Beowulf-diktet inneholder både helter, monstre og drager som levde i Sør-Skandinavia for lenge siden.

Eposet inspirerte J.R.R. Tolkien til å skrive «Ringenes herre».

Men inspirerte det også til gravleggingen av store skip i Norge og England? Og til byggingen av verdens største skipshaug i Danmark?

Bak en ny Beowulf-teori står professor og skipsgrav-ekspert Jan Bill ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Diktet han finner forklaringen i er på over 3000 verselinjer. Det ble trolig første gang nedskrevet av en ukjent skald i England på 700-tallet.

Skipet og gullhjelmen

Netflix-filmen «The Dig» baserer seg på en roman med samme navn. Filmen har fått flere gode anmeldelser. «En nydelig hyllest til en svunnen tid,» skriver Aftenposten. «Et forfriskende riktig portrett av arkeologi,» skriver den britiske arkeologen Roberta Gilchrist hos The Conversation.

Både romanen av forfatteren John Preston og Netflix sin nye film ligger altså trolig tett opp til hva som virkelig hendte med personene som var med på den dramatiske utgravingen i Sutton Hoo, som foregikk nettopp da 2. verdenskrig startet. Dette kan du lese mer om her hos den britiske museumsorganisasjonen National Trust.

Mysteriet med haugene

Fram til 1939 hadde det i hundrevis av år vært et mysterium hva som lå under de gresskledde haugene i Sutton Hoo, like utenfor byen Ipswich ved Englands nordsjøkyst.

Mrs. Edith Pretty var landeier i Sutton Hoo og svært arkeologiinteressert.

Det var hun som ba den lokale «diggeren» Basil Brown om å se nærmere på den største av haugene. Etter hvert får Brown hjelp av gartneren og dyrepasseren på godset.

Inne i haugen gjør den dyktige amatørarkeologen og hjelperne hans det som antakelig er Storbritannias mest spektakulære arkeologiske funn noensinne.

I haugen lå det et 27 meter langt skip.

I midten av skipet var det et gravkammer fullt av skatter i sølv og gull – blant annet den kjente Sutton Hoo-hjelmen.

Hvorfor lagde noen disse skipsgravene?

– Sutton Hoo-skipsgraven er sannsynligvis fra rundt år 625, forteller professor Jan Bill ved Kulturhistorisk museum oss.

Dermed er den eldre enn både Oseberg-skipsgraven fra år 834 og de enda litt nyere Gokstadskipet og Tuneskipet. Det nyoppdagede Gjellestadskipet i Østfold kan være fra omkring år 800, mener Bill.

Sammen forteller disse skipene oss at det før vikingtiden fantes en spesiell skipsbygger-kultur som kan ha strekt seg fra De britiske øyer – over Norge og Danmark – til det østlige Sverige.

Men hvem bygde disse skipene? Hvem la dem i store gravhauger?

Og hvorfor?

Problemet vårt er at historikerne som kunne ha fortalt oss om denne tiden – med den islandske middelalder-forfatteren Snorre i spissen – visste lite om hva som hendte i Norge og Skandinavia før Harald Hårfagre sin tid (cirka 850-930).

Snorre måtte også basere seg på myter og fortellinger. Men han visste nok likevel mer enn oss.

Beowulf-diktet

Her er det at Englands nasjonalepos – Beowulf – kan hjelpe oss, mener professoren ved Kulturhistorisk museum.

Teorien hans bygger blant annet på et kapittel han har skrevet i den nye boka «Rulership in 1st to 14th century Scandinavia».

Helten Beowulf ble ifølge eposet født i Götaland i Sverige.

Som voksen nedkjemper han monsteret Grendel, som terroriserer danskekongen på Sjælland og hans menn.

Senere er det en drage helten må slåss mot. Han dreper dragen, men blir så såret at han dør.

Detaljer i diktet tyder på at det først ble komponert i Skandinavia, kanskje så tidlig som på 500-tallet. Men i dag kjenner vi det fra en angelsaksisk gjendiktning fra 700-tallet, som attpåtil bare er bevart i en kopi fra tidlig 1000-tall.

Forteller oss hvordan en kongeætt blir til

Det er i innledningen til Beowulf at professor Jan Bill finner det han synes er spesielt interessant for Osebergskipet, Gjellestadskipet, Sutton Hoo-skipet og de andre skipsgravene.

Her i innledningen blir vi nemlig fortalt hvordan en ny kongeætt blir til.

Vi får høre om en båt med et fremmed spedbarn og kostelige våpen som kommer drivende til danskekongens kyst.

Kongen adopterer det merkelige barnet. Som blir den neste kongen i riket og dermed stamfar til en helt ny kongeslekt.

Barnet er Odins sønn

Beowulf-diktet er taust om hvor båten med barnet kommer fra. Flere hundre år senere mener likevel historikeren Snorre å kunne gi oss beskjed:

Skjold, som barnet ble kalt, var sønn av Odin.

– Dermed er vi inne i en kongelig opphavsmyte, forklarer Jan Bill.

Som legger til at slike myter den gang var vanlige over store deler av Europa.

Opphavsmytene ble brukt til å legitimere kongemakten.

Det spennende ved Beowulf-diktets fortelling om opphavet til den berømte danske kongeætten skjoldungene, er historien om hvordan kong Skjold gir sine menn befaling om sin egen begravelse:

Som død skal han legges på et skip, sammen med praktfulle våpen og gaver.

