Trine Eikrem, Jan Frode Snellingen og Pål Erik Carling er en del av et team som skal lære opp familieterapeuter hvordan de skal snakke med familier om vold. Deres måte å jobbe på er utradisjonell og kontroversiell.
Trine Eikrem, Jan Frode Snellingen og Pål Erik Carling er en del av et team som skal lære opp familieterapeuter hvordan de skal snakke med familier om vold. Deres måte å jobbe på er utradisjonell og kontroversiell.

Hva skjedde da familievern­kontoret skulle snakke om vold?

Mange har en forestilling om at vold bare skjer i visse familier. – Det skjer oftere enn vi liker å tro, mener psykolog Trine Eikrem. Men hva skjer når hjelperne går fra å snakke om familiekonflikter til å kalle det vold?

Publisert

Trine Eikrem, Pål Erik Carlin og Jan Frode Snellingen har alle lang erfaring med å jobbe som terapeuter på familievernkontor.

Nå jobber de også i Familievernets spisskompetansemiljø for vold og høykonflikt, som har kontor på Enerhaugen i Oslo.

Her tar de imot mennesker som ofte strever med å være par eller familier.

Flere trenger hjelp

Det har blitt flere og flere saker å ta seg av for terapeutene i familievernet de siste årene.

Dit kommer par, familier og foreldre frivillig for å få mekling eller hjelp med krangling eller problemer med å kommunisere.

Et tjeneste med lang historie

Familievernet har en lang historie her i Norge. Det første familievernkontoret ble opprettet i 1958. Da var målsettingen å «gi kristen veiledning i spørsmål som angår familielivet, særlig i ektefellers samlivsproblemer».

I dag er det familievernkontor spredt over hele landet, og staten har forvaltningsansvaret for dem. I 2019 var familievernet i kontakt med rundt 54 000 familier.

Målet for familievernet i dag er å forebygge og hjelpe familiene med ulike utfordringer og bedre barns oppvekstvilkår.

Forskning viser med all tydelighet at forholdene i den familien vi vokser opp i og lever i har stor betydning for oss.

Vold er sjelden en del av bestillingen deres. Men i mange saker viser det seg at er det er et av problemene.

Skille krangling fra slag og spark

Familievold har vært et tema for familievernkontorene helt de startet opp i 1958.

Men det er nytt å snakke om det som vold. Og det er nytt å jobbe systematisk med vold.

I 2015 opprettet myndighetene et spisskompetansemiljø på vold som skal hjelpe kontorene med å jobbe med problematikken.

Monika Grønli Rosten, forsker ved Veldferdsinsituttet NOVA har i dag levert en rapport hun har skrevet sammen med kollegaene Ingvild Thallaug Øverlig og Tonje Gundersen. Der tar de for seg denne endringen i familievernet.

Hva har det gjort med tjenesten at de har begynt å skille krangling fra slag og spark? Dette er et av spørsmålene rapporten tar opp.

Hva skjedde under krangelen?

Det skjedde en bevisstgjøringsprosess i familievernet på 2000-tallet, forteller Rosten.

– Da begynte mange terapeuter å spørre på en annen måte. De ble mer bevisste på sitt ansvar for å avdekke vold. Nå har det blitt retningslinjer for at de skal avdekke og telle saker hvor det er voldsproblematikk. Vi var interesserte i å se hva det har resultert i, sier Rosten.

Tidligere var det sånn at når folk sa at de kranglet, så ble det stort sett med det. Nå stopper vi opp og spør dem om de kan fortelle mer om hva som skjedde under krangelen. Det gjør at vi avdekker mer vold, forteller Trine Eikrem. Hun er psykolog og leder for spisskompetansemiljøet.

Monika Grønli Rosten mener at familievernet står ved et veiskille i Norge.
Monika Grønli Rosten mener at familievernet står ved et veiskille i Norge.

I dag tenker hun med gru på en del av disse sakene fra tidligere, der det kan ha vært vold og brukerne ikke fikk den hjelpen de kunne hatt behov for. Hun mener de nå tilbyr en tryggere tjeneste.

I dag er det viktig at alle som jobber i familievernet har kompetanse til å spørre om vold, mener de tre familieterapeutene.

Volden kommer ofte opp under samtalen

For et par år gjorde de en kartleggingsundersøkelse om vold med alle terapeutene i familievernet. Av de rundt 15 000 aktive sakene var vold ett av hovedtemaene i nesten 25 prosent av sakene. I 60 prosent av disse sakene viste seg at vold som tema ikke var en del av bestillingen til de som tok kontakt. Volden ble et tema underveis i samtalene.

Undersøkelsen viste også at nesten alle terapeutene hadde saker med vold som ett av hovedtemaene.

– Dette betyr at vi må ha kunnskap om vold, konkludere Snellingen.

Ikke bare slag og spark

Det har skjedd en tydelig endring i forståelsen og definisjonen på vold de siste tiårene. Mens vi tidligere tenkte på vold som beinbrudd, blåmerker og åpne sår, er definisjonen i dag mye mer utvidet. I dag snakker vi også om psykisk eller materiell vold, for eksempel.

Ofte er ikke de som kommer inn til terapi bevisst på at det de selv utsetter familien for er vold. Det er en viktig årsak til at dette ikke tas opp som et tema i utgangspunktet, mener Eikrem.

