Små land mot stjernene

Tiden for de store drømmene og visjonene synes å være over i romfarten. Noen små land velger likevel å ivre videre, mot det store ukjente. Norge er ikke blant dem.

Publisert
Da svenskene bygget romsonden SMART-1 og sendte den til Månen, gjorde de noe nordmenn aldri har gjort, verken før eller siden. (Foto: (Bilde: AOES Medialab/ESA))
Da svenskene bygget romsonden SMART-1 og sendte den til Månen, gjorde de noe nordmenn aldri har gjort, verken før eller siden. (Foto: (Bilde: AOES Medialab/ESA))

Verdens romuke på forskning.no


 

Verdens romuke, World Space Week, går fra 4. til 10. oktober 2012. forskning.no har blant annet fulgt uka fra International Astronautical Congress, som ble avholdt i Napoli i Italia.

Ah, but a man's reach should exceed his grasp
Or what's a heaven for?

Verselinjene er hentet fra diktet Andrea del Sarto av Robert Browning, men kan like gjerne beskrive små lands ambisjoner i romfarten.

Å ha et ønske om å nå lenger enn du egentlig rekker er eneste måten for slike land å gjøre himmelen tilgjengelig.

Ifølge flere eksperter forskning.no har snakket med, har Norge et begredelig ambisjonsnivå for romforskningen. Klart er vi et lite land, og kan ikke ha samme type romprogram som USA eller EU, men selv sammenlignet med andre små land ligger vi i bakevja.

Men noen smånasjoner rundt omkring i verden beveger seg mer i retning av Brownings oppfordring, og har skapt viktige vitenskapelige bidrag til utforskningen av verdensrommet, på tross av få innbyggere og lite ressurser.

Sverige har sendt satellitter rundt månen og til Venus, mens knøttelandet Israel alene kunne sendt astronauter til verdensrommet – om de hadde villet.

Sverige slo Norge i månekappløpet

Utforskningen av rommet kan man dele opp i to områder: romforskning og romutforskning. Det er særlig på det sistnevnte feltet at verdens ambisjoner har endret seg siden romkappløpet under den kalde krigen.

I dag gjør sonder og roboter det arbeidet astronauter som Neil Armstrong og Buzz Aldrin gjorde på 60- og 70-tallet. Higen etter å presse oss videre mot de ytterste grensene av verdensrommet føles laber.

Hjulene på Curiosity er laget av aluminium. Bildet ble tatt 9. september 2012, under den 34. arbeidsdagen til marsbilen. (Foto: NASA/JPL)
Hjulene på Curiosity er laget av aluminium. Bildet ble tatt 9. september 2012, under den 34. arbeidsdagen til marsbilen. (Foto: NASA/JPL)

Vi trenger ikke bevege oss lengre enn til Sverige for å se større visjoner i romfarten.

Svenskene har tatt styringen i flere større prosjekter opp gjennom årene – prosjekter der målet er å se og reise utover i verdensrommet, heller enn å se innover mot jorden fra utsiden.

SMART-1 var en satellitt som gikk i bane rundt Månen i 2004 og 2005. Det var svensker som både utviklet og bygget den satellitten.

Lederen for den svenske Rymdstyrelsen Olle Norberg forteller at egne ambisjoner hjalp svenskene vinne kampen om ledelsen for SMART-1-satellitten.

– Svensk industri hadde kunnskap og mulighet til å bygge den romsonden fordi vi tidligere hadde bygget avanserte satellitter, spesielt Odin, sier han til forskning.no.

Satellitten Odin ble utviklet av svenskene, og sendt ut for å observere fjerne stjerner i samarbeid med tre andre land. (Foto: (Bilde: Rymdstyrelsen))
Satellitten Odin ble utviklet av svenskene, og sendt ut for å observere fjerne stjerner i samarbeid med tre andre land. (Foto: (Bilde: Rymdstyrelsen))

Odin-satellitten er et svenskstyrt samarbeidsprosjekt mellom Sverige, Finland, Canada og Frankrike som utforsker hvordan stjerner ble til. Den var den satellitten som gjorde at forskere for første gang oppdaget oksygen i molekylform i en stjernetåke.

På vei mot Merkur, Jupiter og kometer

– Institutt for romfysikk i Sverige har en lang forskningshistorie på nordlys, som har ført til at de nå er svært aktive i utforskningen av andre planeter. De har eller har hatt instrumenter i bane rundt Venus, Mars, Månen og Saturn. De har nye instrumenter på vei til Merkur, en komet og Jupiter, forteller Norberg videre.

– Vi skal også ha en viktig rolle i fremtidens utforskning av Mars, og derfor satser vi blant annet på at styringscomputerne og annen elektronikk til ESAs marsferd ExoMars skal komme fra Sverige.

En sammenligning av de svenske og norske forskningsprosjektene, slik de presenteres på hjemmesidene til henholdsvis Rymdstyrelsen og Norsk Romsenter, kan illustrere forskjellene mellom oss og våre naboer.

Olle Norberg (Foto: Rymdstyrelsen)
Olle Norberg (Foto: Rymdstyrelsen)

Norge trekker frem jordobservasjon, satellittnavigasjon, satellittkommunikasjon, studiet av solas påvirkning på jorda, studier av universets opprinnelse og studier av hvordan diverse planter, ting og prosesser fungerer i vektløs tilstand.

