Sjur Refsdal oppfant metoden for å studere lysvariasjoner fra fjerne himmellegemer til å bestemme bl.a. sorte hulls eksistens og størrelse. Metoden kalles gravitasjonslinsing, og har et enormt potensial for å kunne kartlegge de mørkeste krokene av Universet.

Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo har sendt ut et nettverk av unge forskere til noen av de mest prestisjefylte forskningsinstitusjonene i verden. Det beskjedne instituttet har imidlertid ikke planer for å utvide aktiviteten for gravitasjonslinsing, likeledes har heller ikke det øvrige forsknings-Norge planer i øyeblikket for å promotere fagfeltet.

Svar på de store spørsmål

- Gravitasjonslinsing kan brukes til å gi oss svar på astronomiens største spørsmål, som Universets størrelse, i hvilken grad Universet utvider seg, og om hvor gammelt det er, forklarer Stabell.

- Vi kan kartlegge ensomme sorte hull, beregne massen på gravitasjonslinsen og størrelsen på lyskilden, men også beregne den astronomiske avstanden til himmellegemer. “Linsing”- som er uttrykket Refsdal og Stabell anvender for korthets skyld - har en lang rekke anvendelsesområder i studiet av stjernehimmelen, noe som er en viktig årsak til fagfeltets popularitet.

- Å studere gravitasjonslinser et verktøy for astronomer innen mange spesialfelt. Gravitasjonslinsing er ikke et mål i seg selv, understreker Refsdal.

Metoden går i all enkelhet ut på å oppdage små variasjoner i lyset fra alle slags himmellegemer som vi kan se gjennom teleskoper. Variasjonene forteller oss at det finnes en meget sterk gravitasjonskraft fra et objekt mellom oss og det lysende himmelobjektet. Denne kraften får lyset fra en stjerne eller fra en galakse til å lyse sterkere i det objektet passerer foran lyskilden.

ITA er et lite forskermiljø uten de store ressursene, og man finner instituttet i spartanske omgivelser i en eldre bygning gjemt bak det store Helga Engs hus på nedre Blindern. Til tross for en lav profil ved Universitetet i Oslo, har Stabell og Refsdal doktorgradsstudenter hos både Hubble-teleskopinstituttet i Baltimore, USA, European Southern Observatorys (ESO) kjempeteleskop i Chile, og hos solide forskningsinstitusjoner som Oxford, Cambridge og Harvard.

- Vi får dessuten henvendelser fra forskningstalenter fra mange land, som vil samarbeide med oss, sier Refsdal og Stabell.

Krever ikke store ressurser

Men hvordan kan det ha seg at et beskjedent institutt i et lite land som Norge kan drive fram slike miljøer?

Refsdal påpeker at denne type forskning ikke nødvendigvis krever store ressurser for observasjon og analyse. Gravitasjonslinsing i Norge benytter seg bl.a. av frigitte bilder tatt av de store teleskopene, som Hubble. På grunnlag av publisert materiale kan små miljøer drive innovativ forskning på teoretisk basis. Resultater fra denne forskningen kan så verifiseres ved nye teleskopobservasjoner, basert på modellene gravitasjonslinseforskningen har utviklet. Dette betyr også at unge studenter og forskere kan ta del i forskning på høyt internasjonalt nivå, uten å være tilknyttet prestisjeinstitusjoner.

Alt startet med Sjur Refsdal, som på 60-tallet skrev Hovedoppgave om fenomenet med lysbryting og gravitasjonslinser. Teoriene fikk imidlertid ikke anvendelse for astronomi før på slutten av 1970-tallet, da den første gravitasjonslinsen ble oppdaget “live”. Denne oppdagelsen bekreftet Refsdals teorier og modeller for teoretisk astrofysikk, og brakintroduserte gravitasjonslinsing som et verktøy for astronomi. Refsdal regnes i dag som “oppdageren” av gravitasjonslinser. Han ble i 2001 tildelt Fridtjof Nansens pris for fremragende forskning. Noen regner ham som kandidat til forskningens ypperste utmerkelse, Nobelprisen.

Liten interesse utenfor fagmiljøet

Norsk forsknings stilling på området har imidlertid gått ganske upåaktet hen utenfor fagmiljøet. Det foreligger ingen planer om økt satsing til å utvide aktiviteten ved ITA. Det er heller ikke tatt skritt med tanke på å drive en aktiv rekrutteringspolitikk for å tiltrekke talenter til denne type forskning. - Rekrutteringen er stort sett tilfeldig, forteller Stabell. Studentene velger sitt spesialområde basert på egen interesse.

ITA har hatt en stabil studentmasse, i motsetning til for eksempel ved Fysisk institutt, opplyser Stabell. Likevel kan det gjøres mye mer for å vekke tillive realfagsinteressen i samfunnet.

- Vi bør i større grad henvende oss til skoleklasser, for på et tidlig tidspunkt vekke interesse for forskningen, mener Stabell.

ITA har på egen basis startet dette arbeidet. Stipendiat Knut Jørgen Røed Ødegaard har nedlagt mye tid på pressekontakt og foredrag for allment interesserte.

- Astronomi kan tjene som skoleungdoms inngangsport til alle realfag, mener Stabell, som peker på den allmenne fascinasjonen som finnes blant unge for Universets hemmeligheter.

Forsknings-Norge har tradisjonelt hatt fokus på fagfelt knyttet til norske forhold. Begge forskerne peker på vår forkjærlighet for hjemlige tema, også innenfor astronomi. De peker på for eksempel Nordlysforskningen som en typisk ressursvinner. Stabell mener at Norge har en for lav satsing på astronomi og astrofysikk, sammenlignet med våre nordiske naboland. Norge er for eksempel ikke medlem av ESO, som er lengst fremme i utvikling av landbaserte teleskoper.

- Ved å stå utenfor, går vi glipp av observasjoner på den sydlige halvkule, i tillegg til å være utelukket fra å delta direkte i et av de fremste forskningsmiljøene, påpeker Stabell.

Han vil imidlertid ikke være med på noen form for svartmaling av situasjonen for norsk astrofysikk, og understreker at norske forskere er engasjert i mange andre internasjonale romprosjekter.