Skipet skal skyves ut på havet.

Dette blir gjort, forteller Beowulf-diktet. Og fartøyet forsvinner med havstrømmene.

Jan Bill sin teori er altså at denne skipsbegravelse-historien i Beowolf-diktet kan være nøkkelen til både Sutton Hoo-skipet, Osebergskipet og andre nordiske og engelske skipsbegravelser.

Skipsbegravelsen var en bekreftelse på makt

Det handler om å vise at kongeætten nedstammer fra Odin.

Når slekten knyttes til monumental skipsgrav-symbolikk og dermed til gudene, så er det med på å legitimere at det er nettopp denne slekten som skal herske i riket.

Monumentale graver som bruker skipssymbolik kommer først i bruk i Sør-Skandinavia på 500-tallet. Deretter sprer de seg til England.

I Danmark og Sverige ble det bygd veldige skipsformede steinsettinger. Disse dannet ramme om store kremasjonsbål.

Ved Sutton Hoo og senere i Norge sparte man seg arbeidet med de gigantiske steinsettingene vi finner i Danmark, mener Bill. Til gjengjeld begravde man virkelige skip med de kongelige om bord, inne i store gravhauger.

Uansett hvordan man utformet skipsgraven, så ble store minnesmerker stående tilbake i landskapet.

Gjennom disse gravene knyttet man kongene og dronningene som ble begravd opp til Skjold-myten og Beowulf-diktets fortelling om kongeætten som begynte med Odin.

– Begravelsen ble altså en bekreftelse på at det var denne kongsætten som kvalifiserte til å styre, foreslår professoren ved Kulturhistorisk museum.

Hvorfor ble skipsgraver plyndret så raskt?

De fleste kongegraver fra jernalderen og vikingtiden ble ødelagt for lenge siden. Veldig lenge før arkeologene rakk å sette spaden i jorda.

En viktig grunn til at Sutton Hoo er så enestående, er at det aldri lyktes noen å plyndre den.

– Plyndringen av gravene Oseberg og Gokstad fant sted allerede i annen halvdel av 900-tallet, altså ikke veldig lenge etter at Gokstad-begravelsen fant sted.

At så mange graver ble ødelagt allerede i vikingtiden, synes Jan Bill også er interessant:

Plyndringen hendte mens folk helt sikkert fortsatt viste hvem som lå i graven.

De visste også hvorfor vedkommende lå der.

Dette får skipsgrav-forskeren til å komme med et forslag:

– Plyndringen av hauger som Osebergskipet og Gokstadskipet kan ha vært rettet mer mot haugens politiske budskap enn mot haugens innhold.

Ynglinge-myten avløser Skjold-myten

Faktisk er det samtidig med de siste skipsbegravelsene, at en ny norsk opprinnelsesmyte begynner å dukke opp i de skriftlige kildene som finnes.

Det er myten om ynglingeætten, de kongelige etterkommerne til guden Yngve (=Frøy).

Ynlingeætten dukker første gang opp i kvadet Ynglingatal fra omkring 900 og er trolig innvandrere fra Sverige.

I middelalderen knytter historikerne mer eller mindre virkelige norske konger som Halvdan Svarte og Harald Hårfagre til ynglingeætten. Det samme gjør de med personer vi sikkert vet at eksisterte i vikingtiden, som Olav Tryggvason og Olav den hellige.

I Danmark blir det også nye konger på 900-tallet. Gorm den Gamle og hans kjente sønn Harald Blåtann baserer seg også mye på Beowulf-myten om kong Skjold og skipet hans. Nå bygges den gigantiske skipssettingen i Jelling som hvilested for kongen.

Myten om ynglingene har nå avløst myten om skjoldungane.

Men den baserer seg på den samme historien om Skjold i Beowulf-diktet, mener Bill.

I Norge ble kongene glemt

– Vi vet ikke hvem det var som ødela de norske skipsgravene, sier Bill.

– Men det må ha passet fint inn i de nye danskekongenes plan om å fremstille seg selv som de riktige skjoldunger, etterkommerne av Odin, å få ødelagt norske graver som brukte samme symbolikk, foreslår professoren.

I Norge førte plyndringen av Osebergskipet og de andre skipsgravene, til at minnet om kongeslektene knyttet til dem døde ut.

– Men både på Island og i Danmark husket historikerne på skipsgravene.

– Der flettet de dem inn i fortellingene om fortiden – i Danmark ofte nettopp som kremasjoner i forbindelse med skjoldungeslekten. Og på Island som gravform for mektige, norskættede utvandrere.

Historie er ikke bare det nedskrevne

Jan Bill minner til sist om at historie ikke bare består av det som ble skrevet ned og bevart som tekster.

Også skipsgraver som Oseberg og Sutton Hoo kan fortelle historie.

– Det å vende seg til de arkeologiske funnene og la dem få en hovedrolle, også opp i historisk tid, kan gi helt nye og uventede perspektiver på historien, foreslår professoren ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Referanse:

Jan Bill: «The Ship Graves on Kormt – and Beyond», kapittel i boken «Rulership in 1st to 14th century Scandinavia» (red: Dagfinn Skre), De Gruyter, 2020. Artikkelen.

les også

Var det en vikingtid i Norge – 2000 år før vikingene?