Annonse

Tannfylling fra steinalderen

Bivoks kan ha blitt brukt som tannfylling i steinalderen.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Spor av steinalderens tannlegekunst er funnet. (Foto: (Montasje: Per Byhring))

For 6500 år siden levde det en mann som hadde fryktelig vondt i en av tennene sine. Emaljen på den ene hjørnetannen i underkjeven var skadet og tannen var dessuten sprukket tvers igjennom, helt ned til nervene.

Men noen har kommet opp med en løsning. Som en enkel tannfylling smørte man bivoks på kronen og dekket skaden i emaljen og den øverste delen av sprekken. Bivoksen kan ha lindret smerten og gjort tannen mer brukbar.

Slik kan det ha skjedd, og dette kan være det eldste eksempelet på tannlegekunst fra Europa som vi vet om. Tannen med påsmørt bivoks finnes fortsatt.

Saumfart

Tannen har i årevis ligget i et museum i Trieste i Italia, og forskere har nå saumfart den med avanserte teknikker som CT-skanning og elektromikroskop.

De mener at tannen mest sannsynlig tilhørte en mann som var mellom 24 og 30 år gammel.

Tannen sitter på en delvis komplett underkjeve og ble opprinnelig funnet i en hule på halvøya Istria i Slovenia.

Her har den uheldige tanneieren levd med utsikt mot Adriaterhavet.

Steinalderbefolkningen i dette området levde for 6500 år siden av jordbruk.

Tannen og bivoksen er uavhengig av hverandre datert til å være fra denne perioden.

Eldst i Europa

Den 6500 år gamle tannen fotografert ovenfra med området dekket av bivoks angitt med stiplet gul linje. (Foto: Bernardini et. al PLoS 2012)

Vi snakker dermed antagelig om den eldste kjente bruk av en substans som bivoks mot smerter i tennene.

Tannen fra Istria kan også være det eldste eksempel på tannbehandling i Europa.

Det er ikke det eldste eksempelet i verden.

Fra det arkeologiske funnstedet Mehragarh i dagens Pakistan er det funnet tenner med spor av boring med enkle redskaper. Disse er mellom 7500 og 9000 år gamle.

Bivoks

Bivoks fra bikuber er veldig holdbart og har i lange tider vært brukt som festemiddel.

Ut fra andre funn tror forskerne at bivoksen ble påført rett før mannen døde. Det er også en mulighet, som forskerne ikke kan utelukke, at bivoksen ble påført tannen etter døden.

I så fall snakker vi ikke om lindrende tannlegebehandling men om en ukjent form for begravelsesrituale. Forskerne mener imidlertid at tannlege-forklaringen er mest logisk.

Tennene har mye slitasjeskader, noe som kan skyldes at steinaldermenneskene brukte tennene til mye mer enn å spise med. Man antar at de også brukte tennene til bearbeiding av skinn, til å lage redskaper og i forbindelse med veving.

Referanse:

Federico Bernardini et.al., “Beeswax as Dental Filling on a Neolithic Human Tooth,” PLoS One, 19. september 2012.

Powered by Labrador CMS