I 1953 offentliggjorde den berømte tyske rakettingeniøren Wernher von Braun «Das Marsprojekt», hvor han i detalj beskrev hvordan man kunne få mennesket til Mars.

Den planen mente han selv kunne realiseres i løpet av 10-15 år.

Men planene ble på papiret, og i dag, knapt 60 år senere, er månen fremdeles den fjerneste kloden i solsystemet som er besøkt av mennesket.

Men drømmen om bemannede romreiser til Mars lever fremdeles i beste velgående, ikke minst blant de astronautene som har en virkelig sjanse for å kunne delta.

En av dem er Andreas Mogensen, som den europeiske romfartsorganisasjonen ESA for vel et år siden håndplukket til sitt nye astronautkorps.

Han er om få måneder ferdig med astronaututdannelsen sin, og er dermed klar til å bli sendt på oppdrag i rommet.

Nylig var han i Danmark, hvor han besøkte Videnskab.dk for en prat omkring planene for framtidens romfart.

Samtalen fortsatte med å kretse om Den røde planet.

– Hvis man vil til Mars, er det et spørsmål om å kaste seg ut i det. Vi kan utvikle de teknologiene som skal til, sier han.

– Det eneste som holder oss tilbake er økonomi og mangel på politisk vilje. De politikerne som sitter med makten i dag, vil for lengst være avsatt når astronautene i fremtiden tar det første skrittet på Mars, så motivasjonen deres for å investere de nødvendige milliardene i prosjektet er liten.

Løfteraketter ikke sterke nok

Prosjektet krever jernvilje fra politisk side, for det vil gå mange år før man kan sende ut det første romskipet, forteller han. En Mars-reise krever nemlig et nytt arsenal av romskip og løfteraketter.

Mars befinner seg 30-50 millioner kilometer vekk når den er nærmest jorden, og et romskip trenger med nåværende teknologi seks måneder til å tilbakelegge den avstanden.

Astronautene kan ikke reise hjem før etter to år. Romskipet må derfor ta med tonnevis av mat, vann, medisiner, drivstoff og teknisk utstyr.

– Faktum er at man ikke har en løfterakett som er kraftig nok til å kunne skyte et så tungt fartøy ut i rommet, sier Mogensen.

Romskip satt sammen av moduler

Den mest opplagte løsningen på problemet er å bygge opp et romskip av moduler som sendes opp i en lav bane om jorden. Når romskipet er ferdig, kan det uten de store problemene sendes videre mot Mars.

Men den fremgangsmåten er dyr, farlig og tidkrevende. Det viser erfaringene med Den internasjonale romstasjon ISS, som ble påbegynt i 1998, og som først ble bygget ferdig i år.

Selv om mange land løftet i flokk, har byggeprosjektet vart i tolv år.

– Det tar minst ti år å bygge et romskip som kan reise til Mars. Så det viktigste akkurat nå er å få bygget noen kraftige løfteraketter, noe slik som Saturn 5, som ble brukt under Apollo-romferdene. En slik løfterakett kan sende av sted 120 tonn på én gang, sier han.

Apollo-triks kan ikke brukes

En av utfordringene blir å finne måter å begrense romskipets totale vekt, for eksempel ved å minimere mengden drivstoff.

– Hvis man vil realisere en Mars-ferd innen de neste 30 årene, er de kjemiske drivstoffene vi kjenner i dag den eneste virkelige muligheten. Andre idéer til raketter, som for eksempel er basert på ion-motorer, kjernekraft eller antipartikler, ligger langt ute i fremtiden, sier Mogensen.

Kjemisk drivstoff har den ulempen at det veier mye.

– Det som virkelig koster, er å ta med alt det drivstoffet som skal brukes til å skyte opp romfartøyet fra gravitasjonsfeltet til Mars – til returreisen. Den kraftanstrengelsen krever utrolig mye drivstoff. Skal romskipet ta med alt det drivstoffet, er det ikke plass til mye annet om bord, forteller han.

Drivstoff kan framstilles på Mars

Under Apollo-ferdene løste Nasa problemet ved å bare sende to astronauter ned til måneoverflaten i et lite fartøy, mens den tredje astronauten forble om bord på moderskipet som gikk i kretsløp rundt månen.

