På fysiske møter er det de andre som fanger oppmerksomheten din.

En snakker og veiver med armene, en annen klikker med kulepennen og en tredje gir tegn til å måtte haste videre.

Det ville en forsker ved Washington State University undersøke nærmere.

Bedre jo mer de så seg selv

Deltakerne i studien var folk som måtte ta nettet i bruk som følge av pandemien: 80 ansatte på hjemmekontor og 350 studenter med nettstudier.

– De fleste tror at det å se seg selv under digitale møter bidrar til å gjøre totalopplevelsen verre, men det var ikke det som dukket opp i undersøkelsene mine, sa Kristine Kuhn, forskeren bak studien, i en pressemelding.

Deltakernes holdninger til å se seg selv på skjermen var svært varierende. Og det var graden av deltakernes selvbevissthet som påvirket resultatet.

Alle deltakerne svarte på en rekke spørsmål om det digitale jobb- eller klassemøtet, og hva de syntes om det. De fylte også ut et vurderingsskjema om hvor selvbevisste de var.

Kuhns studie viste at veldig selvbevisste mennesker fikk en dårligere opplevelse jo oftere de så sitt eget ansikt. For folk med lav selvbevissthet var resultatet det stikk motsatte: Jo oftere de så sitt eget ansikt, jo bedre var de digitale møtene.

Selvrepresentasjon

Ingela Lundin Kvalem er professor i Helsepsykologi ved Universitetet i Oslo.

– Det som er mest interessant ved studien er at folk med lav selvbevissthet får en mer positiv holdning når de ser seg selv enn når de ikke ser seg selv. Det var overraskende, sier Lundin Kvalem.

Hun sier at artikkelen mangler en god forklaring på hvorfor det er sånn. Hun kommer med en mulig teori.

– Innen psykologien har vi noe som heter selvpresentasjon. Det omfatter hvordan mennesker vil presentere seg for andre. Altså hvordan vi prøver å kontrollere hvilke inntrykk andre mennesker får av oss.

Det å se seg selv utenfra kan gi en følelse av kontroll. Du ser hva du gjør, og hvordan du ter deg overfor andre.

– Klarer jeg å formidle budskapet mitt? Ser jeg ordentlig og profesjonell ut? Kontrollen her blir veldig forsterket når vi kan overvåke oss selv på skjermen, sier Lundin Kvalem.

Kommer og går

– Folk er forskjellige når det gjelder grad av selvbevissthet. Noen overvåker seg selv mye mer. Oppmerksomheten er rettet mer innover enn utover. I artikkelen beskrives det som et personlighetstrekk. Det vil si at det utgjør et vedvarende mønster i måten å tenke, føle og handle på. Og mennesker er helt forskjellige der, sier hun.

Lundin Kvalem forklarer at selvbevissthet også kan være situasjonsspesifikk.

– Folk blir selvbevisste i ulike situasjoner, og det er noen situasjoner som fremmer det mer. Et selvsagt eksempel er når du ser deg selv i speilet. Det gjelder også når du ser bilder av deg selv, eller når du må stå foran et publikum. Det kan også skje når du går på gata og plutselig ser deg selv i et butikkvindu. Da blir du bevisst på hvordan du ser ut.

Denne typen oppmerksomhet kommer og går. Og så har vi videomøter.

– De gir en konstant selvbevissthet, sier Lundin Kvalem.

Energikrevende

Selvbevisste folk bruker masse kognitiv energi på å passe på seg selv dersom kameraet må på. Fokuset tas vekk fra det som er poenget med møtet.

– Det har blitt gjort undersøkelser på dette. Gjør en folk selvbevisste på hvordan de ser ut før de får et oppgavesett utdelt, løser de oppgavene dårligere, sier Lundin Kvalem.

Hun sier videre at dersom målet er å få flest mulig til å bidra på et videomøte, bør folk få mulighet til å velge om de vil ha video på eller ikke.

– Skal jeg bidra best mulig på et møte, bør jeg ikke kunne sitte og se på meg selv. Da blir jeg selvbevisst og kan miste fokus. For andre igjen kan det virke triggende og bidra positivt, sier hun.

Referanse:

Kristine M. Kuhn: The constant mirror: Self-view and attitudes to virtual meetings, Computers in Human Behavior, Volume 128, 2022, doi: https://doi.org/10.1016/j.chb.2021.107110