Helt siden en rapport fra FNs klimapanel IPCC feilaktig påstod at isbreene i Himalaya ville forsvinne innen 2035, har fjellkjeden vært et fokuspunkt for klimaforskerne.

Som isbjørnen har breene blitt et slags symbol for stridighetene i klimaforskningen: Hva er sant, hva viser målingene – og hva har det egentlig å si?

Det har kommet flere studier av isen i Himalaya de siste årene, og de har vist alt fra en enorm smeltefart til isbreer som faktisk legger på seg.

Et internasjonalt forskerteam, ledet av professor i geologi Andreas Kääb ved Universitetet i Oslo, har nå gjennomført svært nøyaktige målinger av istykkelsen i Himalaya over nærmere seks år, og skriver i Nature denne uken at forskningen ser ut til å samle seg om en slags middelvei.

Gjennomsnittlig smelter isdekket litt hvert år, og det er store regionale forskjeller: Noen områder mister over en halvmeter isdekke i året, andre regioner holder seg nesten stabile.

– Vi har sett resultater som svinger langt ut på begge sider av pendelen, nå svinger forskningen mindre. Jeg tror vi er på vei mot sannheten, sier Kääb til forskning.no.

22 centimeter mindre per år

Kääb og kollegene har brukt den nå defekte satellitten ICESat til å gjøre såkalte altimetermålinger av isen i Himalaya.

Kort fortalt går det ut på å sende et lasersignal fra satellitten ned til isen, hvor det reflekteres tilbake til satellitten. Den måler tiden det tok for signalet å vende tilbake, og den tiden kan brukes til å regne ut avstanden til bakken.

Gjør du slike målinger over flere år, vil du lett kunne se om det blir mer eller mindre is i området du måler.

Metoden har vært brukt mye på Grønland, i Arktis og Antarktis, men Himalaya er ikke egentlig noe egnet sted for metoden.

– Det er så kupert i Himalaya, med så grov topografi, at metoden er veldig vanskelig å bruke. Du må gjøre veldig mange målinger for å få noe fornuftig svar. Vi er de første som vi tror har klart det, sier Kääb.

Resultatene viser en variabel, men kontinuerlig issmelting i regionen. Raskest smelter isdekket i Jammu-Kashmir-regionen. Der blir et 66 centimeter tykt lag med is borte hvert år. Den mest stabile regionen er Karakoram, som forskning.no også har meldt tidligere.

• Les også: Isbreer i Asia vokser

Der smelter isen med bare noen få centimeter per år. Gjennomsnittlig for hele regionen sett under ett er det snakk om en smeltehastighet på 22 centimeter i året.

– Vi snakker vær, ikke klima

Når målingene går over fem eller seks år, er det snakk om vær – ikke klima.

Klimasystemet har mye lengre tidshorisonter enn som så, og det trengs gjentatte målinger for å si noe om hvor disse resultatene føyer seg inn i den lengre trenden i Himalaya.

– Vi kan ikke si om dette var en spesiell periode på den ene eller andre måten – det kan ha vært spesielt bra år, eller spesielt dårlige, det vet vi ikke. Dette er verken mer eller mindre enn målinger av istykkelsen i fem-seks år, sier Kääb.

– Hvis vi gjentar samme type målinger over ti år til, ser det kanskje annerledes ut, da vil vi kanskje kunne si noe mer om klimaet.

Påvirker vanntilgang for én milliard mennesker

Elvene som renner ut av Himalayas isdekte tinder er ferskvannskilden for over en milliard mennesker i Asia. Dermed er det mer enn bare litt interessant hvordan vannstanden i disse elvene endrer seg. Det er en av grunnene til at så mye penger i dag rettes inn mot forskning på issmelting i Himalaya.

Norge bevilget i 2010 75 millioner kroner over fem år til nettopp dette forskningsfeltet.

Mens isen smelter, vil elvene i perioder ha større vanntilgang. Det kan være bra for en tørstende befolkning nedstrøms. Men det er en midlertidig fordel, som skjuler det faktum at smeltingen gjør vanntilgangen dårligere i det lange løp.

Kääb forteller at målingene han og kollegene har gjort er så nøyaktige at de kan fortelle noe om dette tilleggsvannet i elvene.

– Tilleggsvann er en liten detalj som ikke sier så mye om smeltetrenden over lang tid, men som likevel kan være viktig for dem den påvirker, sier han.

Målingene viste at ti prosent av vannet i den øvre delen av Induselven er tilleggsvann – vann som ikke kommer fra vanlig nedbør, og dermed er fornybart, men fra smelting.

– Det er viktig for folk som driver med for eksempel vannkraft eller vanning av dyrket jord i området: De må vite at ti prosent av vannet de benytter i dag er tilleggsvann, det kommer ikke til å vare evig, sier Kääb.

Uten satellitt til 2016

Med ICESat ute av drift blir det vanskelig for Kääb og kollegene å følge opp studien de neste årene. Det var kun den satellitten som hadde laserutstyret som må til får å gjøre altimetermålinger, og en ny versjon av satellitten, ICESat II, skal ikke skytes opp før i 2016.

I mellomtiden finnes det andre metoder for å måle istykkelsen. Man kan måle hvor stor tyngdekraftstiltrekning som kommer fra ismassene – som jo henger sammen med massen – eller man kan gå opp på breen og gjøre direkte bakkemålinger.

Begge metodene har imidlertid sine svakheter.

– Gravitasjonsmetoden er ganske grov, den kan ikke så lett skille ut hvor tyngdekraften kommer fra. Og bakkemålinger er vanskelig i Himalaya av flere grunner: Det er en vanskelig fjellkjede å ferdes i, og dessuten er deler av områdene preget av sterke politiske spenninger – det er ikke bare å vandre inn i Kashmir-regionen, sier Kääb.

Enn så lenge blir forskerne likevel nødt til å ty til disse alternative metodene, og forhåpentligvis få så mange overlappende svar at man kan si noe fornuftig om smeltetrenden også de kommende årene.

Kilder:

A. Kääb m.fl. (2012) Contrasting patterns of early twenty-first-century glacier mass change in the Himalayas. Nature, vol. 488, side 495-498 (les sammendrag)

Utenriksdepartementet, prop. 1 S (2011-2012): 14 Klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementets ansvarsområde