– Det er egentlig litt paradoksalt at det er partiene selv som bestemmer reglene i det norske valgsystemet, sier statsviter og valgforsker Jørgen Bølstad ved Universitetet i Oslo.

– I praksis får jo de store partiene stor makt over reglene.

– Men sånn må det nesten være.

Store partier mot små partier

Et valgsystem er alltid et kompromiss mellom ulike interesser.

Og store og små partier har helt ulike interesser.

Små partier tjener på ordninger som er mest mulig proporsjonale. I Nederland og Israel er hele landet bare ett eneste stort valgdistrikt og valget blir derfor nesten helt rettferdig. Også de som stemmer på små partier får full uttelling for stemmene sine.

Store partier tjener mer på et system med ekstra fordeler for de store. Storbritannia har et slikt valgsystem. Derfor er det bare de største partiene som får valgt representanter til Parlamentet i London.

Ulempen med et nesten helt proporsjonalt system som i Israel og Nederland, er at det blir vanskeligere å styre landet. Mange små partier vil jo også være med og bestemme. Et valgsystem som heller bare slipper gjennom noen få store partier gjør det enklere å styre landet.

To slags valgordninger

Det finnes to hovedtyper av valgordninger i vestlige demokratier.

Den ene har vi i Norge og i mange andre europeiske land. Her fordeles de folkevalgte representantene i forhold til hvor mange stemmer hvert parti får av velgerne. Denne ordningen kalles forholdstallsvalg. Nederland og Israel er altså ekstremvarianten på et system med forholdstallsvalg, fordi hele landet bare er ett eneste stort valgdistrikt.

Den andre ordningen med flertallsvalg finner vi i Storbritannia og USA. Der velger hver valgkrets bare én kandidat. Vinneren og vinnerpartiet får alt.

Den første valgordningen med forholdstallsvalg begrunnes gjerne med at den er mest rettferdig. Få stemmer er bortkastet og små partier blir oftere representert. Det er ofte også lettere for kvinner og minoritetsrepresentanter å bli representert.

Den andre valgordningen med flertallsvalg begrunnes gjerne med at den er mest effektiv. Den gjør det lettere å danne en regjering som har flertall i nasjonalforsamlingen.

Et ganske proporsjonalt system

– Proporsjonalitet er en sentral verdi i mange valgsystemer, inkludert vårt eget, forklarer Jørgen Bølstad til forskning.no.

– Vi ønsker jo gjerne at partienes andel av representantene på Stortinget skal reflektere andelen velgere som hvert parti får.

Det norske valgsystemet er altså ganske proporsjonalt.

Men så har man lagt inn noen ekstra vanskeligheter for de små partiene.

– Det de fleste tenker på da er nok sperregrensen for småpartiene.

Sperregrensen på 4 prosent for småpartiene

Sperregrensen er nå på 4 prosent.

Det vil si at et parti må ha fått minst 4 prosent av alle stemmene som blir avgitt i stortingsvalget, for å få være med i kampen om de til sammen 19 utjevningsmandatene som deles ut etter at valgresultatet er klart.

Får Venstre, KrF, MDG eller Rødt bare 3,9 prosent oppslutning ved årets valg, så er den eneste muligheten til å bli representert på Stortinget å vinne en av de 150 representantene som velges direkte fra hvert av de 19 valgdistriktene.

– Sperregrensen lager litt ekstra dramatikk i valgene våre, opplever Bølstad.

– Det er også en del av det politiske spillet. Stemmer du på et lite parti, risikerer du å få mindre uttelling for stemmen din enn det andre velgere får.

Valgforskeren har bitt seg merke i at flertallet i det regjeringsoppnevnte Valglovutvalget for halvannet år siden foreslo å senke sperregrensen for småpartier til 3 prosent. Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets representanter i utvalget gikk tvert imot inn for å heve grensen til 5 prosent.

– Men skal sperregrensen endres så krever det en grunnlovsendring og dermed to tredels flertall på Stortinget, minner Bølstad om.

Tenker folk mest på seg selv?

Johannes Bergh er forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Han har deltatt i et prosjekt der forskerne har gransket folks holdninger til den norske valgordningen. Forskerne gjorde blant annet flere eksperimenter for å forsøke å finne fram til hva folk egentlig mener.

– En ting vi fant er at det er stor støtte blant folk for å innføre personvalg til Stortinget.

– Det vil si at folk kan stemme på personer, ikke bare på partier.

Noe annet forskerne ville finne ut var om velgerne legger vekt på egeninteressen sin, dersom de mener at valgordningen enten bør endres eller beholdes som i dag.

– Vi finner bare små effekter her. Velgere som stemmer på små partier vil ha økt proporsjonalitet i valgsystemet vårt og velgere som stemmer på store partier vil heller redusere proporsjonaliteten, for sånn å få mer styringsdyktige regjeringer.

Bergh og kollegene fant også at det trolig er flertall blant folk for å beholde et valgsystem der en stemme avgitt i Finnmark teller noe mer enn en stemme avgitt i Oslo.

Mange politiske partier i Norge

Norge er forresten et land med nokså mange politiske partier, sammenlignet andre vestlige demokratier.

– Vi har ikke så mange partier som i Danmark. Men vi har flere partier enn i Sverige, forteller Bergh.

Som har merket seg at det blir stadig flere politiske partier i Norge.

Vi har aldri hatt så mange partier som i dag.

Rettelse: 6/9-21 klokken 15:45 rettet vi opp antallet utjevningsmandater. I den tidligere versjonen av saken sto det at « utjevningsmandatene... ...blir... ...fordelt på fylkene der vedkommende partier hadde sine største gjenstående stemmetall. I praksis fører dette til at utjevningsmandatene går til de mest folkerike fylkene i landet.». Dette er ikke lenger riktig. Nå har hvert tidligere fylke, eller alle de 19 valgdistriktene, ett utjevningsmandat.

Kilder:

Bernt Aardal: «Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 2010

Sveinung Arnesen, Johannes Bergh m.fl: «Support for electoral system reform among voters and politicians: Studying information effects through survey experiments», Electoral Studies: an international journal on voting and electoral systems and strategy, 2021

Pressemelding fra Valglovutvalget, 2020