Arbeiderpartiet har slått politisk mynt på terroren 22. juli 2011, mener en fjerdedel av de spurte i undersøkelsen.

– Dette var kanskje det som overrasket oss aller mest, nemlig at denne holdningen er såpass utbredt.

Det sier Anders Ravik Jupskås, statsviter og nestleder for Senter for ekstremismestudier (C-REX) ved Universitetet i Oslo.

Denne uka presenterte han ny forskning om 22. juli-terroren på et arrangement i regi av den liberale tankesmia Civita.

Hvilken forståelse har folk av terroren?

I forbindelse med at det er ti år siden terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet ønsket forskerne å få et innblikk i hvilken forståelse befolkningen har av det som skjedde den 22. juli 2011.

De har gjennomført en spørreundersøkelse blant et representativt utvalg av 2000 personer i Norge. Noen av resultatene presenterte Jupskås på seminaret.

Forskerne ved Universitetet i Oslo har forsøkt å finne ut av hva som i dag er fortellingen om terrorangrepet denne tragiske julidagen i 2011.

De har spurt folk:

Hvem ble angrepet? Hvorfor skjedde det? Hva har skjedd etterpå?

Denne undersøkelsen viser at det ti år etter er svært forskjellige forståelser i befolkningen av hva som egentlig skjedde og hvorfor.

Hvem ble angrepet?

I undersøkelsen kunne deltakerne svare ja på flere alternativer.

60 prosent sier at det var det norske demokratiet som ble angrepet, mens 55 prosent sier at angrepet var rettet mot Arbeiderpartiet.

Drøye 40 prosent sier det var det flerkulturelle Norge som ble angrepet og rundt 20 prosent svarer at det var den norske venstresiden.

Rundt 13 prosent mener at terroren ikke hadde noe med politikk å gjøre.

Var dette en gal mann?

Forskerne forsøkte å fange opp diskusjonen som gikk under rettssaken i denne undersøkelsen.

Var dette en gal manns verk? Eller var det ren ideologi?

Forskerne finner en massiv oppslutning til begge disse svarene.

Rundt 90 prosent mener at det var et resultat av galskap, og drøye 80 prosent mener høyreekstrem ideologi lå bak angrepet.

– Rettssaken ga nok et inntrykk av at man måtte velge en side, at han var gal eller ideologisk. Det er altså ikke befolkningen med på. De fleste mener at det handler om begge deler. Dette er også en oppfatning som deles av forskerne på feltet, sier Jupskås.

Omsorgssvikt eller politikk?

Forskerne spør også om terroren handlet om oppveksten til Anders Behring Breivik.

Kan omsorgssvikt være en viktig forklaring på hvorfor han ble radikalisert som voksen?

Her er svarene nesten helt delt. Litt flere enn to av fem sier nei, mens litt færre enn to av fem sier ja.

Skyldtes det innvandringen?

Forskerne ville også teste en formulering som finnes i ytre høyremiljøer, nemlig at man kan forvente at noen tyr til vold når innvandringen blir stor.

Nesten en av fire svarer at de mener at terroren var et resultat av innvandringspolitikken som ble ført i Norge.

Nesten ingen mener at det var flere enn gjerningsmannen som sto bak angrepene.

De fleste mener vi har taklet det godt

Forskerne var også interessert i å vite hva folk synes om hvordan Norge hadde håndtert angrepet i ettertid.

De aller fleste mener at vi har taklet det på en god måte.

Denne majoriteten mener at verdiene våre står sterkere nå enn de gjorde før. Samtidig mener mange, også de som mener vi har håndtert det bra, at vi ikke har tatt et godt nok oppgjør med høyreekstremisme.

Veldig få mener at det har blitt vanskelig å si hva man mener etter 22. juli 2011.

Men de få som mener det, overlapper i stor grad med de som mener at Arbeiderpartiet har slått politisk mynt på angrepet.

Ingen klar mening om hvorfor

Hovedfortellingen er altså at dette var et angrep på demokratiet i Norge.

40 prosent støtter denne historien fullt ut. Legger forskerne til de som støtter den litt, stiger andelen til 84 prosenet.

Anders Ravik Jupskås mener at det er slående at de som har denne forståelsen, ikke har noen felles forståelse av hvorfor angrepet skjedde.

En annen forståelse er at det norske demokratiet ble angrepet, men også det flerkulturelle Norge, Arbeiderpartiet og venstresiden.

25 prosent støtter denne fortellingen fullt ut. 75 prosent støtter den delvis.

Disse føler at det ikke er tatt et oppgjør med høyreekstremismen og at det snakkes for lite om angrepene i dag.

De ytterst til høyre

8 prosent av de spurte plasserer forskerne i en «ytre høyre»-gruppe.

Denne andelen stiger til 27 prosent om forskerne legger til de som sympatiserer litt med denne fortellingen.

Noen av disse har sympatier som minner om gjerningsmannens ideologiske utgangspunkt. 2 prosent har klare høyreekstreme sympatier, 9 prosent har antydninger til dette.

Forskerne har målt høyreekstreme sympatier ved å blant annet spørre: «Er Norge for hvite folk?» og «Er vold greit?» og «Bør dødsstraff gjeninnføres?»

De som havner i denne kategorien, mener at innvandringspolitikken var årsak til angrepet. Samtidig mener de at det ikke var et politisk angrep som skjedde.