”Denne konsentrering er gjort fordi vi som et lite land ikke kan være gode på mange områder”, skriver Norsk Romsenter på sidene.

Også svenskene holder på med romobservasjon og studier av ting i vektløshet. Men en del andre prosjekter Rymdstyrelsen trekker frem er mer av den utforskende sorten:

De studerer blant annet også hvordan mennesker fungerer i vektløs tilstand og livets forutsetninger utenfor jorda. Uten forskningsbasert kunnskap om slike ting er det vanskelig å noensinne se for seg noen stor menneskelig utforskning av verdensrommet.

– Livets forutsetninger på andre planeter enn vår egen, det som kalles astrobiologi, er et av de store spørsmålene i romforskningen, sier Norberg.

– Selv om utforskning av verdensrommet akkurat nå er vanskelig på grunn av de økonomiske tidene, kommer disse spørsmålene alltid til å leve videre – og bli desto mer interessante etter hvert som våre forutsetninger for å studere Mars, Jupiters måner og planeter i andre solsystemer øker. Vi vil støtte svenske forskere som kan bidra til slik forskning.

Israel: En romfartsstormakt av nødvendighet

Israelerne har selv utviklet raketten Shavit-2, som er i stand til å ta deres egne satellitter opp og ut av atmosfæren. Der oppe brukes satellittene til forskning, eller like gjerne til å spionere på fiendtlige naboer. (Foto: חובבשירה/Wikimedia Creative Commons)
Israelerne har selv utviklet raketten Shavit-2, som er i stand til å ta deres egne satellitter opp og ut av atmosfæren. Der oppe brukes satellittene til forskning, eller like gjerne til å spionere på fiendtlige naboer. (Foto: חובבשירה/Wikimedia Creative Commons)

Skal du snakke om små land med store romambisjoner, er det umulig å ikke nevne Israel. Det lille landet er blant de ti mest avanserte innen romfartsteknologi i verden, og er det desidert minste som har såkalte full capabilities – full pakke i rommet:

Israelerne kan lage sine egne satellitter, og sine egne raketter til å skyte opp satellittene, de kan skyte opp begge deler på egenhånd og de kan kommunisere med dem på egenhånd. Et erklært mål for det israelske romprogrammet er å sikre Israel en plass blant de fem ledende landene innen utforskningen av verdensrommet.

Staten Israel er for øvrig litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke i størrelse.

Israels evner i verdensrommet er et klassisk eksempel på det gamle ordtaket ”nød lærer naken kvinne å spinne”.

Israel har alltid vært omringet av fiendtlige naboer, og hovedårsaken til å utvikle nasjonale evner i romfarten har vært et behov for å overvåkning av og beskyttelse mot andre land.

Verken store eller små vil fysisk til verdensrommet

Romkappløpet mellom Sovjetunionen og USA handlet blant annet om å sende mennesker til Månen. Astronauter på vei mot fjerne stjerner er fortsatt kroneksemplet på hva en seksåring drømmer om når han titter i en bok om verdensrommet.

Det å sende mennesker ut i verdensrommet er imidlertid ”ut” for dem som faktisk arbeider med verdensrommet. USA har gitt opp slike ambisjoner og lagt romfergeprogrammet på is.

Heller ikke Israel, som i prinsippet kunne fått til menneskelig romferd ved å videreutvikle de fasilitetene de allerede har, er interessert i å feste den fjæra i hatten.

– Bemannede ekspedisjoner har mistet sin interesse, både vitenskapelig og teknologisk, sier Daniel Hershkowitz, den israelske forsknings- og teknologiministeren, til Scientific American.

– Det er en viss fascinasjon og attraksjon i det, men det begrenser virkelig oppdraget å sende med mennesker, som har visse grenser når det gjelder tid, distanse og så videre.

Samarbeid er nøkkelen for de små

Den samme svanesangen for romfartens gullalder synges i de aller fleste land – kanskje med unntak av i Kina, der taikonautene så vidt har begynt sin ferd ut i verdensrommet.

Er det lov å erklære seg litt skuffet over at romfarts æraens løfter om nye verdener falt gjennom?

–Jeg synes ikke man skal være skuffet over at romvirksomhet har blitt en viktig og helt naturlig del av vår hverdag, i form av navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon . Det er jo kjempebra! Derimot kan jeg jo være enig i at drømmene fra 60- og 70-tallet om å reise ut og utforske ikke går så raskt som vi trodde den gang. Men slik er det, og vi får akseptere en langsommere takt, sier Rymdstyrelse-sjefen Norberg.

"Ifølge Olle Norberg er samarbeidsprosjekter som ISS muligheten for små nasjoner til å skinne i verdensrommet. (Foto: NASA)"
"Ifølge Olle Norberg er samarbeidsprosjekter som ISS muligheten for små nasjoner til å skinne i verdensrommet. (Foto: NASA)"

Han tror likevel store ting kan skje på andre måter – og det er ingen grunn til at små land som Sverige og Norge ikke skal kunne bidra:

– Vi må forberede oss på å samarbeide mye mer enn i dag, for romforskningen kommer til å koste veldig mye penger. Den internasjonale romstasjonen ISS er et godt eksempel på at det fungerer å samarbeide internasjonalt, sier Norberg.

– Små land kan også bidra til det, på samme måte som vi i dag er med på ISS. Da kan vi jobbe mot felles mål som til slutt leder til fantastisk forskning, blant annet på månen, på asteroider og på Mars.