Sykepleiere fra land som Polen, Litauen og Spania slet med å lære godt nok norsk det første året i Norge. De følte seg ikke trygge på å gjøre en god nok jobb, viser en ny studie fra Universitetet i Sørøst-Norge.

Sykepleiere fra EU-land er dårlig forberedt for å jobbe i Norge

Mange sykepleiere fra land som Polen, Litauen og Spania er for lite forberedt på den norske sykepleierrollen. De har store vansker med å forstå kolleger og pasienter det første året. De er også uvant med så mye ansvar.

Sykepleiere fra andre EU/EØS-land rekrutteres aktivt av bemanningsbyråer for å dekke hull i norske vaktlister. Andre søker selv jobb her.

Få krav gjør at de kan få autorisasjon og begynne å jobbe umiddelbart i andre medlemsland, i motsetning til sykepleiere utenfor EU/EØS-området.

Mange har store språklige og kulturelle utfordringer den første tiden, viser en ny studie fra Universitetet i Sørøst-Norge (USN).

Alle hadde gått norskkurs før de kom hit.

- Men de manglet kunnskaper om helsefaglige ord og uttrykk og norsk helselovgivning. Derfor strevde de med å gjøre jobben godt nok den første tiden, forteller førstelektor emerita Eva Merethe Solum ved USN, til forskning.no.

Hun er bekymret for at dette kan ramme pasientsikkerheten.

For dårlig forberedt

Solum har dybdeintervjuet ni sykepleiere fra Polen, Latvia, Litauen, Island og Spania som alle jobbet på norske sykehjem. Hvordan hadde de opplevd det første året på jobb?

Sykepleierne var mellom 24-54 år da de deltok i studien. Og de hadde fra to måneder til ti års arbeidserfaring i Norge.

Solum fant ut at alle slet med å tilpasse seg norsk, faglig standard for sykepleie det første året.

  • De var blitt for dårlig forberedt om norske forhold av rekrutteringsbyråer og institusjonene der de skulle jobbe
  • De hadde utfordringer med språket og kommunikasjonen på jobb
  • De opplevde kulturelle forskjeller i sykepleiepraksisen
  • Det var sosialt vanskelig på jobb

- De følte seg for dårlig forberedt og orientert om språket og kulturen, forteller Solum.

De ble kjempeslitne og veldig stresset i starten på grunn av dette, og orket ikke annet enn å hvile i fritiden.

- Veldig skremmende

Flere fortalte at de syntes det var skremmende å bli satt til jobbe umiddelbart, før de fikk nok innføring i norske forhold. Det var i jobb de først merket hvor lite norsk de kunne.

En av sykepleierne ble bedt om å starte i jobb dagen etter ankomst. En annen fikk ansvar for en avdeling en hel sommer, etter et to ukers introduksjonsprogram.

- De følte de fikk for mye ansvar for tidlig, forklarer Solum.

Det er et EU-direktiv om harmonisering av sykepleierutdanningene som gjør det mulig for sykepleiere å få rask autorisasjon.

Solum mener helsesektoren og bemanningsbyråene ikke sikrer opplæringen deres godt nok.

Klarte ikke å trøste pårørende

Alle deltakerne i studien oppga at de slet med å lære godt nok norsk. Flere hadde tatt norskkurs i hjemlandet før de dro. Men kvaliteten og innholdet i språkopplæringen varierte.

Helsedirektoratet overlater ansvaret for språklige og faglige kunnskaper hos sykepleierne fra EU/EØS til arbeidsgiver.

Men språkopplæringen før de kom til Norge, manglet helserelaterte uttrykk, navn på medisiner og lignende.

- Dette gjorde at de ble stresset, fordi de ikke følte seg trygge og sikre, sier Solum.

- På jobben hadde alle betydelige utfordringer med å kommunisere med kolleger, pasienter og pasienters pårørende, forteller hun.

En av deltakerne fortalte at da en pasient døde, klarte hun ikke å trøste de pårørende fordi hun ikke kunne uttrykke følelser på norsk.

Dette gjorde henne veldig flau, og hun følte seg faglig utilstrekkelig.

De fleste fortalte at det var veldig vanskelig å kommunisere med sykehus-personale over telefon når en pasient fikk behov for innleggelse.

Dialekter vanskelig å skjønne

Norske dialekter var også en utfordring. De var uforberedt på at det var stor variasjon i norske dialektuttrykk og tonefall.

De syntes det var vanskelig å forstå vestlandsdialekt, nordlendinger og sørlendinger.

