Teknologien har endret seg temmelig mye siden Voyagersondene ble skutt ut fra jorda i 1977. Men til tross for alderen, fortsetter de to oppdagelsesreisende å sende oss ny informasjon, fra steder stadig lengre ut mot slutten av solsystemet.

For tre-fire år siden begynte sondene å oppfange merkelige magnetiske signaler i heliosheath, et område av heliosfæren som ligger over 11 milliarder kilometer fra jorda, på grensa mellom solsystemet og rommet utenfor.

Forskerne skjønte ikke bæret.

Observasjonene stemte overhodet ikke med den gjeldende oppfatningen om at enden av solas magnetfelt bukter seg i slakke folder som til slutt vender tilbake mot stjerna vår. Voyagersondene så heller ut til å befinne seg i et kaotisk skum av gigantiske magnetbobler.

- Vi hadde aldri ventet å finne slikt skum ved enden av solsystemet, men her er det!, sier fysiker Jim Drake fra University of Maryland ifølge NASA Science.

Brusende skjørt

Boblene ser ut til å være rundt 150 millioner kilometer på tvers, altså omtrent like brede som avstanden mellom jorda og sola. Det tar Voyagersondene uker å krysse bare en av dem.

Nå, etter et par år med grubling, har forskerne en ide om hva som foregår der ute.

- Solas magnetfelt strekker seg hele veien til enden av solsystemet, forklarer astronom Merav Opher fra Boston University til NASA Science.

- Fordi sola spinner, blir magnetfeltet dens vridd og skrukket, litt som skjørtet til en ballerina. Langt, langt fra sola, der Voyagersondene er nå, hoper foldene i skjørtet seg opp.

I trengselen kan linjene i magnetfeltet ”kobles om” slik at foldene forvandles til et brus av magnetiske bobler, mener forskerne.

De tror at denne skummende skjørtekanten kan ha stor betydning for solsystemet innenfor.

Skjold eller sil?

Rommet mellom stjernene er nemlig ikke så tomt som det ser ut. Her suser for eksempel interstellare skyer, knuter av galaktisk magnetisme og kosmisk stråling, skriver NASA Science.

Hva skjer når slike saker skumper inn i magnetfeltet rundt solsystemet? Virker et frådende skum av magnetbobler mer eller mindre beskyttende enn de lange magnetbuene forskerne trodde fantes der ute, spør forskerne, og illustrerer med et eksempel: Galaktisk kosmisk stråling.

Dette er skurer av ørsmå partikler med enorm fart, som slynges mot solsystemet. Men solas magnetfelt påvirker hvor stor del av skuren som trenger inn til jorda og de andre planetene.

Så hva skjer hvis partiklene møter et boblebrus i stedet for folder?

På den ene sida kan det se ut som om bobler utgjør en temmelig porøst barriere hvor stråler får sile inn igjennom hullene. På den annen side kan partiklene bli fanget inne i boblene, slik at skummet i virkeligheten blir et beskyttende skjold.

For øyeblikket er det ingen som vet svaret, men nye data fra Voyagersondene vil antagelig gi flere hint om hvordan terrenget ser ut der ute.

Det er slett ikke umulig at det finnes både buer og brus, slik at både den gamle teorien og den nye ideen eksisterer side om side. Målingene tyder nemlig på at sondene dupper litt inn og ut av det magnetiske skummet i solsystemets utkant.

- Dette er bare begynnelsen, og jeg spår flere overraskelser framover, sier Opher.

Lenker:

NASA: A Big Surprise from the Edge of the Solar System
NASA: Voyager