Med dette instrumentet fra Carl-Zeiss kunne Clyde Tombaugh sammenligne to fotografier av samme stjernehimmel, tatt på ulike netter. Hvis en planet var i bildet, ville den ha flyttet seg mellom nettene. Apparatet gjorde det mulig å veksle raskt fram og tilbake mellom bildene, slik at planeten hoppet fra ett sted til et annet. Slik oppdaget Tombaugh dvergplaneten Pluto i februar 1930, etter over tre års tålmodig gransking av over tusen fotografier. Apparatet er stilt ut på observatoriet der han arbeidet, Lowell Observatory i Flagstaff, Arizona. (Foto: Pretzelpaws,  Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported)
Med dette instrumentet fra Carl-Zeiss kunne Clyde Tombaugh sammenligne to fotografier av samme stjernehimmel, tatt på ulike netter. Hvis en planet var i bildet, ville den ha flyttet seg mellom nettene. Apparatet gjorde det mulig å veksle raskt fram og tilbake mellom bildene, slik at planeten hoppet fra ett sted til et annet. Slik oppdaget Tombaugh dvergplaneten Pluto i februar 1930, etter over tre års tålmodig gransking av over tusen fotografier. Apparatet er stilt ut på observatoriet der han arbeidet, Lowell Observatory i Flagstaff, Arizona. (Foto: Pretzelpaws, Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported)

Bakgrunn: Pluto – feil svar på feil spørsmål

Astronomene lette etter kjempeplaneten X. Isteden fant bondegutten en dvergklode, som nå ikke en gang er en planet.

18. februar, 1930. En ung astronom har tatt av seg hornbrillene og myser inn i en messingtut. Den peker ikke mot himmelen. Den peker mot et fotografi.

Eller rettere sagt – to. Clyde Tombaugh dreier på en hendel. Et speil vipper, og tuten viser ham det andre av de to fotografiene.

Fotoplatene viser stjernehimmel. Tombaugh har tatt bildene selv med et ganske lite teleskop.

Bildene viser de samme fjerne og urørlige stjernene. De er av samme område på himmelen, tatt på to ulike netter. Så hva er vitsen med å sammenligne bildene?

Hvis en planet er fanget inn i bildefeltet, vil den ha beveget seg i tidsrommet mellom de to bildene. En slik bevegelse er forholdsvis lett å se når bildene sammenlignes i apparatet. Planeten vil se ut som en hoppende stjerne.

Tre år og tusener av bilder

Clyde Tombaugh fotografert hjemme på bondegården i Kansas rundt 1939 med ett teleskopene han hadde laget selv. (Foto: NASA)
Clyde Tombaugh fotografert hjemme på bondegården i Kansas rundt 1939 med ett teleskopene han hadde laget selv. (Foto: NASA)

Tombaugh har holdt på med denne jobben i tre og et halvt år nå. Tusenvis av fotografier, parvis like, har han brukt rundt sju tusen timer på å granske. Astronomi er ikke for folk med kort lunte.

Men Tombaugh er den rette typen. Den selvlærte bondegutten fikk jobben etter å ha imponert observatoriets ledelse med sirlige tegninger av planeter, laget etter studier gjennom selvbyggede teleskoper på farmen i Kansas.

Denne dagen ser ut til å bli som andre dager. Systematisk, tålmodig vipper Tombaugh hendelen fram og tilbake. Vil han få se det han håper å se?

Livsprosjekt

Grunnen til at han i det hele tatt sitter her, ligger i navnet på observatoriet han arbeider ved – Lovell Observatory i Flagstaff, Arizona.

Observatoriet er oppkalt etter forretningsmannen, forfatteren, matematikeren og astronomen som grunnla det – Percival Lawrence Lowell.

Lowell hadde et stort livsprosjekt. Han ville finne den mystiske Planet X. Planet X var en kjempeplanet som kanskje skjulte seg i de mørke avgrunnene utenfor den som da var ytterst – planeten Neptun.

Hyperion

Idéen om en ukjent planet utenfor Neptuns bane var resultatet mange spekulasjoner på midten og slutten av 1800-tallet. En av spekulantene het Jaques Babinet.

Babinet mente at banen til planeten Neptun ikke var som den burde. Noe halte og dro i Neptun, mente han.

Dette «noe» måtte være en planet utenfor Neptun som var rundt tolv ganger mer massiv enn jorda. Han kalte den Hyperion.

