Det er nå i april 18 år siden det banebrytende Hubbleteleskopet ble skutt opp. Romteleskopet har gitt forskerne fantastisk innsikt i hvordan universet ser ut. 

For å feire årsdagen har de amerikanske og europeiske romfartsorganisasjonene NASA og ESA publisert en helt ny samling av bilder.

De viser hva som skjer når hele galakser kolliderer, en skjebne som kanskje også venter på vår egen galakse; Melkeveien.

Hele universet

Kollisjoner mellom galakser inntreffer i alle deler av universet. Noen er voldsomme og dramatiske, mens andre er mer makelige sammensmeltninger. 

I følge presseinformasjon fra NASA/ESA, var slike kollisjoner enda vanligere tidlig i universets utvikling.

Mange galakser som i dag befinner seg alene i isolerte områder i Universet, viser tydelige spor etter tidligere sammenstøt.

Vrakgods

Også i vårt eget nabolag i universet, Melkeveien, finnes det mye “vrakgods” fra tidligere kollisjoner.

Faktisk er galaksen vår akkurat nå i ferd med å ta opp i seg Sagittarius, en mye mindre, elliptisk formet dverggalakse.

Tomt rom

Tidligere studier, blant annet utført av de estiske brødrene Alar og Juri Toomre på 1970-tallet, har vist at galaktiske kollisjoner er en mye vanligere hendelse enn først antatt.

Kanskje er det litt misvisende å bruke ordet kollisjon, fordi hendelsene skjer i en så enorm skala over svært lang tid.

Sammenstøtene tar gjerne flere hundre millioner år, og medfører sjelden at enkeltstjerner faktisk kolliderer med hverandre. 

Dette skyldes at mesteparten av en galakse består av tomt rom.

Tidevannseffekt

Forskerne ved NASA og ESA sammenligner kreftene som fører galaksene mot hverandre, med tidevannseffekten her på jorden.

Gravitasjonskraften fra månen trekker på vannet i havet, og skaper en flo- og fjæreeffekt. 

Tilsvarende vil gravitasjonen begynne å virke mellom to galakser som nærmer seg hverandre. De strekker og tøyer hverandre.

Effekten blir voldsom, også fordi galaksene, relativt sett, gjerne passerer mye nærmere hverandre, enn avstandsforholdet mellom jorden og månen.

Intrikate mønstre

Hver galakse inneholder milliarder av stjerner. Avhengig av masse og plassering, vil hver enkelt av dem reagere individuelt på gravitasjonens påvirkning.

Derfor skaper slike sammenstøt gjerne helt nye, intrikate mønstre i galaksen. 

Bro av partikler

Når to galakser nærmer seg hverandre, vil det første tegnet på at noe er i ferd med å skje, gjerne være en bro av partikler.

Dette viser at gravitasjonskreftene så smått begynner å gjøre seg gjeldende, ved at støvpartikler og gasser trekkes som slør mellom galaksene.

Disse båndene kan danne lange, spektakulære haler, som tydelig sees på flere av bildene fra Hubbleteleskopet.

Flere retninger

Når galaksene så kommer enda tettere,  tiltar dramatikken hurtig etter universell tidsmålestokk.

Gravitasjonskreftene begynner å virke fra flere retninger, og selve sammenstøtet akselererer.

Enorme mengder med gass og støv dras gjerne inn mot konsentrerte områder, noe som kan gi opphav til nye stjernedannelser.

På flere av bildene fra Hubbletelskopet kan slike unge stjerner sees som blå knuter.

Infrarød stråling

Etter hvert bygger det seg opp enorme, interstellare skyer, og temperaturen kan øke kraftig. Dette kan observeres som intens, infrarød stråling fra galaksene.

Utstrålingen er gjerne svært konsentrert, og er mange milliarder ganger sterkere enn strålingen fra solen.

Det kan oppstå ekstreme forhold sammenlignet med for eksempel Melkeveien, der energien fra stjerner og varme gasser er spredt langs hele galaksens utstrekning på rundt 100.000 lysår.

I de mest lyssterke, infrarøde galaksene kan mesteparten av energien være konsentrert i en utstrekning på bare 1 000 til 10 000 lysår.

En stjerne er født

Slike galakser vil være blant de mest aktive områdene i universet. I løpet av bare et jordår kan flere hundre nye stjerner bli født, sammenlignet med noen få nye stjerner i Melkeveien hvert år. 

I galaksens midtre områder kan det oppstå sorte hull, med en masse som er opptil en milliard ganger større enn solens.

Synlig lenge

Intens stjerneformasjon og kraftig infrarød stråling er altså karakteristisk for den mest aktive perioden i forbindelse med galaktiske kollisjoner.

Andre synlige tegn er at galaksens kjerneområder endrer form.

Slike endringer vil gjøre seg gjeldende også lenge etter at en galakse har slukt en annen, eller etter at to jevnbyrdige galakser har revet seg løs fra hverandre etter et sammenstøt.

Melkeveien kolliderer

En slik voldsom fremtid venter kanskje også på vår egen, relativt fredelige Melkevei, om rundt to milliarder år.

Mange forskere spår nemlig en kollisjon med Andromedagalaksen, som vi nå nærmer oss med en fart på 500 000 kilometer i timen.

Andromeda er en gigantisk spiralgalakse, som ved en kollisjon vil kunne sluke hele Melkeveien.

Resultatet av sammenstøtet kan bli en ny, ellipseformet galakse, som på engelsk har fått navnet “Milkomeda”.

Lenke

Les saken på hjemmesiden til Hubbleteleskopet