For mette for thorium

Norsk døsighet klarer ikke å våkne til ny teknologi som thoriumkraftverk. Teknologien kan gi verden sikker, tilnærmet ren kjernekraft og samtidig brenne opp farlig atomavfall. Men vi i Norge er for mette, og framtida tilhører de sultne, skriver Arnfinn Christensen i denne kommentaren.

Publisert

Thoriumkraftverk

Bilde

 

Multimedia som viser hvordan thoriumreaktoren virker. Her kan du prøve å sabotere kraftverket og se hvordan det beskytter seg selv. Du kan også studere kjernereaksjonene som spalter thorium.

Klikk for å se multimedia!

For noen dager siden dumpet et bilde ned i e-postkassen min. Motivet var på sett og vis nesten surrealistisk. Et smilende firkløver på en parkeringsplass i Geneve.

Til venstre Carlo Rubbia, nobelprisvinner i fysikk og tidligere direktør ved det internasjonale forskningssenteret for partikkelfysikk, CERN. Til høyre for ham Egil Lillestøl, Siv Jensen og Fremskrittspartiets energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen, på besøk for å bli informert om Rubbias reaktorteknologi i 2006. (Foto: CERN)
Til venstre Carlo Rubbia, nobelprisvinner i fysikk og tidligere direktør ved det internasjonale forskningssenteret for partikkelfysikk, CERN. Til høyre for ham Egil Lillestøl, Siv Jensen og Fremskrittspartiets energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen, på besøk for å bli informert om Rubbias reaktorteknologi i 2006. (Foto: CERN)


 

Til venstre Carlo Rubbia, nobelprisvinner i fysikk og tidligere direktør ved det internasjonale forskningssenteret for partikkelfysikk, CERN. Til høyre for ham vår egen Egil Lillestøl, også sentral i CERN. Så en smilende Siv Jensen sammen med Fremskrittspartiets energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen.

De to politikerne besøkte CERN for å lære mer om thorium-teknologien. Den er ikke ny. Carlo Rubbia lanserte idéen for første gang for tretten år siden.

Siv Jensen og Solvik-Olsen fikk møte en overraskende ungdommelig men noe desillusjonert Rubbia som hadde gitt opp å få politikere interessert i thorium-reaktoren.

Likevel var det to oppildnede politikere som reiste tilbake til Oslo, og en stortingsinterpellasjon fra Solvik-Olsen kom om saken i uka etter.

Lærerikt i Stortinget

Referatet fra interpellasjonen er lærerik lesning, også for de av oss som har sett på Fremskrittspartiet som et parti for undermålere. For i referatet framstår interpellanten Solvik-Olsen som den mest intelligente av alle debattantene.

Reaksjonene var et avmålt gjesp. Ingen sterke innvendinger, men heller ingen begeistring.

Hvorfor bruke tid og penger på thoriumkraftverk når ingen andre har gjort det? Vi har vår CO2-rensing og vår lovende solkraftindustri, og bør være fornøyd med det. Som om det var et spørsmål om enten-eller, når verden skriker etter mer energi.

For mette

Da Egil Lillestøl var i medienes søkelys for noen uker siden og relanserte thoriumkraftverket, forsøkte han også å vekke politikernes interesse ved å vise til at Norge har store mengder thorium i fjellet ved Ulefoss i Telemark.

Thorium kan bli Norges neste store eksportartikkel når oljen tar slutt, fristet Lillestøl.

Men å friste Norge med rikdom er som når kelneren prøver å stappe den siste tynne mintsjokoladen ned i den grotesk bristeferdige vommen til Mr. Creosot i Monty Python-filmen “The Meaning of Life”.

Vakker teknologi

Jeg husker godt mitt første møte med thorium-teknologien. Jeg var i Cern i 2003, og Egil Lillestøl fortalte meg om idéene til Carlo Rubbia. Jeg var trollbundet. For den som ser skjønnheten i teknologi, er thorium-reaktoren et kunstverk.

Hvis man sammenligner atomreaktorer med bygninger, ville et konvensjonelt kjernekraftverk se ut som det skjeve tårn i Pisa, konstant i fare for å velte, men stivet opp med barduner og støttepillarer.