Sykepleiere fra andre land var også vanskelige å forstå.

En av deltakerne i studien ble orientert av en sykepleier fra Sri Lanka da hun kom fersk til Norge. Aksenten gjorde at sykepleieren slet med å forstå hva som ble sagt.

Deltakerne sa som regel ifra når de ikke forsto, men mange vegret seg også for å spørre for mye. Det var pinlig for dem, og de ville skjule hvor lite de forsto.

- Var ikke engelsk et godt alternativ når norsk ikke var forståelig?

- Jo, engelsk kan av og til erstatte norsk mellom kolleger. Men mange av pasientene kan ikke godt nok engelsk til å kommunisere med dem. Mange av pasientene er dessuten demente, og kan bare prate på norsk, påpeker Solum.

Hadde ikke tilgang til journalen

De utenlandske sykepleierne var uvant med å få så mye ansvar som sykepleiere har i Norge.

Mange savnet god nok opplæring i datasystemer og tilgang til pasientjournal-systemet. Dette førte til problemer da en pasients tilstand ble verre og sykepleieren måtte rekvirere sykebil for å få ham innlagt.

Hun hadde bare fått opplæring i å føre inn vakt-rapporter, og visste ikke hvordan hun skulle sende henvisning til sykehuset.

- Slike mangler i opplæring kan føre til medisinsk kritiske situasjoner, påpeker Solum.

- Fare for pasientsikkerheten

Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk sykepleierforbund mener språkproblemer skaper fare for feil med alvorlige konsekvenser:

- Det kan true pasientsikkerheten at kommunene er nødt til å bruke helsepersonell fra Spania eller andre land, sier hun.

- At de har så store språkproblemer, skaper en reell fare for lovbrudd eller at kvalitetsmål ikke blir oppfylt. I verste fall kan de gjøre feil med alvorlige konsekvenser, mener Larsen.

Store kulturelle forskjeller er også en fare for at de pårørendes situasjon ikke blir godt nok ivaretatt.

- Vi får tilbakemeldinger fra sykepleiere som erfarer at ansatte fra andre land har en annen kultur rundt døden, for eksempel, sier Larsen.

Jobbet ti ulike steder på få uker

En av sykepleierne fortalte:

«De første tre ukene jobbet jeg ti ulike steder, på tre sykehjem og med hjemmesykepleie i syv ulike soner. Alltid nye pasienter og kolleger.»

Stadig skifte av arbeidsplass kunne føre til utilstrekkelig informasjon om pasientene.

- Dette kan gå ut over pasienter, pårørende og sykepleierne selv, sier Solum.

Mange av deltakerne i studien ønsket også at de norske pleierne kunne vært mer direkte med å si fra dersom de gjorde noe feil, slik at de kunne lære av det.

Var ikke vant til å informere pasienter

Alle opplevde at de hadde manglende kunnskap om norske pasientrettigheter. De var ikke kjent med norske pasienters rett til informasjon og medbestemmelse.

- I Norge har pasienters rett til å si ja eller nei til behandling. Det var uvant for mange som kommer fra mer hierarkiske systemer miljøer, der leger og helsepersonell bestemmer mer, forklarer Solum.

Å gi informasjon til pasienten var også uvant.

- Helsepersonell i Norge informerer pasienten om hva de skal gjøre. Dette måtte de utenlandske pleierne venne seg til, forteller hun.

Litt bedre oppfølging på landet

Noen følte de måtte jobbe doble skift, selv om de opplevde jobben som veldig slitsom i starten. Andre hadde blitt sendt til ulike steder i Norge for å jobbe midlertidig.

- Men generelt ser det ut til at de med jobb på sykehjem i distriktene fikk mer stabil jobb og bedre opplæring enn i byene, sier Solum.

Det var særlig i byene at sykepleierne jobbet flere steder og fikk lite opplæring. Og tilsvarende mindre mulighet for å sette seg inn i hver enkelt pasient, ifølge Solum.

Mer ansvar ga stress og mestring

Flere av deltakerne i studien nevner også at det er store kulturelle forskjeller mellom hjemlandet og Norge.

Sykepleierne fikk mer ansvar i Norge enn de var forberedt på. Reaksjonene deres på dette, var todelt.

-De kom fra hjemland hvor legene delegerer og kommanderer sykepleiere. Her fikk de mer ansvar, følte seg mer likestilt legene og samarbeidet mer kollegialt, forteller Solum.

De opplevde at det var mer stressende å måtte ta beslutninger selv. Men samtidig fikk det økte ansvaret dem til å føle seg mer verdt yrkesmessig, enn i hjemlandet.

