Data fra romsonden LADEE viser at området rundt soloppgangen på månen har en tynn støvsky. De fargede områdene viser hvor støvskyen ble målt til å være tettest. De grå sirklene viser banen til LADEE. Den startet høyt og gikk så stadig lavere, inntil romsonden ble kollidert med månen 18. april 2014. (Illustrasjon: Daniel Morgan og Jamey Szalay)
Data fra romsonden LADEE viser at området rundt soloppgangen på månen har en tynn støvsky. De fargede områdene viser hvor støvskyen ble målt til å være tettest. De grå sirklene viser banen til LADEE. Den startet høyt og gikk så stadig lavere, inntil romsonden ble kollidert med månen 18. april 2014. (Illustrasjon: Daniel Morgan og Jamey Szalay)

Støvsky over soloppgangen på månen

Kollisjoner med kometstøv virvler opp skyen, viser data fra romsonden LADEE.

Publisert

Fra november 2013 til april 2014 gikk den amerikanske romsonden Lunar Atmosphere and Dust Environment Explorer i bane over månens ekvator.

Ferden gikk tvers gjennom den tynne støvskyen. Ørsmå støvkorn, mindre enn en tusendels millimeter, kolliderte med instrumentet Lunar Dust Experiment (LDEX).

Kollisjonene var så kraftige at støvkornene fordampet, og glødet i et kort blaff. LDEX registrerte dette lysblaffet, og kunne beregne størrelsen på støvkornene.

Kometstøv med stor fart

Nå har forskere fra USA, Tyskland og Finland analysert resultatene. De har funnet ut at skyen skyldes kometstøv som treffer månens overflate med stor fart.

Kometer går gjerne i svært avlange baner rundt sola. Når de er lengst unna sola, kan de være langt utenfor banen til den ytterste planeten Neptun.

Så faller de innover mot sola, og øker farten. Når de har kommet nær jorda og månen, er farten så stor at de slår løs støv fra den steinete overflaten til månen.

Tidligere har forskere trodd at det var ørsmå steiner fra asteroider som laget kollisjonene. Men asteroidene går i sirkelrunde baner, og treffer ikke månen med så stor fart som kometstøvet.

Romsonden LADEE. (Foto: NASA Ames / Dana Berry)
Romsonden LADEE. (Foto: NASA Ames / Dana Berry)

Meteorsvermer ga flere kollisjoner

LDEX målte også flere kollisjoner, og dermed altså en større støvsky, når de årlige meteorsvermene treffer jorda og månen. En slik meteorsverm er for eksempel Geminidene.

Navnet har den fordi stjerneskudd fra meteorsvermen ser ut til å stråle ut fra stjernebildet Gemini, eller tvillingene, sett fra jorda.

Apollo-astronautenes mystiske skyer

Denne tegningen av soloppgangen med mystisk glød og stråler gjennom en tynn sky ble laget av en astronaut på Apollo 17 i bane rundt månen i 1972. Data fra LADEE viser at støvskyen er mye tynnere enn hva astronautene så. Disse gamle observasjonene er derfor fortsatt et mysterium. (Foto: (Bilde: NASA))
Denne tegningen av soloppgangen med mystisk glød og stråler gjennom en tynn sky ble laget av en astronaut på Apollo 17 i bane rundt månen i 1972. Data fra LADEE viser at støvskyen er mye tynnere enn hva astronautene så. Disse gamle observasjonene er derfor fortsatt et mysterium. (Foto: (Bilde: NASA))

Idéen om støvskyer rundt månen er ikke ny. Fra de bemannede romferdene Apollo så astronautene lysglød over månen ved soloppgang og solnedgang.

Støvskyene fra LDEX er lavere ned og mye tynnere enn observasjonene fra Apollo skulle tilsi, ifølge fagartikkelen som publiseres i tidsskriftet Nature.

Ikke bare isete måner

Tidligere har andre romsonder observert slike støvskyer rundt de iskledte månene til kjempeplanetene Jupiter og Saturn.

Disse skyene dekker imidlertid hele omkretsen av månen, ikke bare et bestemt område, slik som observasjonene fra LADEE viser.

Årsaken kan være at det kraftige tyngdefeltet til moderplaneten haler og drar i støvskyene og sprer dem rundt hele månen, ifølge fagartikkelen.

Når en steinplanet som månen også har en slik støvsky, kan også andre steinete kloder ha det.

– Vi regner med at alle planeter uten atmosfære er innhyllet i lignende tynne skyer av støv, skriver forskerne i fagartikkelen i Nature.

Referanse:

M. Hora´nyi m.fl: A permanent, asymmetric dust cloud around the Moon, Nature 18. Juni 2015, vol. 522, DOI 10.1038/nature14479, sammendrag: http://nature.com/articles/doi:10.1038/nature14479