Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Bildet ligner på de som ble tatt av Apollo-astronautene, men er mye nyere. Det er tatt av romsonden Lunar Reconnaissance Orbiter, som bidro med data for å måle denne lille tidevannsbølgen på månens overflate. (Foto: NASA's Goddard Space Flight Center)
Så var det altså en krusning av sannhet, i den gamle misforståelsen om at månen har hav. De størknede lavasjøene bølger faktisk litt på seg.
Det samme gjør kraterne og månefjellene, ja faktisk hele månens overflate. I prinsippet er denne bølgen det samme som tidevannsbølgen på jorda, men med omvendt årsak.
Tidevannsbølgen på jorda kommer av at tyngdekraften fra månen drar opp verdenshavene. Motsatt drar tyngdekraften fra jorda opp den halvmeter høye bølgen i måneskorpen.
Nå har forskere fra NASA brukt data fra månesonder for å måle bølgen. Målingen er resultatet av et vitenskapelig detektivarbeid, gjort av forskere ved MIT, NASA Goddard Space Flight Center og Sigma Space.
Lasermålinger mot månen
Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) har gått i bane rundt månen i nesten fem år. Det blir over ti tusen omløp, og fem milliarder målinger.
LRO har blant annet målt høyden ned til månen ved å skyte med laser, og måle tidsforsinkelsen før refleksen kom opp igjen.
Mange slike punktmålinger har gitt et nøyaktig høydekart over månens overflate. Men nå ville forskerne presse data ytterligere: Går det an å se den ørlille tidevannsbølgen over de øde steinslettene?
Forskerne startet med å samle målinger av samme punkt på overflaten, men gjort til forskjellig tid. Mer enn 350 000 slike punkter ble valgt, ifølge en nyhetsmelding fra NASA.
Lunar Reconnaissance Orbiter (Illustrasjon: NASA)
Ikke perfekt rund
Men forskerne fikk et problem. Banen til LRO var nemlig ikke perfekt rund. Ujevnheter i tyngdekraften fra månen gjorde at høyden til romsonden gikk litt opp og ned.
Det betød at høydemålingene også fikk en liten variasjon, en målefeil. Denne feilen kamuflerte den lille tidevannsbølgen.
Den eneste måten å fjerne denne feilen på, var å kjenne hvordan tyngdefeltet til månen varierte. Da kunne banen til LRO rekonstrueres, og høydefeilen ble borte.
Tvillingsonder
Forskerne snudde seg til en annen månesonde for hjelp. Eller rettere sagt to. Eksperimentet GRAIL bestod nemlig av en tvillingsonde som fløy i formasjon rundt månen. Tvillingsondene fikk navnene Ebb og Tide, fjære og flo, av fjerdeklassinger fra en skole i Montana.
Ebb og Tide målte akkurat det forskerne trengte, nemlig hvordan tyngdekraften fra månen varierte fra sted til sted.
Det gjorde de på en svært finurlig måte. De målte ikke avstanden til månen. De målte avstanden mellom hverandre.
Denne avstanden varierte, fordi tyngdefeltet fra månen gjorde små endringer i banene deres. Og med små endringer menes her mindre enn tykkelsen på et menneskehår.
Ut fra disse variasjonene kunne forskerne rekonstruere hvordan tyngdekraften til månen varierer fra sted til sted. Dermed kunne banen til LRO bestemmes nøyaktig.
Tidevannsbølgen fikk form på forskernes dataskjermer, og resulterte i en artikkel i tidsskriftet Geophysical Research Letters.
De to GRAIL-sondene Ebb og Flow gikk i baner som tok dem helt ned mot 8 kilometer over de høyeste månefjellene. Den første runden med observasjoner fant sted våren 2012. De siste observasjonene ble avsluttet i begynnelsen av desember 2012. Til slutt krasjet de to sondene i månen. (Foto: (Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech/MIT))
Månen slingrer
Prestasjonen blir enda større når vi tar hensyn til en viktig forskjell mellom jorda og månen. Månen vender jo alltid den samme siden mot jorda.
Hvordan kan det da bli noen tidevannsbølge i månen? Jorda står jo på samme sted på månehimmelen, og drar i samme retning hele tida?
Svaret er at månen egentlig ikke vender akkurat samme side mot jorda. Den slingrer litt. Det betyr at vi av og til kikker litt over kanten mot baksiden av månen.
Annonse
Det betyr også at sett fra månen, så vil ikke jorda stå på nøyaktig samme sted hele tida.
Det er bare en liten bevegelse på få grader. Men bevegelsen lager likevel den svake tidevannsbølgen over de størknede lavaslettene på vår naboklode.
- Denne forskningen viser styrken ved å føre sammen egenskapene til forskjellige eksperimenter i rommet, sier sjefsforskeren bak LRO, David Smith, i nyhetsmeldingen fra NASA.
