Politikerne føler seg fram til tiltak mot kjønnslemlestelse

Tiltak mot tvangsekteskap bygger på kunnskap og forskerråd. Men når det gjelder kjønnslemlestelse er politikerne styrt av følelser mer enn fakta.

Publisert
 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

I 2007 sendte NRK en dokumentar om kjønnslemlestelse av norsk-somaliske jenter. Dokumentaren har preget den norsk politikk mer enn forskningen på feltet.

Mange husker nok fortsatt skrikene til den åtte år gamle Anisa fra Somalia. Reporteren sto utenfor på gangen med kamera og mikrofon mens jenta ble kjønnslemlestet, sendte det sjokkbølger inn i stua til folk.

Kravet om å gjøre noe med denne tradisjonen som ødelegger så mange jenters liv, ble kastet på politikerne.

Poltikken er bare delvis kunnskapsbasert

Forskere ved Fafo har nå oppsummert forskningen som er gjort på kjønnslemlestelse og tvangsekteskap i Norge.

De har sett på politikken som har vært ført, og reiser spørsmålet: Har denne poltikken forholdt seg til forskningen på feltet?

I tillegg har de analysert den offentlige debatten rundt disse temaene.

Når det gjelder tvangsekteskap er svaret er ja, politikken har i hovedsak basert seg på forskning. 

Når det gjelder kjønnslemlestelse er forskerne mer usikre. Fafo-forsker Beret Bråten. heller selv mer mot et nei. 

De vanskelige følelsene

Både tvangsekteskap og kjønnslemleste hander om følelser. 

–  Forskningen på tvangsekteskap har gitt mer enn overskrifter. Forskningen har fått fram kunnskap om hvordan dette kan håndteres, for eksempel ved å bygge opp et apparat med minoritetsrådgivere i skolen, sier Bråten til forskning.no.

Det har også vært forskning på kjønnslemlestelse, men her har følelsene dominert mest. Bråten mener at politikerne fortsatt sliter med å få grep på dette feltet. 

Politikerne måtte vise handling

Bråten mener at debatten som fulgte NRK-dokumentaren om kjønnslemlestelse førte til at det ble tatt politiske initiativer som ikke var forskningsbaserte.

– Debatten ble så opphetet at det ble viktig for politikerne å demonstrere at dette var uakseptabelt. De foreslo derfor flere omfattende strakstiltak, bare en uke etter at innslaget ble sendt, og diskuterte innføring av tvungen underlivssjekk, sier Bråten.

Andre tiltak som ble satt i gang var å ta fra folk passet om de var på vei til land der det var mistanke om kjønnslemlestelse.

Noen måneder senere la Institutt for samfunnsforskning (ISF)  frem en rapport hvor de slo fast at omfanget av kjønnslemlestelse i Norge antagelig ikke er stort. 

Forskerne var skeptiske til obligatoriske underlivsundersøkelser. De anbefalte å utvikle rutiner og tilbud om helsehjelp til kvinner som er kjønnslemlestet, og innføre forebyggende samtaler i skolehelsetjenesten.

De viste også til et dialogprosjekt kalt OK-prosjektet, som skulle overbevise kvinner om å slutte med omskjæring. Prosjektet hadde hatt god effekt ifølge en evaluering, men var allerede avsluttet. 

Flere studier av somaliere i både Norge og Sverige viste at det har skjedd en holdningsendring til omskjæring.

Allikevel valgte politikerne å sette i gang tiltak som ikke var forankret i den forskningsbaserte kunnskapen på feltet.

Forskere som ble lyttet til

Når det gjelder forskningen på tvangsekteskap er situasjonene en annen, forteller Bråten.

– En forsker ved ISF, Anja Bredal, begynte å forske på arrangerte ekteskap og ekteskapspraksiser blant ungdom i Norge midt på 1990-tallet. Hun kommer også med anbefalinger, som langt på vei ble fulgt opp etterhvert. For eksempel å tilby et botilbud til de som bryter med familien sin. 

– Bredal og Unni Wikan ble to dominerende forskestemmer på dette feltet. Stemmer som politikerne lytter til, sir Bråten.

Råd for skrivebordsskuffen

Forskning på kjønnslemlestelse fikk en annen start enn forskningen på tvangsekteskap.

Men også når det gjelder tvangsekteskap har forskerne kommet med råd til skrivebordsskuffen.

Alle evalueringer av tiltak og planer har anbefalt at arbeidet med tvangsekteskap bør samordnes med den øvrige innsatsen mot vold i nære relasjoner.

- I dag har vi to handlingsplaner på de forskjellige områdene, som ligger under to ulike departementer. Til tross for at forskerne mener at de to tiltakene kunne ha godt av å speile seg i hverandre, sier Fafo-forsker Bråten.