– Det trikset kan man ikke bruke på en Mars-reise, fordi det ville kreve at de astronautene som ble på romskipet skulle forbli i vektløshet i flere år, noe som ville bryte ned kroppene deres, sier han.

Noen ingeniører har foreslått at man bare tar med drivstoff til å komme seg dit, og så produserte drivstoff til hjemreisen på Mars.

Teoretisk sett er det mulig siden planetens atmosfære består av karbondioksid, som med hjelp av litt hydrogen kan omdannes til metan og oksygen. Begge deler er utmerket som rakettdrivstoff, forteller Mogensen.

Nye raketter på gammel teknologi

Realiseringen av en Mars-reise er kort sagt et langt teknologisk hinderløp. Men tross alle utfordringene holder romfartsorganisasjonen stadig fast ved drømmen og lager jevnlig planer som langsomt, men sikkert, fører dem i retning av målet.

I 2004 gjorde Nasa det første virkelige forsøket på å lage en tidsplan til Mars, med det såkalte Constellation-programmet.

Det hadde to målsettinger.

• Å bygge løfteraketter som kunne erstatte den aldrende flåten av romferger som frakter personer og utstyr opp i bane rundt jorden og til Den internasjonale romstasjonen.
   
• Å skaffe USA de store rakettene, med navn Ares I-V, som er nødvendige for å kunne realisere målet om å bygge en permanent base på månen i år 2020. Her skulle man produsere raketter til videre reiser i solsystemet, blant annet til Mars.

Obama dropper månen

Da Barack Obama ble president for halvannet år siden, var Constallation-programmet nådd til et stadium hvor man skulle teste en av løfterakettene.

Men presidenten satte ned en kommisjon som skulle undersøke hvordan det gikk med programmet.

Kommisjonen offentliggjorde nylig en rapport som konkluderte med at programmet kunne fortsette, men at det krevde en investering på hele 15 milliarder kroner per år i mange år framover.

Det gigantiske underskuddet var et stort politisk problem, forteller Mogensen.

Obama mente at det ikke kunne forsvares å bruke så mye på å reise til månen, og det fikk ham til å skrinlegge Constallation-programmet.

Landing på Mars på 2030-tallet

Han ønsker å følge kommisjonens anbefaling om å overlate de rutinemessige serviceoppgavene på romstasjonen ISS til private bedrifter.

Nasa skal i stedet bruke kreftene på å utvikle en helt ny type stor løfterakett, som kan ta oss til Mars og til andre områder av solsystemet, som asteroidebeltet.

Om det var en god beslutning, diskuteres fremdeles. – Hvis det kommersielle markedet viser seg å kunne klare oppgaven, er det en god beslutning, sier Mogensen.

Helt konkret ønsker Obama å sikte mot en bemannet ferd til en asteroide i 2025, fulgt av en et romskip i bane rundt Mars. Senere, på ett eller annet tidspunkt midt på 2030-tallet, vil det følge en landing på Mars.

Ingenting ligger fast

Men mange ting er enda uavklart, og i praksis det ingen som vet hva som kommer til å skje, forteller Mogensen.

Under det opprinnelige Constellation-programmet arbeidet Nasa med å utvikle de såkalte Ares 1 og Ares 5-raketter, og hvis Nasa vil til Mars eller asteroidebeltet, vil de fortsatt kreve en rakett på størrelse med Ares 5.

– Det er for tidlig å si noe helt konkret om Nasas framtid. Den amerikanske kongressen skal først godkjenne Obamas planer, og det er mange medlemmer av Kongressen som gjerne ser at Constellation-programmet fortsetter. Derfor kan det godt skje at Nasa fortsetter utviklingen av den ene eller begge rakettene, sier han.

Mogensen håper på at ting snart faller på plass og at tidsplanen holder.

For som den russiske rakettforskeren Konstantin Tsiolkovskij en gang sa, så er jorden menneskehetens vugge, men vi kan ikke bli i vuggen for evig.

– Karrieren min som astronaut varer cirka 20 år i fremtiden. Så hvis alt går bra kan jeg akkurat snike meg med på de første romferdene, avslutter Mogensen.

Referanse og lenker

Dansk Selskab for Rumfartsforskning

Rumfart: Amerika mister førertrøjen (Dagbladet Information)