Ikke akkurat bestevenner: Til venstre, den egentlig joviale og vennlige Jaques Babinet, portrettert i sine mer biske øyeblikk. Kanskje skyldes de sure minene at Neptuns oppdager, Urbain Le Verrier (t.v) ikke tok det pent opp at Babinet mente beregningene som førte til at Neptun ble funnet, var feil, og pekte mot enda en mystisk planet utenfor Neptuns bane. (Foto: (Illusasjon: Wikimedia Commons/Public Domain))
Ikke akkurat bestevenner: Til venstre, den egentlig joviale og vennlige Jaques Babinet, portrettert i sine mer biske øyeblikk. Kanskje skyldes de sure minene at Neptuns oppdager, Urbain Le Verrier (t.v) ikke tok det pent opp at Babinet mente beregningene som førte til at Neptun ble funnet, var feil, og pekte mot enda en mystisk planet utenfor Neptuns bane. (Foto: (Illusasjon: Wikimedia Commons/Public Domain))

Fant Neptun med papir og blyant

Uheldigvis for fysikeren og matematikeren Babinet, en vennlig og jovial mann, hadde han tråkket en større og noe steilere astronomisk personlighet på tærne.

Babinet hadde korrigert tidligere beregninger fra sin franske kollega Urbain Le Verrier for å beregne hvor Hyperion var. Verriers beregninger stemte ikke med virkeligheten, mente han.

Men Verrier var ikke mannen å tulle med. Beregningene han hadde gjort to år tidligere, var historiske. Slik Babinet nå mente å se avvik i banen til Neptun, slik hadde Verrier tidligere sett avvik i planeten innenfor – Uranus.

Med matematikerens skarpeste våpen – papir og nyspisset blyant – hadde han prikket ut hvor planeten Neptun burde ligge. Og der lå den. Natta etter fant den tyske astronomen Johann Galle planeten i teleskopet.

Slo tilbake

Så skulle altså denne Babinet komme og påstå Neptuns masse var mindre og banen større enn Verrier hadde beregnet, og at dette pekte mot en planet utenfor?

«Det er det absolutt ingenting som man kunne bruke til beregne posisjonen til en annen planet, bortsett fra hypoteser der fantasien spilte en for stor rolle», kommenterte han.

Flauset ut på Mars

Men den mystiske planeten levde videre i astronomenes bakhoder, som en mørk mulighet langt der ute i den ytterste kulde. Det var Perciwall Lovell som ga den navnet Planet X.

Lovell hadde dessuten en personlig grunn for å finne den iskalde kjempeplaneten. Han trengte å bli tatt inn i den faglige varmen igjen.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde han nemlig mistet mye troverdighet hos kolleger for sine fantasifulle hypoteser om kanaler på planeten Mars, bygget av intelligente vesener.

Lette på feil steder

I 1906 begynte Lovell et systematisk søk. Men han gjorde en skjebnesvanger feil. Han lette bare i det avgrensede området av stjernehimmelen der de andre planetene går i banene sine.

Percival Lowell observerer planeten Venus i 1914 gjennom 24-tommers linseteleskopet ved observatoriet han grunnla i Flagstaff, Arizona. Lowell var intenst opptatt av å finne den mystiske kjempeplaneten Planet X utenfor Neptuns bane, ikke minst for å gjenopprette kollegers faglige tillit til ham. På begynnelsen av 1900-tallet hadde han nemlig lansert idéen om at de imaginære kanalene på planeten Mars var laget av intelligente skapninger. (Foto: Ukjent/Public domain)
Percival Lowell observerer planeten Venus i 1914 gjennom 24-tommers linseteleskopet ved observatoriet han grunnla i Flagstaff, Arizona. Lowell var intenst opptatt av å finne den mystiske kjempeplaneten Planet X utenfor Neptuns bane, ikke minst for å gjenopprette kollegers faglige tillit til ham. På begynnelsen av 1900-tallet hadde han nemlig lansert idéen om at de imaginære kanalene på planeten Mars var laget av intelligente skapninger. (Foto: Ukjent/Public domain)

Ti år seinere, dypt skuffet, døde Lovell. Letingen etter Planet X måtte innstilles. Observatoriet hadde nemlig havnet i juridisk krangel med enken hans. Hun ville ha pengene fra legatet han hadde etterlatt.

Først tre år seinere tok bondegutten Clyde Tombaugh opp letingen igjen. Han utvidet søket. Så, etter nye tre år, den 18. februar 1930,er søket hans på vei inn i stjernebildet Tvillingene.

Feil svar på feil spørsmål

Tombaug vrir på hendelen til messinginstrumentet fra Carl-Zeiss. En gang. En gang til. Så reiser han seg fra plassen sin, går inn til sin sjef, observatoriets leder Vesto Melvin Slipher og sier: «Doktor Slipher. Jeg har funnet Planet X».

Men det var ikke Planet X han hadde funnet. Da romsonden Voyager 2 passerte Neptun i 1989, analyserte forskeren Myles Standish data fra ferden. De viste ganske klart: Det trenges ingen mystisk Planet X for å forklare banen til Neptun.

Uansett var Pluto altfor liten. Den hadde ikke tyngdekraft nok til å rugge på banen til Neptun. Den gikk heller ikke i riktig bane. Pluto skjener skjevt i forhold til banene som de andre planetene følger.

I dag er de fleste forskere enige om at Pluto ble oppdaget ved en tilfeldighet.

Pluto var feil svar på feil spørsmål. Men uten at noen hadde begynt å lete etter Planet X, ville det trolig tatt enda mange år før den hadde blitt funnet.

Skolejente fant navnet

Hvordan fikk Pluto navnet sitt? Det ble snart klart at den i alle fall ikke kunne hete Planet X. X stod for ukjent. Nå var den kjent.

Tombaugh ba sjefen sin om å finne på et navn så fort som mulig, før noen andre gjorde det. Forslagene rant inn, over tusen i tallet. Ett av forslagene kom fra Lovells enke, Constance Lowell. Hun ville gjerne at den skulle hete Constance.

Det var ei britisk jente på elleve år som kom opp med navnet som vant astronomenes hjerter. Venetia Burney var barnebarnet til en bibliotekar ved Universitetet i Oxford, Falconer Madan. Han telegraferte forslaget videre, og telegrammet endte opp hos astronomene i USA.

Pluto er romernes gud for underverdenen. Navnets to første bokstaver gir også ære til mannen som satte i gang letingen etter Planet X:  Percival Lowell.

Asken på New Horizons

Men Clyde Tombaugh er ikke glemt. Astronomen døde i 1997, men nå er litt av asken hans om bord i romsonden New Horizons.

New Horizons er det foreløpig siste høydepunktet i utforskingen av Pluto. For første gang vil kameraer ta nærbilder av den lille kloden, som er rundt en tredjedel så stor som vår egen måne.

New Horizons nærmer seg Pluto. I bakgrunnen månen Charon. New Horizons vil vise detaljer ned til noen hundre meter på overflaten av Pluto, og også kartlegge dvergplanetens mange måner. (Foto: (Illustrasjon: NASA))
New Horizons nærmer seg Pluto. I bakgrunnen månen Charon. New Horizons vil vise detaljer ned til noen hundre meter på overflaten av Pluto, og også kartlegge dvergplanetens mange måner. (Foto: (Illustrasjon: NASA))

Charon hjalp astronomene

De første grove kartene av overflaten kom på 1980-tallet. De var bare indirekte. Intet teleskop på jorda kunne skjelne overflatedetaljer.

Isteden registrerte astronomene hvordan lysstyrken endret seg etter hvert som Plutos forholdsvis store måne, Charon, gled foran planeten. Ja, for den gangen var Pluto fortsatt en planet. Mange slike observasjoner kunne gi et grovt bilde av overflaten.

Spettete svart, orange og hvit

Først da romteleskopet Hubble på begynnelsen av 2000-tallet tok bilder av Pluto over jordas skjelvende luftlag, ble det mulig å se detaljer direkte.

Skjønt, å kalle dem detaljer er å overdrive. Ennå var de minste synlige formene på overflaten flere hundre kilometer store. Astronomene måtte også kjøre de uskarpe bildene gjennom databehandling for å tyne mest mulig ut av dem.

Likevel var de gode nok til å vise polområder og flekker. Planeten var spettete kullsvart, orange og hvit. Eller rettere sagt – dvergplaneten hadde disse fargene.

– Definisjonen stinker

I 2006 mistet nemlig Pluto statusen som en planet. Året før var en ny liten klode oppdaget enda lengre borte fra sola  – Eris.

Eris var med på å ta planetstatusen fra Pluto. Ett av de tre kravene til en planet var nemlig: Den må være stor nok til å ha renset verdensrommet fritt for andre kloder i banen sin.

