Pulveret fra postterminalen i Stokke ble sendt til Forsvarets forskningsinstitutt, og på fredag var analysen klar. Det viste seg heldigvis å være et ufarlig melprodukt som noen hadde sendt i posten. Politiet skal nå etterforske saken, ifølge Aftenposten.
Men hvordan finner forskerne ut hva som er i dette pulveret? forskning.no har snakket med forskere som jobber på identifikasjonslaboratoriene til FFI, og undersøker de potensielt farlige prøvene.
De har fire forskjellige laboratorier som jobber med forskjellige stoffer: Eksplosiver, biologiske, kjemiske og og radioaktive stoffer. Vi har snakket med forskere på den biologiske og den kjemiske labben.
– Det er spennende når vi får sånne prøver, men vi føler oss trygge, sier Jaran Strand Olsen til forskning.no. Han er seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, og jobber på laboratoriet som håndterer såkalte biologiske trusselstoffer.
Dette kan være smittestoffer, for eksempel miltbrann eller pest.
– Vi har øvd og drilla, og vi stoler på våre egne rutiner.
Når de får inn et ukjent stoff som skal testes, har de allerede fått en del informasjon om prøven fra oppdragsgiveren.
– For eksempel hvordan det ser ut, eller om de som henter stoffet har lagt merke til noe spesielt, sier Strand Olsen.
Politiets bombegruppe sjekker også om stoffet er eksplosivt eller ikke.
Det er viktig for FFI-forskerne å vite hva som skjer med de som kanskje har blitt eksponert for det ukjente stoffet. Hvis det er smittestoffer kan det gå timer før folk blir dårlige, mens farlige kjemiske stoffer kan gi mer akutte skader.
De må også behandle stoffet som om det skulle vært smittsomt eller farlig, siden de ikke vet noe om det enda.
– Stoffet blir lagt i en lukket hanskeboks, hvor selve undersøkelsen begynner.
Personen som undersøker stoffet har også på seg beskyttelsesutstyr mens de sitter med hendene inn i hansker som er festet til selve boksen.
Annonse
Her undersøkes en prøve i hanskeboksen til FFI. (Foto: FFI)
– Som en graviditetstest
Det første som skjer er at forskerne bruker noe som kalles håndholdte testchiper.
– Det ligner på en graviditetstest. Du løser opp litt av prøven og setter det på en chip, og to streker på chipen indikerer om det er et treff, sier Jaran Strand Olsen.
Forskjellige chiper tester forskjellige skadelige bakterier, og de kan blant annet teste for miltbrann, harepest, svartedauden og giftstoffer, som for eksempel ricin. Han forteller at dette er den raskeste metoden de bruker, og det tar mellom ett og femten minutter å få svar.
– Dette er en god metode hvis du har et rent stoff med høy konsentrasjon.
En bredere undersøkelse kalles en multiplex-analyse. Da undersøkes molekylene i arvematerialet til bakteriene i en maskin. Forskerne undersøker prøveresultatene for å finne ut om det matcher med noen kjente smittestoffer, og de tester for forskjellige smittestoffer samtidig.
Her undersøkes en prøve, blant annet ved hjelp av en testchip. (Foto: FFI)
– Dette tar rundt en time.
Strand Olsen forteller at de også bruker mer tradisjonelle metoder, hvor de legger prøver i petriskåler med bakteriemat og gjør en vekstanalyse. Da kan de se hva slags bakterier som befinner seg i prøven.
– Dette krever at du dyrker bakteriene, noe som tar mye lengre tid. Det må gjerne ligge over natten.
– Alle disse metodene har forskjellige styrker og svakheter, og labpersonellet må vurdere hva som er riktig å bruke. Forskjellige prøver krever forskjellige metoder.
Stoffene blir ikke sendt videre til den kjemiske labben før de er sikre på at den er fri for smittestoffer.
Men selv om stoffet ikke har smittsomme mikrober i seg, kan det fortsatt være at det finnes skumle og skadelige kjemikalier i prøven.
– Vi har også detektorer som kan kjenne igjen flyktige, farlige kjemiske stoffer, og hvis det er noe akutt fare er vi veldig raskt på telefonen til den kjemiske labben.
Dette kan for eksempel være gass som angriper huden eller nervesystemet, som også kalles kjemiske stridsmidler.
Deretter testes stoffet for farlige kjemikalier, og går videre til det som kalles laboratoriet for kjemiske trusselstoffer.
– Kjemiske stridsstoffer
Berit Gilljam er forsker ved FFIs lab for kjemiske trusselstoffer, og hun forteller at de først og fremst ser etter kjemiske stoffer som brukes i krig.
– Vi ser også etter mindre farlige stoffer som fortsatt kan gjøre skade, for eksempel tåregass eller irriterende stoffer.
De ukjente prøvene må gjennom flere forskjellige tester.
– Først gjør vi noen enkle undersøkelser og sjekker for eksempel om stoffet er vannløselig eller ikke, sier Berit Gilljam til forskning.no. Hun er forsker ved FFIs lab for kjemiske trusselstoffer.
Annonse
Deretter kan de undersøke stoffet med det som kalles infrarød spektroskopi. Dette er en teknikk hvor det brukes infrarødt lys til å identifisere grupper av kjemiske stoffer. Forskjellige bindinger mellom atomer vil gi forskjellige og unike fingeravtrykk hvis du analyserer dem med det som kalles et IR-spektrofotometer.
– Dette fungerer bra hvis vi har fått en ren prøve. Vi kan sammenligne prøveresultatene med biblioteker over kjente stoffer for å finne ut av hva det er.
Palle på palle med stridshoder med sennepsgass som lagres i USA. Disse stridshodene skal ødelegges. (Foto: US Government)
Men en prøve består ofte av mange forskjellige stoffer. Hvordan ser man forskjell?
– IR-prøven gjør måling på alle komponentene i stoffet, så det kan være utfordrende å tolke resultatene.
Det finnes også en måte å skille stoffene fra hverandre på, noe som kalles kromatografi. Det må brukes forskjellige teknikker hvis stoffet er i gass- eller væskeform.
Kromatografiprosessen fungerer som en omvendt kjøkkenmaskin, og skiller forskjellige komponenter fra hverandre. Et massespektrometer undersøker de forskjellige kjemiske stoffene som kommer ut av prøven, og forskerne kan dermed identifisere enkelte byggeklosser.
De bruker også flere andre målemetoder og instrumenter, blant annet for å finne tungmetaller som bly.
– For eksempel har noen giftige insektmidler en del tungmetaller i seg.
– Etter at vi har gjort undersøkelsene, gjelder det å sette sammen puslespillbrikkene slik at vi forstår hvilke stoff det er snakk om, sier Berit Gilljam.
– Vi klarer nesten alltid å finne ut hva hovedkomponenten i stoffet er. Vi er også opptatt av å finne ut hva stoffet er, selv om det ikke inneholder de giftigste tingene.
– Hvis noen har blitt utsatt for dette stoffet, vil de gjerne vite hva det var. Vi synes det er viktig at vi kan berolige folk, så vi prøver så godt vi kan.
