For en tid siden sendte Kina opp en satellitt med en Long March 4C-løfterakett. Satellitten skal brukes til å overvåke landbruk og katastrofer. Oppskytingen var nummer 180 i rekken med denne typen raketter.

Det var bare det siste vitnesbyrdet om hvor langt den kinesiske romfarten har kommet. Det er skjedd enormt mye siden kineserne sendte sin første mann ut i rommet, taikonauten Yang Liwei, i 2003.

De har sendt opp en helt egen prototype på en bemannet romstasjon. Den heter Tiangong-1 og skal etter planen følges av en fullverdig stasjon i 2015 eller 2016. Tiangong er riktignok mer enn 50 ganger mindre enn den internasjonale romstasjonen, ISS, men etter 2020 kan det bli det eneste romlaboratoriet – hvis finansieringen til ISS ryker.

Men kineserne har også større planer. De vil sende rovere til månen og taikonauter til Mars.

Har Kina viljen og kunnskapene som skal til for å bli verdens ledende romfartsnasjon?

Kina har potensialet

Ifølge det amerikanske teknologimagasinet WIRED har kineserne hatt en imponerende suksessrate for de målene de har satt.

Den danske astrofysikeren og romeksperten Steen Eiler Jørgensen mener det er det mest interessante ved det kinesiske romprogrammet:

– Dels er CNSA – og målet deres – ikke underlagt demokratisk kontroll. I vestlige land kan man ikke ha noe romprogram uten en viss grad av folkelig støtte. Ingen folkevalgt politiker kunne drømme om å kaste milliarder etter et romprosjekt hvis befolkningen var så fattige som de er i Kina. Men i Kina trenger man ikke bekymre seg om slike ting, sier han.

– Prinsipielt ville Kina kunne bestemme seg for å sende mennesker til månen eller til og med Mars, og vite at de hadde budsjettet til å gjennomføre det. Det er det som er spennende: De er en slags loose cannon.

Jørgensen er sikker på at Kina har potensialet til å bli ledende innenfor romforskning, men tviler sterkt på at de har viljen. Han understreker dessuten at de har en lang vei å gå fortsatt. For raketter og romstasjoner er ikke nok.

– I og med at Kina nekter å delta i internasjonalt samarbeid, som for eksempel den internasjonale romstasjonen, kan jeg ikke se at de kan markere seg i det internasjonale forskningsmiljøet. Likevel vil de kunne utrette store ting, sier han.

Primært innenrikspolitikk

Jørgensen mener Kinas romprogram er et stort prestisjeprosjekt. Det skal skape stolthet og nasjonal identitet.

Den begrensede størrelsen og kapasiteten til Tiangong-1 tyder på at det er mer propaganda enn forskningsprosjekt.

– Har du sett filmer fra Tiangong? Det er den reneste og peneste romstasjonen jeg noensinne har sett. Ikke noe vitenskapelig utstyr som ligger og flyter. På ISS flyter det med måleutstyr, datamaskiner, ledninger og alt mulig annet. Og så gjør astronautene honnør og poserer for kameraet, forklarer han.

Taikonautene om bord på Tiangong-1 driver også undervisning av skoleelever. Ifølge Jørgensen hersker det enorm stolthet omkring det kinesiske romprogrammet.

Hva er neste skritt?

Hvis det finnes en overordnet strategi for Kinas romprogram, så har Jørgensen problemer med å se den:

– Jeg er imponert over at de har bygget en romstasjon. De har imidlertid enda mindre grunn å ha en romstasjon enn nasjonene som står bak ISS, sier han.

Nettopp Kinas evne og mulighet for å kaste seg ut i ville prosjekter kan ta romforskningen i nye retninger:

– Og så kan det jo være at de har noen svært langsiktige mål om for eksempel råstoffutvinning på månen. Og det vil være veldig spennende, for da vil det plutselig komme et internasjonalt insentiv til klare regler for eierskap i rommet, mener Jørgensen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.