Slumturisme skaper uenighet. Kritikere mener at slumturismen stiller ut og utnytter fattige mennesker, mens de som taler for, mener at turene gir turistene viktig innsikt i livet i andre deler av verden. Nye forskning har undersøkt hva turistene og de fattige selv mener. (Foto: Jason Rogers/Flickr)
Slumturisme skaper uenighet. Kritikere mener at slumturismen stiller ut og utnytter fattige mennesker, mens de som taler for, mener at turene gir turistene viktig innsikt i livet i andre deler av verden. Nye forskning har undersøkt hva turistene og de fattige selv mener. (Foto: Jason Rogers/Flickr)

Er det greit å dra på sightseeing i slummen?

De færreste slumturister forholder seg kritisk til denne turismen, viser ny studie i India. 

Publisert

Salaam Baalak Trust

Salaam Baalak Trust er en NGO i Delhi, India som hjelper gatebarn i slummen omkring New Delhi Railway Station.

Blant de gatebarna som får tak over hodet, blir en liten gruppe opplært som guider til en byvandring gjennom slumområdet.

Underveis på turen forteller guidene om barndommen sin og om livet på gaten. Turen varer om lag to timer, og underveis på turen gjennom slummen er innlagt besøk ved møtestedet, hvor gatebarn først kommer i kontakt med organisasjonen, fotomuligheter og et besøk på et av Salaam Baalak Trusts barnehjem, hvor turistene møter en rekke gatebarn.

Turen avsluttes med at turistene betaler en donasjon, som går til å støtte Salaam Baalak Trusts arbeid.

Slumturisme

Slumturisme er turer for turister i slumområder i den globale sør – primært Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Turene er ofte arrangert av ikke-statlige organisasjoner som hjelper fattige, gatebarn eller andre beboere i slummen og inntektene fra slumturismen går ofte til disse organisasjonens arbeid.

Slumturismen møter imidlertid ofte kritikk i media.

Et av kritikkpunktene har vært at turistene bruker slummen og de fattige menneskene som bor i den, som underholdning i ferien, og de lokale stilles ut uten å ha muligheter for eller råd til å si fra.

Andre mener at slumturismen gir turistene viktig innsikt i livsvilkårene i andre deler av verden.

Det forventes at omtrent en million turister vil dra på slumturer i 2016.

Stadig flere turister beveger seg vekk fra strendene, hotellene og svømmebassenget og inn i slummen. I flere land i Asia, Afrika og Sør-Amerika kan du få guidet tur til livet på gaten.

Kritikere mener at såkalt slumturisme stiller ut og utnytter fattige mennesker som ikke har noe de skal ha sagt. Andre mener at turene kan være en aha-opplevelse som gir turistene viktig innsikt i hvordan folk lever.

Men hva tenker turistene selv? Hva mener de lokale guidene?

Dette har Tore Holst fra Roskilde Universitet nettopp skrevet doktorgrad om. Han forteller at de færreste av slumturistene er kritiske til denne formen for turisme.

Det var bare en brøkdel av turistene som mente at ulikhetene i møtet med fattigfolk var så ubehagelig at de skrev om det i evalueringsskjemaet, ifølge Holst.

Fulgte slumturer i flere måneder

Studien hans bygger på 4,5 måneders feltarbeid ved organisasjonen Salaam Baalak Trust i Delhi i India.

Organisasjonen hjelper gatebarn i slummen rundt New Delhi Railway Station. En del av inntektene deres kommer fra turer for turistene gjennom slummen. Tidligere gatebarn er guider. Etter omvisningen gir turistene en donasjon til organisasjonen.

Holst var med på de guidede turene, intervjuet guider og turister og fikk adgang til alle evalueringene fra turister gjennom et år.

Mesteparten av turistene er fra den vestlige verden, og en betydelig andel var fra skandinaviske land.

Få turister var kritiske til slumturismen

Det overrasker ikke Holst at turistene ga guidene positiv evaluering å ha hørt om deres tidligere liv som gatebarn.

Men han synes det er bemerkelsesverdig at nesten ingen av deltakerne nevner de etiske sidene ved slumturismen.

– Turistene var generelt ikke kritiske til konseptet, sier Holst.

Allikevel var det noen som var ukomfortable med ulikhetene de møtte på turen. I studien fokuserte Holst på de som kritiserte slumturismen og gjorde lange intervjuer med dem.

– Jeg målrettet studien min mot de turistene som stilte spørsmål ved eller avviste guidenes fortellinger, sier Tore Holst.

Et amerikansk ektepar blir vist rundt. (Foto: Tore Holst)
Et amerikansk ektepar blir vist rundt. (Foto: Tore Holst)

Tysk slumforsker: Etiske bekymringer er utbredt

De etiske betenkningene som noen av turistene hadde på slumturene i Delhi, går igjen på lignende opplegg andre steder i verden, ifølge forsker Malte Steinbrink ved Universität Osnabrück i Tyskland.