– Denne apolitiske tolkningen gjør at man kan distansere seg fra gjerningspersonens handlinger, samtidig som man legitimerer egne innvandringsfiendtlige oppfatninger. Og man kan anklage sine motstandere for å gjøre politikk ut av en hendelse som egentlig handlet om noe annet, sier Jupskås.

Stillheten etterpå

Det overrasker ikke Tonje Brenna at det er forskjellige forståelser av hva som skjedde og hvem som ble angrepet under terrorangrepet.

Da hun var 23 år gammel overlevde hun angrepet på Utøya ved å gjemme seg under en klippe i vannkanten.

Senere ble hun leder av AUF og politisk rådgiver i Arbeiderpartiet. Hun er i dag fylkesråd i Viken fylke og kom nettopp med boka «22. juli og alle dagene etterpå».

På arrangementet der den nye forskningen ble presentert, fortalte hun hvordan hun har opplevd tiden etterpå.

– Først opplevde jeg et land som sto samlet og som var skjønt enige om at dette var et angrep på oss alle. Vi slo ring om demokratiet og tok til gatene med roser i hendene våre. Så ble dette avløst av en stillhet. Vi snakket ikke så mye om det lenger.

Bør bli enige om hva vi skal huske

I løpet av denne stillheten opplever hun at det har vært vanskelig å ta det opp og diskutere det. Det har vært krevende å få til et ordskifte om grunnen til at angrepet skjedde, holdningene bak og konsekvensen av det, mener hun.

– Jeg håper vi kan være enige om at vi aldri skal glemme, men også at vi prøver å bli mer enige om hva vi skal huske, sa hun på arrangementet.

Når en høyreekstrem person går til angrep på regjeringskvartalet for å ramme Arbeiderpartiet og på en sommerleir for ungdom for å drepe AUF-ere er det viktig å forstå det. Også ut fra en politisk kontekst, mener Brenna.

Hvis vi ikke forstår den politiske sammenhengen kan vi heller ikke forstå fullt og helt hvorfor det skjedde, hvordan det skjedde og hvilke konsekvenser det bør eller skal få.

Mangel på politisk debatt kan også føre til en mangel på politiske prioriteringer. For eksempel hjelp til de som overlevde, sa Brenna.

Vanskelig å komme opp av skyttergravene

Ove Vanebo var leder av Fremskrittpartiets ungdom da terroren skjedde. I 2016 ble han statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet. Nå har han forlatt politikken.

Vanebo er enig i mye av det Brenna sier.

Han tror at den første responsen var at vi hadde en felles forståelse i Norge av hvordan dette skulle møtes og hvem dette var et angrep på.

Vanebo tror imidlertid det kan bli vanskelig å vite hvordan man skal ta et politisk «oppgjør» med hendelsen i dag, 10 år etter.

– Det blir vanskelig å vite hvor vidt og dypt det skal gå.

– Hvis skal ta oppgjør med høyreekstremisme, så vil alle mene at Breiviks holdninger er forkastelige og noe man blir uvel av å bli plassert i bås med. Sånn sett vil et oppgjør bli ganske banalt. Men mitt inntrykk er at noen vil ha en bredere diskusjon. Da kan det være spørsmål om hvor heterogent og flerkulturelt samfunnet skal være.

Dette mener han er en annen og større diskusjon.

De nye tallene fra forskere illustrerer at dette blir krevende, mener han.

Men det er noen fellesnevnere som kan diskuteres, som for eksempel handler om beredskap og forebygging, mener Vanebo.

Noe overlapp mellom ytre høyre og Frp

Det er ikke noen direkte overlapp mellom Fremskrittspartiet og den kategorien som forskerne kaller «ytre høyre». Men det er en klar overrepresentasjon i denne kategorien av de som identifiserer seg med partiet, finner forskerne.

Dette overrasker ikke Vanebo.

– Enkelte vil nok mene at Fremskrittspartiet påvirker debattklimaet i negativ retning og nører opp under dårlige holdninger. Men samtidig vil det jo også være sånn at det er dette partiet på Stortinget som forfekter den strengeste innvandringspolitikken, og da vil det være en overrepresentasjon av de som ønsker å gå lenger. De har jo ikke noe annet alternativ på Stortinget.

Ord flytter grenser

Brenna mener at ingen politikere har ansvar for meningene som eksisterer i ytre høyrefløyen.

– Ingen er ansvarlig for det gjerningsmannen har gjort, ut over ham selv.

Hun har derfor ikke behov for at noen tar avstand fra terroristens handlinger.

Brenna ønsker seg heller noen grenseoppganger for hva som diskuteres i det offentlige ordskiftet.

– Ordene våre er med på å flytte grenser for hva som er akseptabelt.

Sterkere ord

Når folk på høyresiden ser radikalt hets i kommentarfeltet, er det lett få tenke at dette ikke angår dem, mener den tidligere Frp-politikeren. Årsaken er at ytringene står langt fra egne holdninger.

Likevel mener han at SIAN er en gruppering som fremstår som radikal og ekstrem og at det fint kan brukes enda sterkere ord om dem.

– Kanskje bør norske politikere på høyresiden være flinkere til å gjøre tydelig hvor grenseoppgangen går? spør han.

LES OGSÅ:

Utøya-overlevende sliter fortsatt med traumer