Den gåtefulle radesyken

SYKDOMMER SOM ENDRET NORGE: Radesyken bredte seg over Norge på 1700-tallet. Den ga et grotesk utseende, og kunne ende med døden. Men var det egentlig én sykdom, og hvorfor forsvant den?

Publisert

Sykdommer som endret Norge:


 

I denne artikkelserien tar vi for oss sykdommer som opp gjennom historien rammet Norge svært hardt, men som også førte til store endringer i hvordan vi håndterer både pasienter og sykdommer.

Et brev som en 1700-tallsbonde i sin desperasjon skrev til en apoteker i Skien, er gjengitt i et oppslagsverk over sykdommer, fra 1860:

”Velædle Skiens Apotheker!

Hermed følger min venlige Begjæring til dig om du kunde vide nogen Raad til min Kone, da hun haver lagt sig i Cuur og haver nu ligget i otte fulle Uger, som kun ikke haver kunnet tale, da Tungen er saa stor, at den fylder op Munden, og Lipperne vrænges om; den nedre hænger ned paa Hagen og den øvre vrænger sig op til Næsen, Kindbenene staae røde som Blod. Tænderne springe itu og nogle falde helt du med Roden. Hun er opsvulmet over hele Ansigtet. Den Cuur bestod av 100 røde Piller og Mercurialsalve. Denne Cuur har jeg kjøbt i Arendal.

Aslestad, den 22de April 1794.”

Kona døde kort tid etter med diagnosen radesyke, skriver professor i medisin, Christian Wilhelm Boeck i oppslagsverket med navnet Samling af Iaghttagelser av Hudens Sygdomme

Men hva slags mystisk sykdom var dette?

[gallery:1]

“Den rada sygen”

1700-tallslegene fortvilte over sykdommens framferd og alvor. Hvordan skulle man utrydde den?

Mange holdt en knapp på at radesyken var en seksuelt overførbar hudsykdom, som blant annet skulle behandles med kvikksølv, som brevet også viser til - Mercurialsalve.

Boeck skriver om en utspørring som ble gjort av eldre mennesker om radesyken midt på 1700-tallet. De gamle kunne fortelle at sykdommen hadde vært ganske ukjent for dem, inntil i 1709 eller 1710, da et russisk orlogsskip la til kai i ved en havn i Stavangerområdet. Boeck gjenforteller:

“Paa dette Skib havde det været en Deell ryggesløst Mandskab, som søgte omgang med det norske Qvindekjøn der i Havnen og omgrænsende Gaarde.”

Det het seg altså at vestlandskvinnene og sjømennene hadde ligget sammen, og at “Russerne have meddelt vores norske Fruentimmer nogle av deres veneriske Frugter”, som Boeck beskriver det.

Gamle beretninger

Han forteller også at noen av kvinnene slet fryktelig med sykdommen de skal ha fått av sjømennene. For eksempel var det slik at ”..nogle blant dem gik saalænge med deres Onde, at Partes genitales bleve saa ulcererede, at de ei kunde gaae..”.

De kunne bli angrepet i halsen og andre steder så sterkt at de sist kreperte under miserable omstendigheter, skriver Boeck.

Det var også Rogaland-området av navnet radesyken oppsto, fra adjektive rade som betyr stygg og ussel, og som spesielt var vanlig i bruk blant bøndene i Lister Amt.

Mange sykdommer ble radesyken

Utover på 1700-tallet blir radesyken regnet som en norsk sykdom. Så mange, både blant barn, unge og voksne, får sykdommen, at det opprettes egne radesykehus flere steder i landet

Hvordan man skulle få bukt med radesykeproblemet blir faktisk tema for Norges første doktorgrad. Den var det legen Fredrik Holst som skrev i 1817. Fremdeles grublet de over radesyken. 

Det var ikke bare en fæl sykdom - den var også hemmelighetsfull. Noen ganger så den ut til å smitte, og noen ganger ikke. Barn kunne få sykdommen uten å smitte søsknene sine som de levde tett sammen med.

Førsteamanuensis ved Avdeling for samfunnsmedisin, Anne Kveim Lie,har skrevet doktorgrad om hvordan leger og pasienter opplevde radesyken. Hun fant radesykenavnet nedtegnet for første gang i 1743, i en landsomfattende kartlegging som landets embetsmenn ble satt til å gjøre av ulike områder i folks dagligliv, og rapportere om tilbake til kongen.

