Romsonden Venus Express ble skutt opp i 2005, og har gått i bane rundt Venus siden 2006.

Venus har aldri blitt studert så lenge og så nøye før. Hovedoppdraget har vært å undersøke atmosfæren og klimaet på den ugjestmilde planeten.

Nå nærmer det seg slutten på oppdraget, og forskerne benytter sjansen til å få enda mer kunnskap om Venus, ved å styre romfartøyet dypere og dypere ned i planetens tette atmosfære.

– Siden juni har romfartøyet blitt styrt ned i atmosfæren, litt dypere for hver runde rundt planeten, sier Terje Wahl, avdelingsdirektør ved Norsk romsenter.

– Noe av det mest interessante på Venus er vindforholdene på planeten, som er veldig sære og voldsomme. Sonden vil måle trykk, magnetisme og atmosfærisk kjemi.

En romsonde er en skjør maskin, og den er laget for å gli gjennom rommet eller i bane rundt en planet. Vakuumet i verdensrommet gir ingen motstand, men gassatmosfærer er en annen sak.

– Luftmotstanden kommer til å bremse, rive og slite i Venus Express, og ingen vet hva slags tilstand den er i når den kommer opp igjen.

Dykket og oppbremsingen startet den 18. juni og skal pågå til fredag 11. juli. Svaret på hvordan det gikk får vi klokken 17 i dag, når teamet bak Venus Express ved European Space Agency (ESA) holder en pressekonferanse.

Se presskonferansen her, kl. 17 norsk tid, hvor man også kan stille spørsmål.

Norske deler under påkjenning

Før har Venus Express sneiet borti atmosfæren, og ligget på 165 kilometer over overflaten. Nå skal den ha vært nede på 130 kilometer eller dypere, ifølge ESA. Vanligvis er Venus Express rundt 450 kilometer over overflaten.

– Det er også interessant å vite hvordan et romfartøy oppfører seg under slike forhold, og man kan få erfaringer til framtidige oppdrag, forteller Wahl.

Hvis Venus Express overlever dykket, vil den gå opp i bane igjen rundt Venus, og fortsette oppdraget til den slipper opp for drivstoff, sannsynligvis i slutten av 2014.

Når romfartøyet begynner å gå inn i atmosfæren, vil solcellepanelene på hver side av Venus Express bli luftbremser. Styremekanismene som dreier panelene er norske, og vil få en stor påkjenning.

– De er laget av Kongsberg Defence & Aerospace, så vi satser på at de holder, ler Wahl.

– Solpanelene blir nesten som flaps som på et fly, men det er viktig å understreke at de ikke er laget for dette.

Et helvete, men ikke på jord.

Venus har den tetteste atmosfæren av alle steinplanetene i solsystemet, og atmosfæren består av mer enn 95 prosent CO2.

Temperaturen på Venus’ golde og ørkenlignende overflate er på over 450 grader, og brutale vindstyrker herjer i 400 kilometer i timen. Kjempestore orkaner ligger også hele tiden over polene til Venus.

– Neoguri, orkanen som nå nærmer seg Japan blir en liten dverg i forhold til de som finnes på Venus, sier Terje Wahl.

Trykket på overflaten er så massivt at det tilsvarer dybder på én kilometer under havoverflaten her på jorda.

I dag er det ikke mye som tilsier at Jorda og Venus har mye til felles, men en gang kan de ha vært mye likere.

Vulkaner og hav

Tidligere utforskingsoppdrag til Venus har vist at overflaten har blitt kraftig endret av vulkaner en gang i fortiden, men Venus Express har funnet store variasjoner i svoveldioksid-nivåene i den øvre delen av atmosfæren.

Dette kan være en indikasjon på at det fortsatt er vulkaner som spyr ut gass på overflaten, selv om det også kan være andre atmosfæriske effekter som er i spill, ifølge ESA.

Overflategeografi og andre kjemiske undersøkelser har gitt hint om at det kan ha vært hav på Venus.

Venus Express har registrert at mange flere hydrogenatomer enn oksygenatomer unnslipper atmosfæren og forsvinner ut i verdensrommet. Siden vann består av to hydrogenatomer og et oksygenatom, kan dette bety at vann brytes ned i Venus’ atmosfære.

Men siden planetene er på samme størrelse og ble formet rundt samme tid, kan Venus ha hatt like mye vann som Jorda i en fjern fortid.

Havene på Venus ville ha fordampet for lenge siden, på grunn av en stadig økende drivhuseffekt, hvor det tilslutt ble så varmt at havene kokte.

Da blir lufta full av vanndamp, som bidrar enda mer til oppvarmingen.

Tilslutt vil vanndampen forsvinne ut av atmosfæren over lang tid.

Aften- og morgenstjernen

Fra verdensrommet er det ikke mye som avslører den brutale virkeligheten på overflaten til Venus. Planeten er dekket av hvitt skylag, og er det mest lyssterke objektet på nattehimmelen, etter månen.

Men Venus holdt lenge på hemmelighetene sine. Astronomene kunne bare se en dus og hvit skive gjennom teleskopene, og det var ikke før på 1900-tallet at teknologier som massespektrometeret begynte å løfte det hvite sløret rundt Venus.

I 1962 var første gang mennesker fikk se planeten på virkelig nært hold, når den amerikanske romsonden Mariner 2 fløy forbi Venus, mens den tok så mange målinger den klarte.

Siden den gang har mange andre romfartøy hatt nærkontakt med planeten, og noen har til og med klart å lande.

Den sovjetiske sonden Venera 13 landet på overflaten i 1982, og klarte å ta fargebilder av overflaten. Etter halvannen time ga sonden etter for det fiendtlige Venus-klimaet, og døde.

Ingen andre oppdrag har holdt på så lenge som Venus Express, og Wahl tror man har fått mye kunnskap ut av romfartøyet.

– Dette er en veldig vellykket romsonde, og den har holdt ut i årevis. Vi får ikke svar på alt vi lurer på, men planetforskerne er nok glade for all informasjonen som kommer ut av langvarige målinger som kan gi robust kunnskap, sier Wahl.