Med Clinton til stjernene

Den amerikanske ekspresidenten støtter et prosjekt for reiser til stjernene. Det får også støtte av NASA og det militære forskningsbyrået DARPA.

Publisert

- Dette viktige forsøket hjelper til å fremme kunnskap og teknologier for å utforske rommet, men skaper også nødvendige verktøy som vil forbedre livskvaliteten vår på jorda, uttalte Clinton på et offentlig symposium for stjernereiser i Houston i september i år.

Høyt henger de …

Stjernene er et nesten uoppnåelig fjernt reisemål. Selv den nærmeste, Proxima i stjernebildet Kentauren, har en avstand på 4,2 lysår, rundt 42 tusen milliarder kilometer.

Det er nesten 200 000 ganger lengre unna enn middelavstanden mellom jorda og Mars, den første planeten som trolig får besøk av mennesker.

Og de aller fleste stjernene er fra mange tusen til mange milliarder ganger lengre unna enn den røde dvergstjernen Proxima.  Å reise til de nærmeste stjernene med dagens romskip vil ta fra tusener til millioner av år.

Eks-astronaut vant stjernestipend

Men det er ikke bare fantaster som likevel vil til stjernene. Det militære Defence Advanced Research Project Agency (DARPA) lovet i 2011 et stipend til det beste prosjektet for stjerneskip.

DARPA og NASA hadde da siden oktober 2010 samarbeidet om et prosjekt de kalte 100 Year Starship Project.

Dette prosjektet arrangerte en workshop i California på den magiske datoen 11.1. 2011, og et stort offentlig symposium høsten 2011 i Florida.

I januar 2012 ble vinneren av stipendet annonsert: Den tidligere amerikanske astronauten og fysikeren Mae Jemison.

Mae Jemison reiste med romferga Endeavour i 1992 som den første svarte, kvinnelige astronaut.

Mae Jemison i vitenskapsmodulen Spacelab Japan i lasterommet på romferga Endeavour i 1992. (Foto: NASA)
Mae Jemison i vitenskapsmodulen Spacelab Japan i lasterommet på romferga Endeavour i 1992. (Foto: NASA)

Hun hadde skrevet forslaget som foreløpig har utløst en utbetaling på en million kroner fra DARPA og 100 000 dollar fra NASA Ames Research Center.

Skal tenne interessen

Hennes stiftelse Dorothy Jemison Foundation for Excellence gikk sammen med den ideelle organisasjonen Icarus Interstellar for å arbeide videre med planene.

Pengene når ikke langt for å bygge romskipet, langt mindre sende det av gårde. De er et signal fra DARPA og NASA om at stjernereiser ikke er ren science fiction.

Pengene skal også være lunta til en flertrinnsrakett av finansiering og organisering som forhåpentligvis vil tenne mange flere i de neste hundre årene.

Lite foreligger av konkrete forslag så langt. Det eneste offentlige dokumentet er et referat fra den opprinnelige idédugnaden i California i januar 2011.

Finne reisemålet

Dette dokumentet handlet mest om organiseringen. Hvordan skal et så langsiktig prosjekt organiseres?

Ifølge dokumentet er det få historiske eksempler på at demokratisk støttede prosjekter over flere generasjoner har lykkes. Prosjektene må ha et mål som ligger nærmere for å vekke interesse.

Én løsning er å lage spennende, kortsiktige delmål. Blant slike delmål er letingen etter et konkret stjerne å reise til.

Hvis for eksempel Kepler-romsonden finner en forholdsvis nær jordlignende planet rundt en annen stjerne, en planet som temmelig sikkert kan være levelig for mennesker, vil hele prosjektet oppleves som mye mer konkret og oppnåelig.

Lite offentliggjort

Deltakerne på idédugnaden så også for seg at kjente støttepersoner skulle skrive under på en helsides annonse i New York Times´ søndagsutgave.

Ekspresident Clinton var i så måte en kjærkommen støtttespiller. Deltakerne tenkte seg også at  en stor Hollywoodfilm om stjernereiser kunne vekke interessen.