Han er medstifter av et internasjonalt forskernettverk på slumturisme. 

Steinbrink er overrasket over at det ikke var flere turister i Holst sin studie som var i tvil om etikken.

– Det er et interessant resultat, for vanligvis er de fleste turistene bekymret for om det er etisk greit å dra ut for å se på de fattige.

– I mine egne studier har ikke alle turistene etiske betenkninger, men mange har det. De bekymrer seg for om folk i slummen vil føle seg som mennesker i en dyrehage, og om de er på en slags fattigdomssafari, sier Steinbrink.

Han har selv gjort studier av turistenes holdninger til de etiske problemstillingene ved slumturisme i Rio de Janeiro i Brasil, i Sør-Afrika og i Namibia.

Ifølge Steinbrink er turistenes etiske tvil viktig fordi den gjør at turarrangørene må legge opp turene på en bestemt måte

– Turoperatørene må forholde seg til kritikken fra potensielle kunder, og det påvirker hvordan de viser frem slummen under turene, sier Steinbrink.

To verdener møtes

Med anslagsvis en million slumturister i året utgjør fattigdomsturismen det største møtet mellom rike mennesker fra det globale nord og fattige mennesker fra det globale sør, hvor målet er å prøve å forstå hverandre.

Men Tore Holst påpeker at slumturer slett ikke er det eneste stedet hvor de to verdenene møtes. En million slike turister er et relativt lite tall hvis sammenligner med andre former for turisme.

Vi møter antakelig ofte mennesker som bor i det vi kan karakterisere som slum når vi reiser rundt i verden, selv om vi aldri forlater hotellets bassengområdet, argumenterer han.

Ifølge Holst, kan de såkalte slumturene både ses på som turisme der vi kjøper opplevelser, og de kan forstås som veldedighet hvor vi gir penger for å lindre lidelse og nød.

Slumturismen er annerledes enn vanlig turisme, fordi møtet mellom rik og fattig er temaet, mener han.

– Møtet skjer alle mulige andre steder, men slumturismen går ut på at det globale nord besøker det globale sør.

Turister vil ikke kjøpe lidelseshistorier

Holst forsøker å forstå hvordan henholdsvis turistene og de tidligere gatebarna ser de to logikkene: veldedigheten og turismen.

Mens turistene først og fremst ser turene i slumområder som veldedighet, ser guidene dem som turisme som følger markedets logikk:

To timers opplevelser i slummen er til salgs på samme måte som en kanalrundtur eller en middag på en lokal restaurant.

Under slumturene som Holst fulgte, forteller guidene sin egen livshistorie om for eksempel overgrep i barndomshjemmet og om livet på gaten i Delhi, før og etter at Salaam Baalak Trust begynte å hjelpe dem.

Mens de fleste av oss er komfortable med å betale for et hotellrom eller å kjøpe en drink ved svømmebassenget når vi er turister, er de færreste av oss klare for å kjøpe et stykke lidelseshistorie fra et tidligere gatebarn, ifølge Holst.

Forskningen hans tyder på at turistene derfor først og fremst ser på omvisningen i slumområdet som veldedighet. Denne forståelsen av hva de er med på, blir styrket av at turene avsluttes med en donasjon som skal hjelpe organisasjonen, i stedet for en betaling for omvisningen.

Tusenvis av enslige barn kommer hvert år til Dehli. (Foto: Tore Holst)
Tusenvis av enslige barn kommer hvert år til Dehli. (Foto: Tore Holst)

De kritiske turistene blir revet ut av forestillingen

Men veldedighet og turisme kan av og til kollidere under omvisningene. 

De turistene på turene som forholder seg kritisk til etikken ved slumturisme, er også ofte de som blir revet ut av forestillingen om at det er veldedighet de deltar i.

– Guidenes fortellinger skal gi innblikk i hvor ille barna de møter, har det, men turistene skal også bli fylt med glede over at det er noen som hjelper barna.

– Noen turister setter spørsmålstegn ved om barna i det hele tatt blir hjulpet og om det er nødvendig at de forteller historien sin, sier Holst.

Tre typer reaksjoner fra kritiske turister

I doktoravhandlingen deler Holst de kritiske turistenes reaksjoner i tre overordnede kategorier.

  1. Turister som føler at de utnytter gatebarna ved å være med på turen og som er i tvil om barna egentlig kan velge om de ønsker å møte turistene eller ikke. Denne gruppen blir oppmerksom på markedslogikken og spør seg selv: Har turistene kjøpt noe gatebarna ikke kan si nei til å selge?
     
  2. Turister som mener at fattigdom bør bekjempes med reformer i India og ikke av donasjoner fra vestlige turister. Veldedighetslogikken virker ikke på denne gruppen fordi de ikke tror på at veldedigheten gjør en forskjell i den store sammenhengen.
     
