Området rundt Sognefjorden er bebodd av 33.000 mennesker og ble besøkt av omtrent 230.000 turister i fjor. I tillegg har det et ekstremt høyt antall av museer, gallerier og besøkssentre.

Det gjør Sognefjorden til et viktig kunnskapsturismemål i Norge. Men er det økonomisk bærekraftig å ha så mange museer og attraksjoner?

Voksende interesse for Norge som turistmål

Vi opplever en verdensomspennende, voksende interesse for reise og for Norge som reiselivsdestinasjon. I dette bildet kan popularisering av kunnskapsturisme, samt investering i utvikling av museer og gallerier rund Sognefjorden muligens bringe enda flere turister til regionen. Dette vil igjen påvirke lokaløkonomien positivt.

Sognefjorden har også alle muligheter til å bli et eksempel på «beste praksis» når det gjelder å ligge i front på trender i reiselivet, og samtidig regional utvikling i landlige områder.

Spørsmålet mitt er om det i dette bildet er behov for å endre fokus fra kvantitet til kvalitet.   

Bør vi bygge nytt eller investere i det vi har bygd?

Det vil bety at fokuset endres fra å bygge nye attraksjoner som trenger store subsidier på startpunktet, og samtidig ikke vil klare seg uten betydelig støtte til driften, til at man investerer mer i de eksisterende sentrene.

For rask og bred utvidelse av nye produkter for kunnskapsturister, i et relativt lite område, kan føre til økonomiske vanskeligheter med å vedlikeholde og fornye dem alle.

Veldig få turister er for eksempel villige til å besøke flere museer og besøkssentre på en dag. Hvis de ikke kjøper billetter, er det lokale og regionale myndigheter som må støtte disse institusjonene, det vil si skattebetalerne.

En utfordring med mange gjennomsnittlige museer og sentre i et område, er at gjesten som har opplevd et halvgodt museum, lite trolig vil velge å besøke andre museer i området. Kvantitet fremfor kvalitet vil redusere antall solgte billetter.

Hvorfor så mange museer i Sognefjorden?

Sognefjorden er den dypeste og lengste bebodde fjorden i verden, omgitt av vakre landsbyer og forbløffende natur. Det har vært et veldig populært turistmål i nesten 150 år. I starten tiltrakk det norske kunstnere, deretter europeiske filosofer og aristokrater, til slutt alle andre, som søker unike landskap og uforglemmelige opplevelser.

Regionale destinasjonsselskap, for eksempel Visit Sognefjord og Fjord Norge, har vært veldig aktive i å fremme destinasjonen over hele verden, og antall turister som overnatter i regionen øker hvert år. Lokal kultur og natur, sammen med veldig gode prognoser for turisme i Norge, gir inspirasjon til å skape kunstgallerier, museer og andre attraksjoner.

Men det er kanskje ikke slik at alle ideer bør få se dagens lys, og nye planer bør alltid ses opp mot en helhet, og ikke bare ønsket om en ny attraksjon i hver dal og bygd.

Er alle museer og gallerier nødvendige?

Hvis vi analyserer tallene, oppdager vi at noen av museene i Sognefjorden er populære og lønnsomme. Ett av museene kunne skilte med et besøk på mer enn 80.000 gjester fra hele verden.

I andre tilfeller ser det ut som nesten ingen vet at museet eller galleriet eksisterer. For eksempel var det 511 besøkende på Sogn Kunstsenter i Lærdal i fjor. Hvis vi følger pengene vil vi legge merke til at ikke mange av de lokale museene er lønnsomme.

Som et eksempel ble Norsk Reiselivsmuseum i Balestrand åpnet i 2016 etter nesten 30 års planlegging og forberedelser. Bygningen kostet rundt 100 millioner norske kroner. I 2017 hadde museet bare 5881 besøkende, til tross for at de første årene til et nytt museum ofte er de med mest besøk.

Det betyr at uten betydelig offentlig støtte, så vil ikke denne attraksjonen overleve økonomisk.

Bygger nytt samtidig som det gamle sliter

Samtidig som nye sentre og museer åpnes, finnes det allerede kunnskapssentre og museer som de siste årene har slitt med drifts-, fornyings- og vedlikeholdskostnader som ikke står i stil med driftsinntektene til attraksjonene. Jeg nevner Norsk Villakssenter i Lærdal og Jostedalsbreen Nasjonalparksenter i Stryn.

Det som burde være foruroligende, er at det stadig er planer om å bygge nye sentre og museer i regionen, som igjen vil forbruke store økonomiske ressurser. Hvis disse ikke klarer å tiltrekke seg et høyt antall turister fra helt nye turistsegment, vil de «stjele» oppmerksomheten og inntekt fra allerede eksisterende museum og sentre.

Ettersom det er begrenset med økonomisk støtte fra stat, fylke og kommunen, og begrenset hvor mange billetter man kan selge, kan nevnte fokus på kvantitet på sikt føre til økonomiske problemer for mange eksisterende attraksjoner.

Dette vil igjen kunne forringe kvaliteten på alle attraksjonene i regionen. Det er derfor et presserende behov for forskning om mulighetene, begrensningene og truslene som kommer med utviklingen av Sognefjorden som en destinasjon hvor kunnskapsturisme er en viktig næring.