Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Instrumenter på den aldrende romsonden måler hastigheten på de få gassatomene som sola blåser ut mot stjernene, og konklusjonen er nå klar: Den såkalte solvinden rundt romsonden blåser ikke lenger utover, vekk fra solen.
- Voyager 1 nærmer seg rommet mellom stjernene, sier forskeren Ed Stone fra California Institute of Technology i en pressemelding fra NASA. Han er tilknyttet Voyager-prosjektet, og la fram resultatene på kongressen til American Geophysical Union i San Fransisco 13. desember.
Sola med planetbanene er tegnet inne i det kuleformede området der solvinden strømmer med stor fart utover. Området der solvinden bremses av det interstellare mediet er det gråblå, dråpeformede, som kalles helioskiktet. (Illustrasjon: NASA)
Rask solvind
At solvinden ikke lenger blåser utover, er et tegn på at den blir bremset opp i møtet med det interstellare rommet. Inne ved jorda raser nemlig solvinden forbi med en fart på 500 kilometer i sekundet, eller 1,8 millioner kilometer i timen.
Solvinden kommer fra svære utbrudd rundt solflekker, og suges ned av jordas magnetfelt mot polene. Her gløder solvinden som nordlys når den kolliderer med de ytterste luftlagene i polområdene.
Men Voyager er nå over hundre ganger lengre ute enn jorda, fire ganger lengre fra sola enn selv den ytterste dvergplaneten Pluto. Og her ute møter solvinden den tynne gassen i rommet mellom stjernene, det interstellare mediet.
En boble i Melkeveien
Hele solsystemet er nemlig på en romseilas mellom stjernene med en fart på 26 kilometer i sekundet, nesten 100 000 kilometer i timen.
Sola, planetene, kometene og alle store og små dvergkloder og meteorider, alt dette er som et enormt romskip – en boble som svever gjennom Melkeveiens spiralarmer.
Denne boblen kalles heliosfæren, ”solkula”. Og akkurat som når du står i baugen på en rask båt, slik blåser ”stjernevinden” – det interstellare mediet - mot heliosfærebobla og trykker den flat på forsiden og drar den ut til en hale bak.
Voyager-romsonden. Voyager 1 og 2 så like ut. (Foto:NASA)
Blåses sideveis
- Voyager 1 er nå inne i en bred sone hvor elektrisk nøytrale partikler fra det interstellare mediet trenger inn i solvinden, sier Egil Leer. Han er professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo.
- Bare de nøytrale partiklene trenger inn. De ladede partiklene frastøtes av den ladede solvinden. Solvinden bremses så til en fjerdedel av farten av de nøytrale partiklene, og så begynner den å bevege seg sideveis, forklarer han videre.
Det betyr at det interstellare mediet blåser solvinden fra baugen mot halen av heliosfæren. Voyager 1 har krysset gjennom dette området siden juni i år. Først nå er forskerne helt sikre på at den har nådd heliosfærens brede randsone.
Nettopp denne endringen av bevegelsen er det Voyager 1 har registrert, med et instrument som måler de ladede partiklene i solvinden. Radiosignalene bruker over 16 timer fra sonden til mottakerantennene på jorda, selv om de beveger seg med lysets hastighet.
Radioaktiv i mange år til
Annonse
Dette bildet av jorda tok Voyager 1 i 1990 i en avstand på 6,1 milliarder kilometer. Allerede den gangen var jorda mindre enn ett bildeelement i kameraet. I dag er sonden nesten dobbelt så langt unna. (Foto: NASA)
Og hva vil så skje videre? Om fem år vil trolig Voyager 1 fortsette inn i det interstellare rommet med en fart av 17 kilometer i sekundet, eller 61 000 kilometer i timen. Da vil den legge bak seg de siste rester av solsystemet den kom fra, og vil fortsatt være det fjerneste menneskeskapte objekt som finnes.
Vil romsonden fortsatt være i live og sende resultater om fem år? Instrumentene og radiosenderen er ikke avhengige av det stadig svakere sollyset for energiforsyning.
Romsonden har nemlig ikke solceller, men en radioaktiv varmekilde av plutonium som gir elektrisk strøm.
Strømkilden leverer fortsatt i underkant av 60 prosent av toppytelsen etter oppskytningen i september 1977 og årene etter, da sonden sveipet innom planetene Jupiter og Saturn.
Denne strømforsyningen er bedre enn ventet, og strømtapet kan kompenseres ved å skru av noen av instrumentene. En annen begrensende faktor er drivstoff til stillingskontrolldysene, de små rakettmotorene som vrir romsonden i riktig stilling, slik at antennen med diameter på 3,7 meter peker mot jorda.
Gyllen plate til rød dverg
Platen med bilder og lydinnspillinger som er festet til Voyager-sonden. (Foto: NASA)
Det er ventet at både Voyager 1 og søsterskipet Voyager 2 vil fortsette å sende data i over ti år til, kanskje så lenge som til 2025. Da vil romskipene for lengst være ute i det interstellare rom.
Voyager 1 vil fortsette på en kurs som om tar den i nærheten av den røde dvergstjernen AC +79 3888 i stjernebildet Giraffen (Camelopardalis) om 40 000 år.
Så vil den fortsette videre i mange millioner år mot sentrum av vår galakse. Den for lengst døde sonden vil fortsatt bære med seg en grammofonplate av gulldekket kobber med tilhørende pickup og instruksjoner for avspilling.
Platen har også bilder og figurer som skal forklare avspillingsmåten og blant annet viser silhuetten av en kvinne og en mann. Den nå døde forskeren og forfatteren Carl Sagan var ansvarlig for å utforme platen og velge innholdet.
