Petter Wabakken, en av landets fremste eksperter på ulv, har i snart 40 år sett det som en viktig oppgave å bringe kunnskapen fra rovdyrforskningen ut til allmenheten.

Wabakken har prioritert formidling av sin forskning og stilt seg tilgjengelig som ekspert, til tross for store personlige omkostninger ved blant annet gjentatte angrep på hans faglige og personlige integritet som forsker.

Det er ingen overdrivelse å si at ulven skaper større splittelser i folket og høyere temperatur i debattene enn de fleste andre tema i Norge. Og det er kanskje ikke så rart.

Her er det næringsinteresser på spill, sterke følelser i sving som redsel og frykt, og ikke minst steile fronter mellom tilhengere og motstandere av ulv i norsk natur. Det skal mot til å stå frem i et slikt klima og forsvare kunnskapens plass.

Ulike interessegrupper har en tendens til å rette skytset mot budbringeren: Forskningsresultatene passer ikke med vårt syn og må dermed være manipulerte. Snakker vi her om en forsker som jukser?

Anklaget for uredelighet

Omdømmet til forskningsinstitusjonene er også i fare dersom en forsker blir tatt for uredelighet eller juks. Derfor har universiteter og høgskoler forskningsetiske retningslinjer og forskningsetiske utvalg som håndterer eventuelle mistanker.

På nasjonalt nivå finnes Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning som også jobber med forebyggende arbeid, rådgivning og gransking av enkeltsaker om mulig uredelighet i forskning.

Petter Wabakken har nylig vært igjennom en slik runde. Det var interesseforeningen Naturen for alle som fremmet påstander om at noen av Wabakkens forskningsresultater var manipulerte. Saken ble behandlet i høyskolens forskningsetiske utvalg, som konkluderte slik 4. april 2016:

«Utvalget har ikke på noen punkter kunnet konkludere med at innklagede har begått vitenskapelig uredelighet.»

Åpenbart grunnløst

Det nasjonale granskingsutvalget ble rutinemessig orientert om behandlingen av saken, og tok orienteringen til etterretning i møte 22. juni 2016.

Naturen for alle klaget deretter saken inn for Granskingsutvalget.  På møtet 14. desember 2016 besluttet utvalget at saken skulle utsettes for å innhente mer informasjon om rådata og datainnsamling fra forskningsmiljøet på Evenstad.  

Granskingsutvalget behandlet deretter saken i møte 13. januar 2017, og fattet følgende avgjørelse:

«Saken avvises fra realitetsbehandling i Granskingsutvalget fordi den anses som åpenbart grunnløs, jf. forskrift til forskningsetikkloven § 6 første ledd. Avgjørelsen er enstemmig.»

Invitert på møte, men kom ikke

Det hører også med til historien at dekan ved Avdeling for anvendt økologi og landbruksfag flere ganger har invitert Naturen for alle til å møte rovdyrforskerne på Evenstad.

I et slikt møte vil de kunne stille sine spørsmål og få svar direkte fra forskerne om blant annet forskningsmetode, resultater og formidlingsstrategi. Det kunne vært lærerikt for alle parter, men Naturen for alle har konsekvent takket nei til disse invitasjonene. 

Dette har Granskingsutvalget merket seg og uttaler følgende:

«Utvalget bemerker at åpenhet rundt den forskning som høgskolen utfører er et gode, og at det vil tjene høgskolen å fortsette med denne åpenheten selv om området det forskers på er konfliktfylt. Utvalget vil videre anbefale at klager [Naturen for Alle, Granskingsutvalgets merknad] tar imot tilbudet om dialog rundt denne forskningen fremfor å klage den inn som uredelig og uetisk.»

Et tap for samfunnet

Forskere må selvsagt finne seg i at det stilles spørsmål til forskningen deres som kreves besvart.

Men når man insisterer på at dette kun skal skje gjennom mediene, eller i formelle granskingsprosesser, er det lett forstå at forskere opplever det som angrep på personlig og faglig integritet og ikke som reelle bidrag til kunnskapsbygging og konstruktiv samfunnsdebatt.

Mange forskere kvier seg for å stå frem med sin forskning og gjøre tilgjengelig den ekspertisen de sitter med. Synlige forskere er lette å «ta» og forskerne vil heller bruke tiden sin til å produsere ny kunnskap enn å forsvare seg i mediene. En stor del av resultatene fra norsk forskning kommer derfor aldri til anvendelse. Det er et stort tap for samfunnet.

Vi må derfor være glade for forskere som Petter Wabakken som våger å gjøre resultatene fra forskningen sin tilgjengelig for allmenheten og dermed bidrar til å fremme en kunnskapsbasert debatt.

I vår tid er det særdeles viktig at forskere tør å formidle sin forskning til offentligheten, også innenfor kontroversielle temaer. Her har Petter vært en foregangsfigur, noe som blant annet resulterte i at han ble tildelt høgskolens formidlingspris i 2010.

___________________________________________________

Kronikken sto på trykk i Hamar Arbeiderblad og Østlendingen mandag 30. januar