Nylig kom det fram at Danmarks Radio (DR) ikke kunne levere tilbake en del av en sjelden meteoritt til Geologisk Museum, som de hadde lånt i 2010 og skulle levere tilbake i år. Forklaringen var at den simpelthen var blitt borte.

Men her i redaksjonen førte det til et spørsmål: Hvordan kan man egentlig se forskjell på en meteoritt og en helt vanlig stein?

Derfor har vi spurt geolog og meteorittekspert Henning Haack fra meteorittsamlingen på Geologisk Museum.

– Det er faktisk ikke så enkelt å avgjøre. På samme måte som det er stor forskjell på de steinene man finner rundt omkring på jorden, er det også stor forskjell på meteorittene. De kan komme fra mange forskjellige områder i solsystemet vårt, forteller Haack.

Meteoritten Maribo ligner grillkull

DRs forsvunne meteoritt fikk navnet Maribo da den ble funnet på Lolland for fire år siden. Meteoritten er en såkalt kondritt. Kondritter er de vanligste meteorittene, og de består av støv og partikler fra det tidlige solsystemet som faktisk inneholder alle elementene fra det periodiske systemet.

– Meteoritten er forholdsvis lett og porøs fordi den består av fint støv som har klumpet seg sammen. Egentlig ligner den mest på et stykke grillkull, men når man ser nærmere på den, så kan man se at den inneholder noen lyse partikler, sier Haack.

Men kondritter er bare én type meteoritter. Det finnes også jernmeteoritter som stammer fra asteroidekjerner, og steinmeteoritter som består av vulkanske bergarter fra asteroider, månen og Mars, som minner mest om steiner på jorden.

– Derfor er det vanskelig å gi en forklaring på hvordan meteoritter skiller seg fra de steinene vi har på jorden, sier Haack.

Sjekk meteoritten med en magnet

Meteorittene har likevel noen kjennetegn man kan se etter.

– Jernmeteorittene er de letteste å kjenne igjen. De er typisk dobbelt så tunge som vanlige steiner, og de blir tiltrukket av magneter, sier Haack.

Steinmeteorittene veier derimot det samme som steinene våre her på jorden. Noen av dem stammer fra månen eller fra Mars, hvor bergartene er ganske like det man finner her. Hvis de har falt ned for kort tid siden, kan de ofte gjenkjennes på sin svært mørke skorpe.

– Når steinmeteorittene passerer gjennom atmosfæren, brennes det meste opp, og det gir en svart skorpe på resten. I noen tilfeller kan skorpen også være brun, sier Haack.

Steinmeteoritter kan også inneholde metall, så igjen kan man bruke en magnet. Kondritter har mørk skorpe, og de tiltrekkes også av magneter. Dessuten kan man kjenne dem igjen på små, kuleformede lyse partikler.

Meteorittfunn er ytterst sjeldne

Hvis noen finner noe som kunne være en meteoritt, kan de sende den inn til Geologisk Museum, som undersøker saken. De mottar omkring 100 steiner i året, men det er ytterst sjeldent det faktisk er snakk om en meteoritt.

– Jeg har vært her siden 1998, og det er bare blitt funnet to meteoritter blant de om lag 1500 steinene som er blitt undersøkt i den perioden, sier Haack.

Den ene var Maribo, mens den andre var kjøpt i Kina.

– Av de to er Maribo klart den mest spennende, sier Haack.

Antarktis er det beste stedet å finne meteoritter

Det er ikke større sjanse for at meteoritter faller ned noen steder enn andre, men det er visse steder det er lettere å finne dem. Ett av dem er Antarktis.

– Antarktis er et enormt kontinent, og i noen områder får en tørr vind snøen til å fordampe om sommeren, og så dukker meteorittene opp. Rekorden er omkring 2200 meteorittfunn på en sommer i de områdene. Samtidig er frosten på Antarktis med på å bevare meteorittene, slik at de er lette å kjenne igjen, sier Haack.

Store ørkenområder kan også brukes når man skal finne meteoritter. Her er det tørre klimaet og sanden med på å bevare meteorittene, som ellers lett brytes ned av vind og vær.

Selv forskere kan være i tvil

Noen ganger kan selv forskerne være usikre.

– Det finnes en jernklump som man fant på Bali som offisielt er en meteoritt, men mange forskere er likevel i tvil. Det er et stykke metall som har nøyaktig den samme kjemiske sammensetningen som en jernmeteoritt, men strukturen passer ikke helt, sier Haack.

Jernklumpen fra Bali er også blitt testet for kosmisk stråling, og her stemmer tallene heller ikke helt overens.

– Kjernene i jernmeteoritter er beskyttet for kosmisk stråling mens de flyr rundt ute i rommet, men når de passerer gjennom jordens atmosfære, ødelegges de ytre lagene, og da blir kjernen utsatt for kosmisk stråling, sier Haack.

Den kunnskapen kan forskerne bruke.

På den grønlandske øya Disko har man også tidligere funnet steiner som man i første omgang trodde var meteoritter.

– Noen ganger oppstår det store jernklumper ved vulkansk aktivitet, og de har mye til felles med meteoritter. Da kan det hjelpe å måle mengden av kosmisk stråling, forklarer Haack.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.