I mikrobenes tjeneste

Virus, bakterier og parasitter får oss til å nyse, bæsje og klø oss i rumpa. Kan de også stå bak noen av de store kulturforskjellene i verden?

Publisert
 (Foto: James Gathany/Wikimedia Commons)
(Foto: James Gathany/Wikimedia Commons)

Ingen av oss er noensinne alene.

Over halvparten av klodens arter lever i eller på andre organismer. Myriader av bakterier henger med inne i kroppene våre, til tider i selskap med virus, sopper, marker eller andre små vesener.

Mange av disse blindpassasjerene er nyttige eller livsnødvendige for de som bærer på dem. Andre lever sine stille liv uten å gjøre store forskjellen. Noen er derimot plagsomme og enkelte kan komme til å myrde sine verter på grusomste vis.

Slike sykdomsfremkallende mikrober blir ofte utsatt for heftige motangrep fra vertens side. Dermed står de overfor en formidabel utfordring: Hvordan spre seg til nye verter før den gamle vinner eller dør?

Forståelig nok har evolusjonen drevet storstilt eksperimentering for å utvikle smarte knep. Og av og til har den lykkes.

En ikke ubetydelig andel av triksene involverer imidlertid at vi – vertene – hjelper til.

Hark, surkle, atsjo!

Noen av de vanlige eksemplene kjenner du godt. Du tror vel ikke det er tilfeldig at virusene og bakteriene som gir forkjølelse slår seg til nettopp i slimhinnene?

Irritasjonen setter snørrkrana i sving. Det kiler og klør, og vi hoster og nyser ut formidable regnvær av mikroskopiske, infiserte dråper.

Eller hva med virusene som lager omgangssyke, og deres skumle sidestykker blant bakteriene; Vibrio cholerae - bedre kjent som kolerabakterien?

De forvandler en av våre normale kroppsfunksjoner til et slags ukontrollerbart sprinkelsystem for spredning av infisert avføring. Kolerabakteriene kan faktisk drepe et menneske i løpet av få timer på grunn av uttørking.

En litt mindre uhyggelig variant er barnemark (Enterobius vermicularis), en liten ufarlig mark som holder hus i tarmen til mennesket. Også den prøver å irritere oss til å gjøre som den vil, forteller Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum i Oslo.

- Den legger seg i endetarmsåpningen og virbrerer med bakenden. Det klør
 noe inni granskauen og dermed får du egg på fingerne og smitter fort deg
 selv og andre.

Egg av barnemark (Enterobius vermicularis) i mikroskopet. (Foto: CDC/Wikimedia Commons)
Egg av barnemark (Enterobius vermicularis) i mikroskopet. (Foto: CDC/Wikimedia Commons)

Felles interesse

Det finnes også forskning som antyder at malariaparasitten får kroppene våre til å bli mer attraktive for mygg. En undersøkelse fra 2005 viser for eksempel at barn som hadde parasitten tiltrakk seg flere mygg enn de som ikke hadde den.

Men hos oss mennesker er det likevel spesielt hosting, nysing og diaré som mange av de sykdomsfremkallende mikroorganismene benytter seg av, forteller Jørgen Lassen, tidligere overlege ved Folkehelseinstituttets laboratorium for enteropatogene mikrober.

Akkurat her har begge parter faktisk en slags felles interesse.

- Både hosting og diaré bidrar jo til at verten kvitter seg med de patogene mikroorganismene og fungerer dermed som viktige forsvarsmidler.

- På den annen side bidrar de samme symptomene til at mikroorganismene selv overlever, ved at de kan spres til nye verter – dersom det finnes noen i nærheten.

Og det gjør det jo som oftest.

Det enkleste er det beste

- Denne nærheten mellom mange mennesker, mange potensielle verter, er sivilisasjonens kulturgave til de patogene mikrobene, sier Lassen.

I en tett befolket verden er flittig bruk av host, nys og bæsj altså en oppskrift på suksess for dem.

- Det enkleste er helt klart det beste, også for mikrober. Det å sette seg på steder i kroppen hvor det ikke skjer utsondringer er ofte en evolusjonær blindvei.

- Historien er antageligvis strødd med mislykkede mikroorganismer som forsøkte seg – for eksempel i musklene eller hjernen – men som så fikk uoverkommelige problemer med å spre seg derfra og derfor døde ut.

Likevel har noen skapninger ikke bare overlevd andre steder, men også klart å utvikle utspekulerte strategier for å komme seg ut igjen. Et av disse eksemplene involverer direkte og skrekkelig manipulering av adferden vår.

Biter og sikler

- Rabies – hundegalskap – er det klassiske eksemplet på at mikrober kan manipulere adferd, sier Lassen.

Rabiesviruset infiserer nervesystemet og følger nervebanene inn i hjernen. Der inne gjør det et eller annet. Forskerne vet ikke helt hvordan, men rabiesviruset får bæreren – det være seg hunder eller mennesker – til å få utagerende anfall.

Denne hunden er i de siste stadiene av rabies. Bildet er tatt i 1963. (Foto: CDC/Barbara Andrews/Wikimedia Commons)
Denne hunden er i de siste stadiene av rabies. Bildet er tatt i 1963. (Foto: CDC/Barbara Andrews/Wikimedia Commons)

Smittede dyr og folk blir aggressive og uberegnelige og får en ubendig trang til å sette tenna i alt som rører seg. Samtidig starter en voldsom produksjon av infisert spytt.

- Spredning av viruset kan bare skje dersom det blir injisert direkte i blodet på neste offer, noe den aggressive bitingen og det infiserte spyttet sørger for. Den egentlig ganske uforståelige adferdsendringen hos verten er kort og godt en forutsetning for at viruset i det hele tatt selv skal kunne overleve, sier Lassen.

