Annonse
Statsministrene Mette Fredriksen i Danmark, Erna Solberg i Norge og Sanna Marin i Finland.

Dør færre av korona­viruset om stats­ministeren er en kvinne?

Forskere har sett nærmere på noe som er blitt en utbredt oppfatning.

Publisert

Land styrt av kvinner har tilsynelatende klart seg bedre enn andre land gjennom koronakrisen.

Er forklaringen statsministerens kjønn?

Både Nettavisen, Dagens Næringsliv, Finansavisen, NRK og sikkert flere andre norske medier har alle brakt artikler som enten antyder eller slår fast at det er en slik sammenheng. Disse norske mediene baserer seg ofte på saker som har stått i amerikanske medier som Financial Times og New York Times.

New Zealand og Norge

New Zealand, Norge, Finland, Sveits, Taiwan og Danmark blir trukket fram som land som ledes av kvinner – og som har utmerket seg i håndteringen av koronakrisen.

Storbritannia, Spania, Italia og Sverige trekkes fram som eksempler på land som har mannlige statsministre og mange koronadøde.

Nå har en forskergruppe fra USA og Storbritannia sett nærmere på om det er riktig at land som ledes av kvinner har taklet koronaviruset og sykdommen covid-19 bedre enn land med mannlige statsledere.

Bakenforliggende forklaring

Kort oppsummert finner forskeren Leah Windsor ved Universitetet i Memphis (USA) og kollegene hennes som er statsvitere, kjønnsforskere og statistikere, at det ikke er noen statistisk signifikant sammenheng mellom statsministerens kjønn og koronahåndteringen i landet de leder.

Forskerne finner i stedet det samfunnsforskere kaller en spuriøs sammenheng. Det vil si at det finnes en felles bakenforliggende forklaring:

Visse land i verden har lettere for å peke ut en kvinnelig statsminister – og de samme landene har stort sett vist seg bedre i stand til å takle en krise som koronaviruset.

Bak begge deler ligger det store forskjeller i kultur, påpeker forskerne.

Det handler altså ikke om kjønn. Det handler om at landene som velger seg en kvinnelig leder, har kulturelle verdier som skiller seg fra kulturen i mange andre land.

Innbyggere med tillit til hverandre

Land med kvinnelige ledere og få koronadøde, har gjennomgående et høyt nivå av tillit mellom innbyggerne. De samme landene har stort sett lite korrupsjon.

Folk her har i tillegg oftere god økonomi, og pengene er ofte nokså jevnt fordelt i befolkningen. Mennesker i disse landene behøver i mindre grad enn mennesker i fattigere land å være opptatt av å berge seg selv og sine nærmeste.

Det kan igjen bidra til at innbyggerne i disse landene har en innstilling som gjør at de er mer opptatt av å ta vare på flere enn sine nærmeste.

Slik blir innbyggerne i noen land – som New Zealand og Norge – også bedre i stand til å håndtere koronaviruset. En stor andel av innbyggerne i de samme landene har forstått at også kvinner kan være utmerkede ledere.

USAs president Donald Trump og Brasils president Jair Bolsonaro er blitt trukket fram som eksempler på mannlige statsledere som ikke har taklet pandemien godt. Begge er selv blitt smittet av viruset.

Er kvinner mer empatiske og demokratiske?

Når medier både i Norge og andre land antyder eller slår fast at land med kvinnelige ledere har klart seg bedre gjennom koronapandemien, er det selvfølgelig ikke tatt helt ut av løse lufta.

For eksempel viser Finansavisen, med den amerikanske nettavisen Bloomberg som kilde, til en studie ledet av økonomiprofessor Sypriya Garikipati ved Universitetet i Liverpool, Storbritannia. Den konkluderer med at landene som var styrt av kvinner under første runde av pandemien, bare hadde halvparten så mange dødsfall som sammenlignbare land som var ledet av menn.

Forskerne mener forklaringen kan være at de kvinnelige statslederne viste seg mer proaktive og systematisk handlekraftige enn tilsvarende mannlige ledere.