Men det er også mye skam forbundet med å bli utsatt eller utsette andre for vold. For eksempel for en mor som selv har blitt utsatt for vold strever og nå strever med at hun blir mye sint på barna.

– Den kanskje største utfordringen med å snakke om vold er at både brukerne og terapeutene får høye skuldre når dette blir tema, mener Snellingen.

Tenker ikke svart-hvitt

Monika Grønli Rosten har besøkt kontorledere, terapeuter og andre nøkkelspersoner i familieverntjenesten i ulike deler av landet.

Hun mener at måten tjenesten jobber med vold på er helt unik. Og også kontroversiell.

Både i voldsforskningen og i samfunnsdebatten skilles det konsekvent mellom den som utøver volden og den som er utsatt for vold. I velferdsapparatet får du hjelp som enten det ene eller det andre.

Men i familieverntjenesten tenker de annerledes og mindre svart-hvitt, sier hun.

– Det sitter dypt i familieterapiens fagtradisjon at vold er et fenomen som oppstår i en relasjon til andre. Det handler ikke bare om familien, men hele samfunnet du lever i. Når terapeutene får folk inn på kontoret sitt er de derfor veldig opptatt av å kartlegge bredt: Hvem er du? Og de vil forstå volden ut fra hvem du er i relasjon til andre.

Det er også et sterkt ideal for dem at de skal samle partene i et rom og lytte til hva de sier, uten nødvendigvis å ta stilling til om de har rett eller feil, forteller hun.

Sensitive på den lokale kulturen

Rosten har vært på besøk hos mange familievernkontor og ble slått av hvor sensitive terapeutene var for kulturene i de ulike lokalsamfunnene de jobbet i.

– I innlandskommunen snakket de om vold som handler om odelsrett på gårdene. I pendlerkommuner snakket de om vold som utspiller seg når en i familien er borte mye av tiden og kommer tilbake igjen. I kystsamfunn snakket de om tradisjonelle kjønnsrollemønstre i små fiskevær.

De tok inn de lokale kulturene for å forstå hvorfor volden skjer i familien, mener hun.

Hva med nulltoleransen?

Denne måten å jobbe på blir veldig utfordrende når det kommer til vold, mener hun.

– Det kolliderer med den nulltoleranselinja som hele det norske velferdsapparatet har når det gjelder vold i nære relasjoner. Derfor blir det en vanvittig spenning her.

Men også disse familieterapeutene er veldig tydelige på at vold ikke er greit, sier Rosten.

– Men for å forstå hvordan vold virker i en familie må du legge fra deg «dommen». Du hjelper partene med å se hva de står i. Og så spør du dem om de synes det er greit at de har det sånn.

Dette kan blir et problem når terapeutene kommer til grove voldssaker der de møter personer som ikke er interessert i å ta inn andres perspektiv. Da opplever de av og til at de kommer til kort.

– Men det skal veldig mye til for at de gir opp, mener Rosten.

Store diskusjoner i fagfeltet

Pål Erik Carlin bekrefter at det er stor diskusjon i fagfeltet, særlig internasjonalt, om det er mulig og etisk forsvarlig å jobbe med vold som tema i par- og familiesamtaler – og i det hele tatt om det er mulig å jobbe med vold i terapi.

– Vi tenker at en voldssak er like forskjellig som andre type saker. Vi må derfor først skaffe nok informasjon til å differensiere ut fra alvorlighet, hjelpebehov og mulige tiltak i eller utenfor familievernet.

Noen ganger kan det være ganske lite som skal til, mener han. Da har alle i familien har et ganske lik beskrivelse av hva som skjer mellom dem.

– Men for andre, de som ikke er enige om hva som foregår, så kan dette med å få til endring være veldig vanskelig.

– Det er ekstra viktig å være oppmerksom på makt hvis vi skal ha flere inn i et rom for å snakke om vold. Der kan vi gjøre grove feil og utsette folk for stress og fare hvis vi ikke er ryddige, mener Eikrem.

Familievernet ved et veiskille

Monika Rosten tror at familievernkontorenes unike måte å jobbe på vil endre seg mye på sikt.

Det er bra at det skjer en standardisering og at alle må spørre om vold, men det kan også gå for langt, mener hun.

– Jeg tror at det på sikt vil komme til å påvirke hvor mye de kommer til å jobbe med vold slik de i dag gjør. Deres relasjonelle og kontekstuelle perspektiv på vold er under veldig sterkt press i samfunnet generelt, på grunn av at det innføres mer rutiner og systemer. I familievernet handler det mye om tidspress, men også om den standardiseringen som skjer når problemene skal løses etter en bestemt mal.

Flere er opptatt av forholdene sine

Familievernet har de siste årene opplevd økt pågang av henvendelser generelt.

– Det sier det seg selv at handlingsrommet i å ta imot og følge opp saker på den måten terapeutene helst ønsker å jobbe på settes under press, sier Snellingen.

Den økte pågangen handler nok mye om at familievernet er et lavterskeltilbud og har blitt bedre kjent, tror de. Men det handler også om et generelt terapeutisk fokus i samfunnet.

– De siste ti årene har et vært et økende fokus på å styrke og jobbe med parforholdet, foreldreskapet og familien i alt fra dagspresse, podcaster, ukeblader og bøker, sier Carlin.

Kilde:

Rosten, Monika Grønli Øverli, Ingvil Thallaug Gundersen, Tonje: Truffet av volden, Familievernets arbeid med vold i nære relasjoner, NOVA-rapport 2020.