- Dette gjaldt særlig sykepleiere som kom fra de østeuropeiske landene, hvor de har et mer hierarkisk system og sykepleiere er underlagt legene i større grad, sier Solum.

Vanskelig å bli sosialt integrert

Sykepleierne syntes det var vanskelig å bli sosialt inkludert.

- Noen steder jobbet det sykepleiere fra så mange som 15 nasjonaliteter. I pausene pratet typisk sykepleiere fra samme land sammen, forteller Solum.

Norske sykepleiere ble oppfattet som hyggelige i arbeidstiden.

- Men det var vanskelig å få omgang med dem i fritiden, sier Solum.

- Vi bør gi dem bedre opplæring

Sykepleiere fra land utenfor EU/EØS-området må gjennomgå omfattende kurs og praksis før de får praktisere som autoriserte sykepleiere i Norge.

Det stilles langt mindre krav til sykepleiere fra EU/EØS-land, takket være EØS-avtalen. Og Solum mener at disse ikke får tilstrekkelig språklig og faglig opplæring, og at dette kan utgjøre en risiko for manglende omsorg og pasientsikkerhet.

- Dette er ikke disse sykepleiernes feil, de gjør så godt de kan. Det er norske helsemyndigheter som verken krever eller tilrettelegger for god nok opplæring. Problemet er EØS-direktivet, som gir dem rett til å begynne å jobbe før de får grundig opplæring, sier Solum.

Hun mener helsemyndighetene bør pålegge kommunene og bemanningsbyråene å gi dem bedre opplæring i norsk språk, kjennskap til sykepleierrollen og norsk helselovgivning.

Uetisk å importere sykepleiere

Leder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk sykepleierforbund mener det er uetisk å rekruttere sykepleiere fra andre land.

- Det er uetisk fordi de landene de kommer fra, også har stort behov for deres arbeidskraft, men så vil de heller jobbe i Norge hvor de får bedre betalt, sier Larsen.

Hun er også bekymret for import-sykepleiernes situasjon.

- Når de står i fare for å gjøre noe galt på grunn av språkproblemer eller kulturforskjeller, kan det bli alvorlig også for den enkelte sykepleier, sier hun.

De blir overlatt til seg selv med altfor mye ansvar uten tilstrekkelig opplæring, mener hun.

- Skal dette fungere, kreves det ledere som følger dem opp og sørger for at de gjør jobben på en forsvarlig og omsorgsfull måte, og lærer seg språket godt nok før de begynner å jobbe, mener hun.

Eldreomsorg er en offentlig tjeneste det stilles lovmessige, faglige og etiske krav til.

- Å sikre at innleide sykepleiere gjør en god nok jobb, er et arbeidsgiveransvar, som både bemanningsbyråene og kommunene må ta, mener hun.

Bør øke statusen til sykepleiere

- Problemet skyldes en stor mangel på norske sykepleiere i den kommunale helsetjenesten, påpeker hun.

Norske kommuner brukte hele 1,2 milliarder kroner å vikarer i 2019, ifølge Larsen.

Samtidig slutter to av ti norske sykepleiere i yrket innen ti år etter endt utdanning.

- Myndighetene bør heller øke sykepleieres status og ambisjonsnivå. Det bør bli mer attraktivt for sykepleiere å fortsette i yrket, ved å øke lønnen, tilby flere heltidsstillinger og skape utviklende fagmiljø, mener forbundslederen.

Ifølge medlemsundersøkelser utført av Norsk sykepleierforbund, slutter sykepleiere på grunn av for lav lønn i forhold til ansvaret, mangel på faglig miljø og tilbakemelding, deltidsstillinger de ikke får utvidet.

Slik ble studien gjort

Solum rekrutterte sykepleiere fra sykehjem i Sørøst-Norge.

Alle deltakerne var kvinner, mellom 24 og 54 år. Median-alderen var 32 år. De hadde jobbet i Norge i mellom to måneder og opp til ti år da de ble intervjuet. De fortalte om sine erfaringer fra det første året sitt i Norge.

Sykepleierne jobbet i kommuner i Sørøst-Norge, men mange hadde også hatt praksis ved sykehjem på Vestlandet og Østlandet.

Forskeren jobber ved Institutt for sykepleie- og helsevitenskap ved campus Vestfold ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Referanse:

E. M. Solum mf: First Year’s Work Experiences of Foreign Educated Nurses Coming to Norway From Other European Countries. SAGE Open Nursing, 10. november 2020.

Powered by Labrador CMS