I begynnelsen av september 2012 ble et nytt stort symposium arrangert i Houston. Heller ikke dette arrangementet fikk særlig pressedekning, og lite er offentliggjort.

Renessansemenneske

På Den internasjonale romfartskonferansen i Napoli var temaet nesten fraværende. Fraværende var også to av de tre som hadde meldt inn foredrag om reiser til stjernene, blant annet fra 100 Year Starship-deltakeren Icarus Interstellar.

Den tredje var en arkitekt, designer og science fiction-forfatter fra Italia, Giorgio Gavirghi. Denne eldre herren er litt av et renessansemenneske.

Han har designet alt fra flyplasser og anlegg for matlaging med sollys som energikilde til pAstroHut, et system for å bygge romstasjoner på andre planeter med lokale materialer.

Gavirghi framsto som en ekte entusiast. Han er en typisk representant for den fargerike følgeskaren som dukker opp der mer eksotiske temaer diskuteres på romkongressene.

Romkoloni på asteroide

Gjennom organisasjonen Leeward Space Foundation har Gavirghi lansert idéen Instant Starship. Idéen er å bruke en liten asteroide som stjerneskip.

Asteroider er småkloder som for det meste går i bane mellom planetene Mars og Jupiter. Gavirghi foreslår å hule ut en liten asteroide, og bygge en romkoloni for 2000 mennesker der inne.

Hele asteroiden kan settes i spinn. Dermed vil sentrifugalkraften virke slik at kolonistene kan gå rundt i et grønt landskap med beina ut mot ytterveggene, og en kunstig himmel kan lyse blått over hodene deres innerst mot sentrum.

Fordelen med å bruke en asteroide er at materialene ikke må fraktes opp fra jorda, mener Gavirghi. En annen fordel er at steinveggene i asteroiden beskytter mot den farlige strålingen mot verdensrommet.

Sammen med den kunstige tyngdekraften vil menneskene få et miljø som ikke ødelegger menneskekroppen over lang tid, slik som vektløsheten og faren for stråling på dagens romskip.

Selvforsynt

Romkolonien skal så sendes ut mot stjernene med et framdriftssystem som Gavirghi håper vil bli funnet opp i tidens fylde, for eksempel et stoff-antistoff-system.

Vanlig stoff og antistoff utsletter hverandre og omsettes til enorme mengder ren energi.

Slik kan asteroiden få en enorm fart, og krysse avgrunnen mellom stjernene. Likevel vil reisen ta mange år, og den lille kolonien vil aldri få se jorden igjen.

Asteroiden må være helt selvforsynt. Nær den sentrale sylinderen i asteroiden vil tyngdekraften være lavere. Her skal fabrikkene ligge.

Litt lengre ute, der tyngdekraften er 0,85 ganger jordas, skal planter få vokse seg høye og næringsrike og forsyne kolonistene med mat.

Og ytterst langs omkretsen er det grønne hager, små vann, enskinnebaner og byer, alt slikt som kolonistene trenger for å leve til de ankommer målet sitt, den jordlignende planeten.

Sprer menneskeheten mellom stjernene

Her skal halvparten av dem gå i land, og opprette menneskenes første koloni på en planet rundt en annen stjerne. Den andre halvparten skal fortsette videre om bord på asteroiden, på leting etter nye kloder å befolke.

På nettsidene sine understreker DARPA at de slett ikke har tenkt å reise til stjernene selv.

Den ene millionen de har bevilget, er som et såkorn de håper vil spire til en selvstendig organisasjon, og kanske en gang i en fjern framtid en stjernereise.

Men ganske sikkert er ferden opp mot stjernene så langt inn i framtida at Bill Clinton og de fleste andre nålevende har gjort den motsatte reisen, fra jordas overflate og seks fot nedover.

Lenker:

White Paper om Instant Starship fra Leeward Space Foundation

Nettsiden til 100 Year Starship

Referat fra idédugnaden i California 11.1.2011, arrangert av DARPA og NASA

Nettside om 100 Year Starship fra DARPA

Nettsidene til Dorothy Jemison Foundation for Excellence

Nettsidene til Icarus Interstellar