– Kvinnelige ledere er mye mer empatiske, de har en mer demokratisk lederstil og er mye mer kommunikative enn menn, sier Sypriya Garikipati i et videointervju med Bloomberg. Hun legger til at forskerne nå endelig har lyktes med å finne bevis for slike kjønnsforskjeller.

Professoren ved Universitetet i Liverpool trekker frem Erna Solberg (Norge) og Jacinda Ardern (New Zealand) som to gode eksempler på slike ledere.

Myke og feminine verdier

Forskerne bak den nye amerikansk-britiske studien kritiserer altså denne forskningen.

De mener at forskere som Garikipati har et for kjønnet («gendered») perspektiv på det de studerer. Dermed ser de ikke at det gjerne er en spesiell type land – med en spesiell type kultur – som velger seg kvinnelige statsledere.

Erna Solberg (H) hadde nytt munnbind på seg før fremleggelsen av statsbudsjett for 2021. I et intervju med NTB 16. april i fjor sa Solberg at hun ikke er sikker på at det nødvendigvis er noen sammenheng mellom statslederes kjønn og måten landet har taklet koronakrisen på.

Land som New Zealand og Norge klarer seg ikke bedre gjennom pandemien fordi statsministrene er kvinner, men fordi New Zealand og Norge er kulturelt forskjellige fra mange andre land på en rekke områder som er viktige under en pandemi.

Disse forskerne mener det kan være mange av de samme kulturelle verdiene – noen av dem «feminine» og «myke» – som gjør at land viser seg i stand til å velge kvinnelige ledere og i stand til å klare seg bra under en pandemi.

Bare 16 land i verden hadde en kvinne som reell leder da denne undersøkelsen ble utført i 2020. Noen land som Nepal og Etiopia hadde kvinner som formelt statsoverhode, men uten at hun var den virkelige lederen. Små utvalg gjør det vanskeligere å si noe sikkert i en studie, understreker forskerne.

Kulturelle forskjeller avgjør

Den amerikansk-britiske forskergruppen kritiserer altså forskerne som tidligere har kommet til motsatt konklusjon av dem. De mener at kjønnsperspektivet de andre forskerne har brukt i forskningen sin, bringer dem galt av sted.

Leah Windsor og kollegene minner om at det typisk er rike vestlige land som Norge, Danmark, Finland og Island som har kvinnelige statsledere.

De minner også om at det finnes flere fattige land med mannlige og ofte autoritære ledere, som har klart seg bra eller svært bra gjennom koronakrisen. Vietnam er et godt eksempel.

Narrativet («fortellingen») om kvinnelige statsledere som typisk mer feminine, lyttende, omsorgsfulle og tillitsfulle har antakelig stor appell til vestlige medier, mener forskerne.

Men det kan altså være innbyggerne i landet og kulturen de bærer med seg – ikke statsministrene – som selv skaper forskjellen under en pandemi.

Den nederlandske forskeren Geert Hofstede er kjent for å ha utviklet teorier om hvordan ulike kulturer påvirker land. Han samlet også store mengder data. Her har Leah Windsor og kollegene hennes brukt data fra Hofstede til å sammenligne 175 land langs 6 kulturelle dimensjoner. Slik finner de at de 16 landene i verden som i fjor ble styrt av kvinner (til høyre i figuren), skiller seg klart fra gjennomsnittet av andre land (til venstre i figuren). I land som har valgt kvinner til å styre seg, så er innbyggerne langt mer opptatt av personlig frihet (indulgence) og de er klart mindre redd for en usikker framtid. Samtidig er land styrt av kvinner preget av langt mindre avstand mellom folket og de styrende. Viktigst er det kanskje at land som har valgt seg kvinnelige ledere legger klart mer vekt på feminine verdier, framfor maskuline verdier. Et land som Norge skårer svært lavt på maskuline verdier og spesielt høyt på feminine verdier, ifølge Hofstedes forskning på kulturverdier.

Referanser:

Leah C. Windsor m.fl: «Gender in the time of COVID-19: Evaluating national leadership and COVID-19 fatalities», PlosOne, 31. desember 2020. Artikkelen.

Supriya Garikipati og Uma Kambhampati: «Leading the Fight Against the Pandemic: Does Gender ‘Really’ Matter?», SSRN, juni 2020. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS