– Uæh! En mishandlet stein, utbryter førsteamanuensis Henrik Friis ved Naturhistorisk museum i Oslo.

I mikroskopet lar imidlertid også forskeren seg begeistre over forskning.nos pyrittegg fra Peru.

– Jeg synes de er dekorative. Men for meg som mineralog, er det ikke så pent.

Når pyritten er massiv, kan den slipes blank og fin, men da er den ikke så veldig spennende.

– Men noen ganger oppstår det hulrom der krystallene kan vokse uhindret, sier Friis.

Ellers vokser de bare inn i hverandre.

Spruter gnister

Navnet pyritt kommer fra det greske ordet pyr, som betyr ild. Det er fordi det sprutet gnister fra den sår man slo andre mineraler eller metaller mot den, skriver mineralnettstedet Mindat.org.

– De største krystallene kan bli 10–15 centimeter store. Hvis de vokser helt fritt, vil de vokse i alle retninger og vil være like store alle veier, sier Friis.

Pyritt er også kjent som svovelkis.

Mineralet består av jern og svovel – to svovelatomer for hvert jernatom. På grunn av jerninnholdet ruster det veldig lett, skriver Wikipedia. De fleste flekker med rust i norsk fjell kommer fra svovelkis.

– Pyritt er også kjent som «narregull» fordi det kan ligne på gull, sier Friis.

– Det går historier om folk som tror de har funnet gull, men så er det bare pyritt. Eller kanskje er det brukt for å sikre investeringer fra folk som ikke kan mineralogi?

Mister informasjon

– Pyritt har mange forskjellige krystallstrukturer, sier Friis.

Det forklarer også hvorfor det massive egget ikke er så interessant for ham og fagfellene hans.

– De ulike strukturene kan fortelle om miljøet den har vokst opp i. Hvis den er massiv mister vi den informasjonen, sier Friis.