I et essay i Scientific American fra 2003 depper biologen Robert Sapolsky over at det bitte lille rabiesviruset antageligvis har mer peiling på de nevrologiske mekanismene bak aggresjon enn alle verdens nevrologer.

Det krever enorm presisjon å få til en slik påvirkning på en så komplisert ting som en pattedyrhjerne. Likevel vet vi om en annen mikroskopisk skapning som klarer et enda mer imponerende triks.

Elsker pus

Den encellede parasitten Toxoplasma gondii får rotter til å like katter.

Mikroorganismen kan bare formere seg seksuelt i magen på kattedyr, men kan infisere muskler og organer hos en hel rekke skapninger, som sau og mennesker. Det vanligste er kanskje likevel at smitten når rotter og andre gnagere som snuser rundt i nabolaget.

Dermed sitter parasitten med følgende utfordring: Hvordan komme seg inn i magen til katten igjen? Som vi alle vet går nok dette ganske ofte av seg selv. Katter spiser rotter.

Men T. gondii gidder ikke sitte stille og vente, og kanskje risikere å havne i feil munn. I stedet trenger den inn i gnagerens hjerne og begynner å gjøre endringer som kan øke oddsen.

Det har lenge vært kjent at rotter med toxoplasmose ser ut til å miste sin medfødte frykt for katter. Men en undersøkelse fra 2011 viser at sammenhengen er mer komplisert enn som så.

Noe av frykten kan fortsatt være der, men lukta av kattetiss får hannrottehjerner til reagere på samme måte som de gjør under påvirkning av duften av hunnrotte i brunst. Gnageren føler seg rett og slett tiltrukket av katta.

Gjør noe i mennesker også

Hva den samme parasitten driver med oppe i hjernen på de milliardene av mennesker som også er infisert, er langt fra klart. Men nyere forskning antyder at det antageligvis er noe.

Selv om mennesket er en blindvei for T. gondii – muligheten for å få oss til å havne i magen til pus er nærmest ikkeeksisterende – ser det likevel ut til at de kan endre adferden vår.

Kanskje kan ulike nivåer av den lille parasitten i forskjellige folkegrupper være en del av årsaken til noen av kulturforskjellene i verden, spekulerer økologen Kevin D. Lafferty fra US Geological Survey.

I 2006 publiserte han forskning som nettopp kan tyde på noe slikt.

Mer nevrotiske

En av de mest fremtredende effektene som er målt av T. gondii er at de infiserte har en tendens til å være litt mer nevrotiske, sier Lafferty i et intervju på programmet All in the mind på australske ABC Radio National.

Toxoplasmaceller med datterceller på innsida. (Foto: Ke Hu og John Murray)
Toxoplasmaceller med datterceller på innsida. (Foto: Ke Hu og John Murray)

Nevrotiske mennesker er gjerne mer reaktive og dogmatiske, og er kanskje mer tilbøyelige til å oppleve skyldfølelse.

- Det faktum at toxoplasmose er et helseanliggende for gravide kvinner betyr at vi har fantastiske data over forekomsten av denne parasitten fra 40 – 50 land, sier Lafferty.

- Vi har også data over både kulturelle dimensjoner og sammenhopninger av personligheter. Folk har gjort storstilte studier med mange, mange mennesker for å identifisere forskjeller i kultur og personlighet fra nasjon til nasjon.

Strenge kjønnsroller og aversjon mot usikkerhet

- Det er en svært sterk assosiasjon mellom utbredelsen av toxoplasmose og målene for nevrotisisme på nasjonsnivå, sier Lafferty.

Dette holdt også stikk når man sammenlignet vestlige land med ulik utbredelse av parasitten.

Ifølge psykologien har mer nevrotiske kulturer større tendens til rigid rollefordeling og aversjon mot usikkerhet, sier forskeren. De lager gjerne politiske strukturer som skal forhindre usikkerhet. I tillegg har slike samfunn ofte mye strengere kjønnsroller.

Lafferty understreker at parasitten så klart ikke forklarer all variasjonen mellom ulike kulturer. Det er også vanskelig å si noe sikkert om årsakssammenhengen uten å gjøre store, umulige eksperimenter.

Jørgen Lassen påpeker også at man må vurdere hva som er årsak og hva som er virkning. Kulturforskjeller kan også påvirke utbredelsen av parasitten. Toxoplasma er for eksempel mye mer utbredt i områder der det er vanlig å spise mer eller mindre rått kjøtt, enn i kulturer hvor maten serveres godt kokt eller stekt.

Det er likevel interessant at toxoplasma forklarer mer av variasjonen i nevrotisisme enn samfunnsvitenskapen har kunnet forklare med andre mål, mener Lafferty.

Dette betyr imidlertid ikke at en eventuell parasittpåvirkning nødvendigvis er negativ, sier forskeren ifølge USGS. 

- De bidrar tross alt til kulturell diversitet.
 

Referanser:

R. Lacroix, W. R. Mukabana, L. Clement Gouagna, J. C. Koella, Malaria Infection Increases Attractiveness of Humans to Mosquitoes, PLoS Biology, september 2005.

Robert Sapolsky, Bugs in the Brain, Scientific American, 10. februar 2003.

Patrick K. House, Ajai Vyas, Robert Sapolsky, Predator Cat Odors Activate Sexual Arousal Pathways in Brains of Toxoplasma gondii Infected Rats, PLoS ONE, 2011; 6 (8).

Kevin D Lafferty, Can the common brain parasite, Toxoplasma gondii, influence human culture? Proceedings of the Royal Society B, 7. november 2006, vol 273, nr 1602, s 2749-2755.