Den internasjonale astronomiske union står bak disse kravene og bak beslutningen: Pluto er bare en dvergplanet. I banen rundt Pluto svermer også andre lignende dvergplaneter. Ikke alle astronomer er enige i denne beslutningen.

– Definisjonen stinker, av tekniske årsaker, har astronomen Alan Stern uttalt. Og Stern er ingen hvem som helst. Han er NASAs sjefsforsker for New Horizons.

Fortsatt planet i New Mexico

Striden har toppet seg til sivil ulydighet. Staten New Mexico har vedtatt en resolusjon som sier at Pluto er en planet på himmelen i deres stat.

Resolusjonen er vedtatt til ære for Tombaugh, som levde sine siste år i New Mexico. Tombaugh døde i 1997. Hva ville han sagt hvis han hadde fått høre at planeten han oppdaget var nedgradert? Enken hans har gitt et slags svar.

– Han var en forsker. Han ville ha forstått at de hadde et virkelig problem når de fant ut at flere av disse sakene fløy rundt i området, sa hun i et intervju med den canadiske fjernsynskanalen CTV i 2006.

Pluto er en frossen dvergplanet. Denne illustrasjonen fra European Southern Observatory viser hvordan astronomene tenker seg overflaten av planeten, med flekker av ren frosset metan. På himmelen bak troner den forholdsvis store månen Charon, og bak lyser sola blekt og fjernt over dvergplaneten. (Foto: (Illustrasjon: ESO, L. Calçada. Creative Commons Attribution 4.0 International License.))
Pluto er en frossen dvergplanet. Denne illustrasjonen fra European Southern Observatory viser hvordan astronomene tenker seg overflaten av planeten, med flekker av ren frosset metan. På himmelen bak troner den forholdsvis store månen Charon, og bak lyser sola blekt og fjernt over dvergplaneten. (Foto: (Illustrasjon: ESO, L. Calçada. Creative Commons Attribution 4.0 International License.))

Kuiperbeltet

Og kanskje faller ikke Tombaughs ettermæle i grus selv om Pluto mister planetglansen. Hans viktigste bidrag til astronomien kan ligge lenger ute – i Kuiperbeltet.

Dette beltet strekker seg videre langt utenfor banen til Pluto. I Kuiperbeltet svermer det av dvergplaneter.

– Clyde Tombaugh oppdaget Kuiperbeltet. Det er helvetes mye mer interessant enn den niende planeten, sa den amerikanske astronomen Mark Levison til en blogger på nettstedet Slate i 2014.

Det kan diskuteres om Tombaugh oppdaget Kuiperbeltet. I en forstand gjorde han kanskje det, i og med at planeten Pluto nå regnes som en del av denne svermen med dvergplaneter.

Sikkert er det uansett at Tombaugh vil nå ut til Kuiperbeltet. I årene som kommer vil asken hans følge med New Horizons videre utover hit.

I Kuiperbeltet vil sonden fortsatt kunne møte og utforske nye dvergplaneter, hvis det er nok drivstoff til vellykkede kursjusteringer.

UFO-entusiast

Etter mange år vil New Horizons slå følge med Voyager-sondene ut i juvet mellom sola og våre nærmeste stjerner. Som første menneske i historien vil Tombaugh forlate vårt solsystem, post mortem.

Hva vil asken hans kunne møte der ute?

Etter å ha oppdaget Pluto arbeidet Tombaugh på 1950-tallet som forsker ved rakettbasen White Sands i New Mexico.

Dette var i den mest intense UFO-tiden. Ett av UFO-entusiastenes valfartssteder var Roswell, ikke langt fra White Sands. Tombaugh så flere ganger med egne øyne mystiske lysfenomener og fortalte om dem til offentligheten.

Astronomisk liten mulighet

– Jeg har sett tre objekter i de siste syv årene som ikke kan forklares med kjente fenomener. Jeg er en profesjonell, høyt trent astronom. Jeg tror at flere velrenommerte forskere er uvitenskapelige når de nekter å godta muligheten for utenomjordisk opprinnelse og natur, uttalte han i 1957.

På samme måte kan vi heller ikke nekte å godta den astronomisk ørlille muligheten for at asken etter Tombaugh vil bli funnet av skapninger mange lysår unna og vist fram som bevis på rester etter  intelligent liv på andre kloder.

Powered by Labrador CMS