Basert på nedtegnelser og beskrivelser av radesyken som hun har vært gjennom i arbeidet med doktograden sin, mener hun å kunne hevde én ting:

- Hvis vi hadde sendt en gjeng dermatologer tilbake i en tidsmaskin, ville de ha funnet at pasientene som hadde diagnosen radesyke, hadde flere ulike lidelser, sier Anne Kveim Lie.

 (Foto: Universitetet i Oslo)
(Foto: Universitetet i Oslo)

1700-tallslegene har skrevet ned hvordan pasientene framsto, så ut og følte seg.

- Noen beskriver at pasienter hadde forkjølelsessymptomer i begynnelsen.

De fikk store sår på kroppen og ansiktet, som kunne grave seg dypt ned og ødelegge skjelettet. Pasientene kunne få innsunkne neser, og i tillegg fikk enkelte sår i halsen, som de kunne dø av fordi det forhindret dem i å svelge.

- Noen var som et eneste stort indre, blødende sår, sier Lie.

Avkledde radesyken

1800-tallslegen Boeck er heller ikke tapt bak en vogn. Han vet også at radesykesymptomene kan kjennetegne flere tilstander, og han støtter ikke radesyken som diagnose.  I oppslagsverket prøver han å forklare feildiagnostiseringen som var blitt gjort av radesyken i bortimot et århundre.

Under plansjene som illustrerer radesykekapittelet i oppslagsverket hans, står det nå Syphilis.

Han er også inne på det Lie også mener, at det som norske leger på 1700-tallet kalte radesyken, i virkeligheten var flere forskjellige sykdommer.

Boeck nevner i fleng hva slags herligheter diagnosen radesyke kanskje rommet: syfilis, spedalskhet kanskje også kronisk eksem, og en tilstand kalt Elephantiasis, som du kanskje har sett i filmen Elefantmannen.

Prøvde å skjønne sykdommen

Med ødelagt ansikt og både åpne sår både inni og utenpå kroppen, og på toppen av det hele - en kvikksølvkur og leger som verken vet ut eller inn, kan det ikke ha vært lett å få radesykediagnosen på 1700-tallet.

Lie ville finne ut mer om dette. Et problem var at det ikke finnes noen direkte nedtegnelser fra de sykes munn. Alle beskrivelsene var gjort gjennom legen. Disse beskrivelsene kan være forvirrende å lese, forteller Lie.

- På den ene siden kan man få inntrykk av at det var ganske greit sosialt å ha radesyken - legene er for eksempel oppgitt over at de syke bor sammen med friske.

- Men så er det noen hjerteskjærende historier, som en om to syke brødre som må bo langt inne i skogen – noen steder ble de radesyke rett og slett skydd.

Behandling: kvikksølv

Det ble opprettet radesykehus mange steder i landet utover 1700-tallet, for eksempel radesykehuset i Stavanger, som ble bygget etter kongelig direktiv i 1773.

Radesyke gikk blant annet på diverse medisinske kurer for å bli friske. Boeck beskriver sine forgjengeres behandlingsmetoder for radesyken – blant annet med kvikksølv.

”Alle gaa de du paa at Mercur var aldeles nødvendig, og Mercuren blev anvendt snart innvendig, snart udvendig […]. Man har i Almindelighed den Tro, at det vore Læger i ældre Tider have givet Mercuren saa længe til en meget rigelig Salivation (spytt, journ.anm.) er fremkaldt, og det kan vel ogsaa være muligt at Nogle have anvendt den saaledes. Presten Monrad i Næs taler om, at Folk saliveredes saaledes, at Tænderne faldt du af Munden paa dem, men jeg finder, at Flere have udtrykkelig bemærket, at Mercuren ei maa gives længere, end til de første Spor av Salivation yttre seg”. 

 (Foto: (Wikimedia Commons/ Norsk Portræt-Galleri. Tegnet av Chr. Tønsberg, Christiania i 1877))
(Foto: (Wikimedia Commons/ Norsk Portræt-Galleri. Tegnet av Chr. Tønsberg, Christiania i 1877))

I begynnelsen trodde man at radesyken var et norsk fenomen. Den myten var legene utover på 1800-tallet opptatt av å avkrefte.

Etter hvert blir sykdommen knyttet opp mot en liknende sykdom i Skottland, sibbens, som mange barn fikk, en sykdom i Tyskland som het Dietmarkske Krankheit, og den sørjyllandske tyfoiden.

Et stort kompleks av sykdommer viser seg altså å utgjøre radesyken, og den var altså heller ikke særnorsk.