Thoriumkraftverket har på sin side den gotiske katedralens naturlige skjønnhet og stabilitet i buer som hvilker trygt på sin egen form og vekt.

Teoriene bak thoriumkraftverket er vakre. Men veien fra teori til praksis er brolagt med virkelighetens skarpe snublesteiner. Heller ikke Rubbia tror det blir lett å lage den første prototypen. Han anslår prislappen til en halv millard euro.

Mette nordmenn og sultne indere

Dette er en tjuendedel av summen som nå sprøytes inn i fusjonsreaktoren ITER, som skal bygges i Cadarache i Sør-Frankrike. Likevel er det mye penger. Alt for mye til at politikerne i søkkrike Norge kan la seg bevege. Vi er for mette.

Men framtida tilhører de sultne. Og de sultne trenger energi for å løfte seg opp til en levestandard vi anser som selvfølgelig.

India vil på lang sikt gå helt over fra uran til thorium i sine kjernekraftverk. Selv om de i første omgang vil bruke thorium i andre typer kjernekraftverk, skal de også bygge en liten prototyp for å prøve ut Rubbias teknologi. India har også store thoriumreserver, og er ikke redd for å bruke dem.

Norge og USA

Framtida tilhører også de dristige, de som ikke er redde for å drømme. Som USA. På mange måter er USA-dilteren Norge den rake motsetning til sitt forbilde.

Vi er rike, men ser på forskning som en form for intellektuell matauk. Og så mette som vi er, blir matauken deretter: øyeblikkelig tilfredstillelse eller pengene tilbake. Vår svulmende rikdom investerer vi vår egen dorske velstand og alderdom.

"Artemis, USAs nye månelandingsfartøy. Illustrasjon: NASA/John Frassanito and Associates"
"Artemis, USAs nye månelandingsfartøy. Illustrasjon: NASA/John Frassanito and Associates"

USA er teknisk konkurs med sin utenlandsgjeld på flere tusen millarder dollar. Likevel skal landet bygge romskip for å reise til månen og Mars.

USAs økonomi er ikke drevet av dollar, men av internasjonal tillit. En tillit som bygger på den intellektuelle og økonomiske dristighet som har gitt oss internett, den personlige datamaskinen, GPS, romteleskop og måneferder.

I Norge tror vi at forskning skal være forretning. I USA har de skjønt at forretninger næres av offentlig forskning. Og sultne asiater har tatt lærdom av amerikanerne. Da jeg besøkte Stanford-universitetet i San Fransisco i 2003, fortalte en forsker at halvparten av studentene kom fra land i Asia.

Penger og virkelighet

Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen svarte på Solvik-Olsens interpellasjon med å love en utredning for å skaffe departementet mer kunnskap om thorium-teknologien. Til forskning.no kan Enoksen verken si noe mer konkret om mandat eller tidsfrister for utredningen.

I beste fall kan dette være et blaff av nysgjerrighet, i verste fall en elegant måte å parkere thorium-initiativet på en støvete hylle.

Kanskje er ikke bevilgninger til forskning det viktigste i dette tilfellet. Som USA så effektivt demonstrerer, er det i første instans ikke penger det står på. Penger er et språk. Og som i alle andre språk, nytter det ikke med mange ord når det ikke er noen kraft bak dem.

Og inderne? Vi kunne selvfølgelig gitt dem en håndsrekning i arbeidet for å skaffe framtidas energi. De trenger den energien for å gi sine egne barn de samme muligheter som våre. Men hvorfor det? Jeg tror faktisk de klarer det helt bra uten vår hjelp.

Det er ikke penger vi mangler i Norge. Hvis amerikanerne hadde lest en oversettelse av debatten etter Solvik-Olsens interpellasjon, kunne de kanskje formulert det slik: They ain’t got guts.

Lenker:

Stortingsinterpellasjonen om thoriumkraftverk 15. november. Referat av debatten
Lenkesamling om thoriumkraftverk på Egil Lillestøls hjemmeside