SARS, ebola og fugleinfluensa. Mange av virusene vi blir rammet av, stammer opprinnelig fra dyr. Antallet utbrudd har eksplodert de siste tiårene.

I et forsøk på å begrense problemet har den amerikanske organisasjonen EcoHealth Alliance satt i gang en rekke forskningsprosjekter som skal kartlegge hvilke dyr virus kommer fra og hva man kan gjøre for å forhindre at folk blir smittet.

Et av de største forskningsprosjektene i verden heter PREDICT og flere av verdens fremste forskningsinstitusjoner innenfor virologi er med. En av de mange samarbeidspartnerne er Center for Infection and Immunity (CII) ved Columbia University i New York.

– Gjennom slike prosjekter kan man oppnå en bedre forståelse av dynamikken mellom virus og sykdommer og dermed kunne forhindre nye utbrudd, epidemier og pandemier, sier Sandra Abel Nielsen, som er doktorgradsstudent ved Center for GeoGenetik på Københavns Universitet. Hun har vært på forskningsopphold ved CII og bidratt til PREDICT.

Jakter på den viktigste smittekilden

Et av de store spørsmålene forskningsprosjektet skal finne svar på, er når dyrevirus kan hoppe over i mennesker. Man kunne tenke seg at slike virus oftest stammer fra dyr som aper som ligner på oss.

Men trolig blir vi først og fremst blir rammet av sykdommer fra dyr vi er i nærkontakt med, uavhengig om de ligner oss.

Talsmennene for likhetsteorien mener blant annet på at mennesket ble smittet av HIV fra sjimpanser, som er menneskets nærmeste slektning. Viruset rammet jegere som skjøt aper i bushen. Mange jegere har antagelig fått infisert blod på seg gjentatte ganger. Eventuelle kutt på hender og bein kan ha ført til smitte. Dermed har viruset kunnet infisere jegeren, deretter landsbyen og til slutt verdenssamfunnet.

Tilhengerne av kontaktteorien peker derimot på at mennesker ofte blir syke hvis de deler hus med for eksempel rotter og mus. Rottene piler mellom beina på beboerne, spiser maten deres og sprer ekskrementer på møbler og mat. Virus fra de små kroppene vil med tiden smitte beboerne via luft, støv og avføring.

Peiler inn seg på hotspots

Forskerne vet fortsatt ikke om det er likhet eller nærkontakt som er viktigst. Men det vil de finne ut ved å holde øye med sykdomsutbrudd rundt om i verden.

For å sikre seg at forskerne får de nødvendige dataene, har Verdens helseorganisasjon (WHO) forpliktet leger til å gi beskjed hvis de opplever usedvanlige sykdomsutbrudd i lokalområdet. WHO sørger for at dataene blir systematisert og sendt ut til forskere og myndigheter. Dermed kan forskerne peile inn seg på hvor i verden det er «hotspots» med mange sykdomsutbrudd og nye virus.

– Slike områder blir grundig utredet for å finne ut hvilke virus de lokale dyrene er verter for, og hvordan dyrene møter innbyggerne, sier Sandra Abel Nielsen.

Forebyggelse er bedre enn behandling

Det arbeidet foregår ikke bare ved et skrivebord. Det foregår der dyrene lever. Biologer blir sendt ut lokalområdene, hvor de tar prøver fra alskens dyr. Arvematerialet i prøvene – av spytt, urin og avføring – som viser seg å være infisert med virus, blir kartlagt.

Forskerne sammenligner gensekvensene med alle publiserte sekvenser i databasen GenBank. Ligner virussekvensene noe man kjenner, kan man ofte danne seg et inntrykk av hvor farlig det nye viruset er.

Sekvensene er lagret i en enorm database som hele tiden tråles av avanserte dataprogrammer. Ved å sammenligne data fra forskjellige områder av verden vil programmene kunne se om et virus rører på seg forskjellige steder samtidig. I så fall blir det straks slått alarm.

Fugleskitt i grisemager

I Kina har en kilde til smitte vist seg å være de store markedene, der for eksempel slanger, fugler og aper står stablet i små bur. Det gir virus optimale betingelser for å mutere.

I Malaysia har innbyggerne felt store skogområder for å kunne dyrke nok jord. Det har gjort at man har fått større kontakt med flaggermus, som bærer mange virus.

I vestlige land er det store gårdsanlegg med tusenvis av griser eller kyllinger, der trekkfugler jevnlig flyr over. Det hender at disse fuglene er infisert med fugleinfluensavirus, som blant annet havner i avføringene. Denne kan lande i den jorden der grisene roter rundt med snutene sine i. Da skal det ikke så mye til før grisene blir infisert.

Ett skritt foran

– Man vet ikke hvor eller når den neste pandemien kommer. Men den intense overvåkingen gjennom forskningsprosjekter som PREDICT skal holde oss ett skritt foran virusene, poengterer Sandra Abel Nielsen.

Forskerne kan si noe om hvor det neste dødbringende viruset vil oppstå. Man finner ut hva folk kan gjøre for å unngå å bli smittet. Og man har en idé om hvordan viruset vil se ut, slik at man raskt kan utvikle tester for den. Slike tester gjør at myndighetene kan lokalisere viruset og stoppe spredningen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.