Legevitenskap fra en annen tid

Selv om Anne Kveim Lie i doktorgraden sin ikke først og fremst hadde som mål å finne ut hva radesyken egentlig var, ble hun fristet til noen diagnoseforsøk.

Det viste seg å ikke være enkelt, blant annet fordi leger på 1700-tallet arbeidet med en helt annen innfallsvinkel enn leger har i dag.

- Det var interessant i seg selv å gå gjennom hva legene hadde merket seg. Det jeg først og fremst fant var at jeg måtte forkaste omtrent 80 prosent av det jeg hadde av materiale når jeg skulle gjøre denne øvelsen – det var ikke relevant for å stille en moderne diagnose, sier hun.

Legene den gang var nemlig opptatt av helt andre ting enn dagens leger, forklarer Lie. De var ikke spesielt opptatt av sykdommens spredning i befolkningen, og hvor mange som fikk den på ett sted. De registrerte heller ikke bevegelser i sykdommen over tid. 

- Jeg ville også spurt om hvor skaden kom først, og kartlegge symptomene over tid, som for eksempel ved å spørre når det første såret kom og når det neste oppsto. Det ville også være interessant å spørre seg hvor lang tid utviklingen av symptomene tok i forhold til ved spedalskhet, i tillegg til å finne ut hvor lang tid det tok fra en person ble smittet, og til symptomene dukket opp, sier Lie.

1700-tallslegene brukte mye tid på å undersøke hva pasientene hadde spist, både i nær og fjern fortid. De la også mye vekt på kroppsvæskene – om de var sure, skarpe eller basiske, og de var opptatt av fargeforandringer på huden.

- På den ene siden var det veldig mye jeg ikke kunne bruke, og på den andre siden savnet jeg veldig mye. For meg var dette et interessant funn i seg selv, fordi det viser to ting:

- For det første, hvor vanskelig det er å stille diagnoser med materiale fra fortiden. For det andre, at man går glipp av enormt mye av det historisk interessante ved sykdommens historie, dersom man utelukkende fokuserer på å stille en moderne diagnose.

Ikke kjønnssykdom?

- Hvis vi sendte hudleger tilbake i tidsmaskinen ville de finne ut at radesyken betegnet For eksempel diabetiske sår, spedalskhet, syfilis, kanskje tuberkuløse sår, karrelaterte sår og flere andre sykdommer, sier Lie.

At det bak radesyken antakeligvis skjulte seg mange forskjellige sykdommer, kan forklare det faktum at sykdommen opptrådte smittsomt i noen tilfeller, men ikke i alle. Barn ble ofte syke uten å smitte søsknene sine.

I begynnelsen mente de fleste at radesyken var seksuelt overførbar. Men syfilisen, som det viste seg at en del av pasientene antageligvis hadde, trenger slett ikke ha vært av det overførbare slaget, mener Lie.

- Hvis man skulle tvinge meg til å sette en moderne diagnose på radesyken, tror jeg nok at den ikke-veneriske syfilisbakterien er den mest sannsynlige kandidaten, sier hun.

Starten på norsk helsevesen

- Radesyken var først og fremst en tragedie for de som led av den.

- Men i tillegg var sykdommen viktig fordi den på mange måter avstedkom begynnelsen på et offentlig helsevesen, sier Lie.

Gjennom kampen for å bli kvitt radesyken, etablerte myndighetene sykehus med behandling som hovedformål. Hittil hadde sykehusene først og fremst vært til oppbevaring av syke.

Og endel ble faktisk skrevet ut som friske av disse sykehusene, etter behandlingen oppholdet innebar. For endel av pasientene var bedringen antakeligvis reell, men det er ikke lett å si i ettertid om den var det for alle, ifølge Lie.

- Det er ikke helt lett å si om det gikk over av seg selv, eller om legene antok at de var friske fordi de var på et sykdomsstadium uten symptomer.

I tillegg må det ha hjulpet at det ble satset på det, det ble opprettet legestillinger og kunnskapen økte, og smittsomme pasienter ble isolert, i tillegg til at levestandarden økte utover 1800-tallet.

- Men det kan rett og slett også ha hjulpet med regelmessig mat og omsorg. Og en mild form for kvikksølvbehandling kan faktisk også ha hjulpet litt.

Referanse:

W. Boeck, D.C. Danielsen (1860) Samling af Iagttagelser om Hudens Sygdomme. Andet Hefte. Johan Dahl, Christiania.