27 land, med et prosjekt som skal gjenskape Big Bang, Det store smellet - eller i hvert fall et veldig lite smell.

Det kan virke som en selvmotsigelse å ville gjenskape Big Bang (som av mange oppfattes som vitenskapens svar på Skapelsesberetningen) og samtidig be til Gud, men for Pajchel har de to veiene vært parallelle.

- Interessen for realfag kom først, men tanken om ordenslivet kom samtidig med valg av studier. Jeg spurte meg selv om ikke fysikkfaget kunne brukes i menneskers og i kirkens tjeneste.

- Valget av klosterliv hviler derimot til syvende og sist på lengselen etter Gud. Det kunne kanskje vært like nærliggende å gå i retning av teologi, humanitært arbeid eller humanistiske fag. Men jeg valgte å bli stående i en naturvitenskapelig sammenheng fordi jeg mener den også har relevans for kirken og for vår kultur, forteller Pajchel.

Troende fysikere

Det er ikke så rart at det finnes mange vitenskapsfolk som også er religiøse. Men noe som kan virke litt merkelig, er at de religiøse synes å være sterkt overrepresentert innen fysikkfeltet. Er det slik at religiøst anlagte mennesker tiltrekkes av fysikken, eller er det noe ved fysikken som henter frem det religiøse i oss?

Pajchel, som selvsagt ikke noen typisk fysiker, ser likheter mellom troens og fysikkens søken etter fundamentale sammenhenger. Hun mener det kunne vært langt vanskeligere for en katolikk å arbeide innen felter som bioteknologi.

Hun mener også at hennes vitenskapelige arbeid har styrket hennes tro.

- Ikke slik å forstå at jeg har funnet noen bevis for Guds eksistens i fysikken. Men naturens orden og skjønnhet støtter mitt gudsbilde og gudsforhold, som jo nettopp er en relasjon mellom Skaperen og dens skapning. For mystikeren Katarina av Siena var dette forholdet helt grunnleggende. Naturen er fascinerende og som troende lar jeg den tale til meg om skaperen, og berike min bekjennelse og bønn, sier Pajchel.

Guddommelig Gud, verdslig verden

- Det er fort gjort å forestille seg tro og vitenskap som motsatte størrelser. Men er det noen sider ved den kristne tro som du oppfatter som særlig passende i forhold til en vitenskapelig tilnærming til verden?

- Ja, kristendommen arver et sekulært syn på verden fra jødedommen. Naturen er ikke guddommelig, men Guds skaperverk. Gud er transcendent og står bak skaperverket, men skaperverket gjenspeiler noe av hans vesen, nemlig fornuft og orden. Denne troen på en rasjonell orden, var en viktig motivasjon for å i det hele tatt drive undersøkelser av naturen.

Motbevise Gud?

- Selv er jeg ateist, men har ofte spurt meg selv om hva som skulle til for at jeg skulle bli religiøs. Kan du forestille deg et vitenskapelig gjennombrudd som ville vært et slags omvendt gudsbevis, og få deg til å miste troen?

- Nei, jeg tror min første reaksjon ville være å se nærmere på grunnlaget for min tro. Det er en god vekselvirkning når vitenskapen hjelper med å fjerne det som er blitt kalt “hullenes Gud”, det vil si forsøk på å bruke Gud som forklaring på uløste vitenskapelige spørsmål.

Pajchel mener det viktige fra et trosperspektiv ikke er de vitenskapelige dataene, men hvilke konklusjoner som trekkes på grunnlag av disse dataene.

- For eksempel kan reduksjonistisk analyse av biologiske data føre til et skummelt menneskesyn, minner hun om.

Bibelen ingen naturfagsbok

Holdningen om at verden er verdslig gjør Pajchel skeptisk til fenomener som kreasjonisme og Intelligent Design.

- Jeg er mot å knytte for sterke avhengighetsbånd mellom tro, teologi og konkrete vitenskapelige teorier. Å lese Bibelen som en naturfagsbok kan jeg ikke være med på. Selv om man anerkjenner åpenbaringens autoritet, må man ikke glemme dens begrensning, understreker Pajchel.

Hun siterer kirkefaderen Augustin, som fastholdt at “ting som er naturlig fattbare må ikke tros, men forstås”. Pajchel henviser også til en artikkel skrevet av en medkatolikk.
Tro og vitenskap

Vendinger som “åpenbaringens autoritet” er uvante fra en vitenskapskvinne. Men noe av det interessante med Pajchels holdninger er at de er ypperlige illustrasjoner på forskjellen mellom tro og vitenskap. For mens Pajchels vitenskapelige virke er basert på normale forskningsprinsipper om stadig søken etter nye fakta som forkaster etablerte standpunkter, har hun liten sans for de som vil bruke en slik tilnærming på troens område.

- I dag er det en veldig interesse for religion og en åndelig lengsel, men dette kan ofte virke famlende og ukritisk. Mange ønsker så å si sette sammen sin religion uten å forholde seg til noen autoritet, fordi de ikke vil miste muligheten til å velge helt fritt. Det kan være vanskelig å svelge at noen velger et etablert kirkesamfunn, anerkjenner et læreembete og en felles bekjennelse. For ikke å snakke om at jeg som troende våger å snakke om sannhet med stor S, avslutter hun.