  3. En tredje gruppe av turister reagerer følelsesmessig på fattigdommen og på guidenes livshistorier. Mens guidene forsøker å fortelle en positiv historie om at organisasjonen har reddet dem, avviser denne gruppen av turister at det er en positiv historie.

Holst forklarer at den følelsesmessige reaksjonen fra den siste gruppen er velment.

– Men guidene som fortalte den dramatiske livshistorien flere ganger i uken, hadde ingen glede av turistenes tårer, fordi den personlige fortellingen deres handlet om hvor langt de hadde kommet, snarere enn hvor langt de fortsatt hadde igjen, sier han.

Guidene ser på slumturer som en jobb

Holsts intervjuer av guidene tyder på at de ser på slumturene motsatt av turistene: De ser på arbeidet sitt som turisme, en handel der de selger historien sin.

Og fordi de ser det som en handel, kan guidene selv oppfatte seg som likeverdige med turistene – i motsetning til veldedighet der de er avhengige av donorenes hjelp.

At det er en handel, gir samtidig guidene mulighet til å styre hvor mye av historien sin de vil selge, mener Holst.

En del av kritikken av slumturisme går ellers på at de involverte gatebarna utnyttes til såkalt «følelsesarbeid» som kan skade dem psykisk.

Det er en virkelig fare for at guidene tar skade, mener Holst. Når de forteller de harde livshistoriene sine tre ganger i uken i tre år, bygger risikoen seg opp.

Men guidene beskytter seg selv ved å følge et standardisert manuskript som ikke involverer dem for mye følelsesmessig.

Hvis turistene bare ser på omvisningen som veldedighet, passer det ikke inn i guidenes tankegang at det å fortelle livshistorien er en jobb.

Arrangører av slumturer bruker tre fortellinger

Malte Steinbrink peker på tre fortellinger som arrangørene av slumturer bruker om opplegget sitt, for å håndtere turistenes frykt for å være på fattigdomssafari:

Den første strategien er at turoperatøren sier «Turen handler ikke om å oppleve fattigdom, men om å oppleve den lokale kulturen og levemåten». Slik går turistene fra å være kikkere til kulturelle turister.

På slumturen i Tore Holsts studie insisterte guidene på at livet deres i slummen ikke var dårligere enn turistenes måte å leve på. Gatebarnas liv var bare annerledes.

Den andre strategien er å gjøre turistene til en form for nødhjelpsarbeidere. Arrangørene av slumturen forteller at slumturisme hjelper mennesker i slummen, enten gjennom prosjekter finansiert av inntekter fra slumturen eller vet at turistene bruker penger underveis, for eksempel på det lokale markedet.

Turen i Tore Holsts studie var også markedsført slik.

Den tredje strategien er å endre formålet fra å bare se på til å bli utdannet. Turoperatøren sier at måten slummen blir fremstilt på i internasjonale medier ikke er representativ fordi mediehistoriene bare handler om lidelse. Slumturen deres handler om å vise at livet i den virkelige slummen ikke er så forferdelig som media gir inntrykk av.

Turistene er altså med på turen for å bli opplyste og klokere.

Fortellinger kan fjerne fokus fra hvem som har ansvar

Disse tre fortellingene som forskjellige turarrangører bruker i forskjellige grad, kan godt være sanne. Men de har konsekvenser, påpeker Steinbrink.

Hvis vi for eksempel ser livet i slummen som en reell kulturforskjell og ikke som et resultat av global ulikhet, fjerner det fokuset fra det rike lands mulige medansvar, mener han.

– Det påvirker hvordan slummen blir vist frem, at fattigdom handler om kultur.

– Det kan føre til en avpolitisering av fattigdom. Slummen blir ofte fremstilt som en kulturelt interessant severdighet og ikke som en manifestasjon av global ulikhet og urettferdighet, sier Steinbrink.

Respekten står i veien for fordømmelse

Tilbake står spørsmålet som er utgangspunktet for kritikken av slumturismen: Hjelper slumturisme gatebarn mer enn den skader dem?

Holst understreker at han bare kan uttale seg om Salaam Baalak Trust.

– Det er ingen tvil om at visse former for slumturisme hjelper konkrete mennesker, for det har jeg opplevd. Det er mange tusen barn som lever bedre liv enn de ellers ville ha gjort.

Hvordan turistene forholder seg til møtet med slummen er forskjellig. Respekten mange ønsker å ha i møtet med menneskene der, kan delvis hindre fordømmelse at folk må leve under ekstremt dårlige forhold, ifølge Holst.

Men han mener også at det er viktig at turistene får en bedre forståelse av hvordan mennesker i slummen lever og håndterer livene sine.

Referanser:

M. Steinbrink. We did the Slum!’ – Urban Poverty Tourism in Historical Perspective. Tourism Geographies: An International Journal of Tourism, Space, Place and Environment, 20. januar 2012.

Slum Tourism (bok). Red. F. Frenzel, K.Koens, M. Steinbrink

© Videnskab.dk. Oversatt av Marianne Nordahl for forskning.no.